Livmorhalskreft

Legene kaller Katrine (59) et mirakel

Hun tenkte ikke en gang på å sjekke seg da alt var bra. Ti år senere fikk hun livmorhalskreft. I dag er Katrine ufør og lever med to stomiposer pluss to nyredren.

STOMIER: Det tok tid å venne seg til stomiposene. Kathrine må leve med dem resten av livet, og har valgt åpenhet for å hjelpe andre. Foto: Privat
STOMIER: Det tok tid å venne seg til stomiposene. Kathrine må leve med dem resten av livet, og har valgt åpenhet for å hjelpe andre. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg er ikke bitter, det er for sent å angre nå. Men jeg unner ingen andre den samme helsereisen som jeg har hatt, sier Katrine Kopperud Eriksen (51).

– Ikke prøver jeg å skylde på noen heller. Det å ta gynekologisk undersøkelse var bare helt fjernt for meg i ti år. Jeg kan ikke engang huske innkallingene fra Livmorhalsprogrammet, som jeg sikkert fikk.

Katrine snakker med Vi.no på telefonen fra hjemmet sitt i Sørumsand i Viken. Der bor hun sammen med ektemannen Øivind Eriksen (59). Da paret møttes i 2002, hadde hun ett og han to barn. De ble enige om ikke å få flere barn, men heller ta godt vare på dem de allerede hadde. Romantikken blomstret og alt så ut til å ligge til rette for et lykkelig samliv. Katrine og Øivind giftet seg, men livet har langt fra gått på skinner.

– Det er livet vi sammen har skapt med barn, barnebarn, familie og venner, som er limet i forholdet vårt, sier Øivind.

– Vi har måttet lære å vise at vi elsker hverandre på en annen måte, men jeg har aldri følt meg nærmere mannen min, legger Katrine til.

Helt regelmessig syklus

På grunn av hyppige cyster på eggstokkene, ble Katrine fulgt opp av gynekolog i mange år. Hun brukte kobberspiral, men fikk beskjed om at prevensjon ofte trigger cyster. Da hun skulle operere ut en blodholdig cyste i 2003, snakket legen mye om prevensjon. Katrine var helt sikker på at hun ikke ville ha flere barn.

– Vil du steriliseres under inngrepet, spurte legen.

Det mente Katrine var en god løsning. Da kunne hun og Øivind fortsette å kose seg uten å tenke på prevensjon, og Katrine ville trolig slippe flere plagsomme cyster.

Nå fulgte ti fine år, med barn som begynte å bli store og lærerutdanning for Katrine. I 2013 bestemte hun seg for å legge om livsstilen litt, hun ville begynne å trene. Katrine hadde danset sportsdans som ung, nå tok hun sporten opp igjen.

– Det var kjempegøy, og jeg regnet med at murringen jeg kjente i korsryggen etter dansetimene skyldes utrente muskler som plutselig fikk kjørt seg.

– Det minnet mest om menstruasjonsmurring, men hadde ingen plager med underlivet. Jeg kunne stille klokka etter tidspunktet menstruasjonen kom hver 28. dag, jeg hadde heller ikke utflod.

Ulrika Hägerstrand (50) gikk i mange år med en enrom cyste i magen, uten å få hjelp. Vis mer

Smertene økte snart både i styrke og hyppighet, og Katrine tydde ofte til Paracet for å klare å fungere. 17. mai 2013 måtte hun dra tidlig hjem fra en hyggelig vennefest. Tre dager senere var det familieselskap. Katrine hadde nå fått en brun, illeluktende utflod. Den sterke lukten hang i etter at hun hadde vært på toalettet, og Katrine trakk moren til side og fortalte hviskende om utfloden. Både Katrines mor og ektemann mente at tilstanden måtte undersøkes, og Øivind og Katrine kjørte direkte til et privat legesenter. Det var ingen gynekolog til stede, allmennlegen mistenkte livmorbetennelse og skrev ut antibiotika til Katrine.

– Blir du ikke raskt bedre, må du undersøkes av en gynekolog, formante legen.

Dagen etter ble Katrine lagt inn på Ullevål sykehus, med mistanke om knute i livmoren.

Skulle hun dø?

Da Katrine våknet etter operasjonen, forventet hun at en livmorsknute eller hele livmoren var fjernet. Men hun kjente ingenting. Etter å ha sovet litt, fikk hun snakke med legen. Øivind var også der, og de fikk beskjed om at det var funnet en stor svulst, og at legene mistenkte kreft.

– Det var en fryktelig beskjed å dra hjem med, men vi måtte vente på svaret på biopsien.

Dessuten skulle jeg ha muntlig historieeksamen tirsdag 28. mai, så jeg kunne ikke komme før det, sier Katrine, som utrolig nok besto med glans og dro rett til sykehuset etter eksamenen.

– På Ullevål kunne legen fortelle at svulsten var 6x5 centimeter, og at de var redde for spredning. Innen én uke hadde jeg time på Radiumhospitalet, der de tok CT og MR. Det var spredning i hele bekkenet pluss lymfene.

Katrine forteller at hun veide 85 kilo da hun startet med behandling 1. juli. Hun tålte både stråling og cellegift dårlig, og veide 72 kilo 16. august. Katrine ble totalt utslitt, hun kastet opp, fikk diaré og blodforgiftning. Allerede i mai hadde hun sagt fra til lederen på skolen der hun skulle begynne som lærer, at hun ikke kunne begynne rett på. Etter høstferien klarte hun så vidt 20 prosent stilling, og i februar 2014 var hun oppe i 50 prosent. Plutselig ble hun akutt dårlig, og havnet igjen på Ullevål sykehus. Ny blodforgiftning, denne gangen fordi den ene nyren ikke tømte seg. Hun fikk nyrekateter for andre gang.

– Jeg var på kontroller på Radiumhospitalet hver tredje måned. Men selv om det var en rest igjen av morsvulsten, regnet legene med at strålebehandlingen fortsatt var virksom, slik at svulsten forsvant, sier Katrine.

Slik gikk det ikke. Katrine ble reinnlagt på Radiumhospitalet, men denne gangen visste ikke legene hva de kunne gjøre. Det var snakk om palliativ behandling eller bekkeneksentrasjon.

– Med denne beskjeden gikk vi inn i vår verste påskeferie, sier Katrine stille.

I narkose sju dager i uka

Katrine var fast bestemt på at hun ville ha operasjonen, og jublet da legene mente hun var sterk nok. Nå skulle hun ta livet sitt tilbake. Katrine ble operert i midten av juli, og legene fjernet livmor, livmorhals, skjede, eggstokker, eggledere, urinblære og en del av tynntarmen, som ble brukt som urinstomi.

11 dager etter operasjonen begynte alt å gå galt. Tykktarmen sprakk, og Katrine fikk en ny stomi. Hun fikk blodforgiftning igjen, og operasjonssåret måtte åpnes på grunn av infeksjon. I over to måneder ble hun liggende med åpen buk, daglig måtte hun legges i narkose slik at legene kunne stelle operasjonssåret og klippe vekk dødt vev. Underveis sprakk også tynntarmen, dermed kunne ikke buken lukkes lengre enn fra brystet og til navlen, resten måtte vokse igjen av seg selv, men dette tok tid fordi det stadig lekket ut væske fra tynntarmen. Katrine hadde strengt sengeleie og lå med korsett for å holde alt på plass. I et forsøk på å tørke tynntarmen, slik at det ikke skulle lekke fra den, fikk ikke Katrine lov til å spise eller drikke på åtte uker, all næring ble gitt intravenøst. Hun veide etter dette 55 kilo, og utviklet spisevegring.

LANGVARIG: På grunn av komplikasjoner bodde Kathrine på Radiumhospitalet i 11 måneder. Hun har også hatt mange innleggelser etter dette. Foto: Privat
LANGVARIG: På grunn av komplikasjoner bodde Kathrine på Radiumhospitalet i 11 måneder. Hun har også hatt mange innleggelser etter dette. Foto: Privat Vis mer

– Da jeg fikk en provisorisk stomi for å fange opp væsken som lekket fra tynntarmen, kunne jeg endelig prøve å bevege meg litt. Men muskler er ferskvare og trenger trening, enten de sitter i svelget eller i bena. Jeg tror jeg har en sterk psyke, men de 11 månedene jeg bodde på Radiumhospitalet, var tunge. Det ble ganske mørkt hos meg, og jeg var lite interessert i andre enn Øivind, min datter og mamma, pluss et par venninner, forteller Katrine ærlig.

– Først i etterkant kan jeg si at det var verdt alle psykiske og fysiske smerter og arr. Jeg lever jo.

Måtte lære å gå og spise igjen

Katrine ble skrevet ut fra Radiumhospitalet i juni 2015, og dro direkte på rehabiliteringsopphold for å lære seg å leve med alt det nye utstyret. Den provisoriske stomien fra tynntarm-lekkasjen ble fjernet etter ett år, men Katrine må alltid ha en pose for urin og en pose for avføring på magen. Hun tar antibiotikakur én gang per måned, på grunn av stadige infeksjoner. Hver tredje uke byttes nyredrenene, med innleggelse på sykehuset. Formen er ustabil, noe som gjør planlegging vanskelig. Katrine har fatigue, og må leve med mange frakturer og smerter i bekkenet. Hun er ufør, og bruker det hun har av ekstra kapasitet på å jobbe frivillig i Gynkreftforeningen. Men det er familien som er det aller viktigste for Katrine.

– Når man har tilbragt flere år på sykehus, setter man nok ekstra pris på hverdagens gleder. Jeg tar ikke noe som en selvfølge lenger, sier Katrine.

– Det tok lang tid før jeg hadde grodd sammen både innvendig og utvendig, og først i 2020 begynte ting å normalisere seg.

I 2015 fikk Katrine beskjed om at underlivet hennes ikke kunne brukes til noe som helst. Hun hadde uansett så mye annet å stri med, at hun ikke orket å tenke på intimitet. Både Katrine og Øivind var slitne langt inni ryggmargen. Ettersom tiden gikk og Katrine ble sprekere, begynte hun å tenke på hvordan hun og mannen kunne få tilbake et sexliv.

En stor livssorg

– Jeg kjente ingen opphisselse eller kåthet, forsøkte blant annet med porno og sexleketøy, men det skjedde ingenting, sier Katrine.

Hun forteller om en slags lettelse. Dette handlet overhodet ikke om Øivind eller forholdet til ham, det var Katrines kropp som ikke hadde noen drifter lenger. Hun opplevde det som en sorg, og ble ganske oppgitt over venninner som snakket om «stakkars mann, som ikke får sex». Hva med henne?

– Vi fungerte lenge som pasient og pårørende. Jeg husker sexlivet vårt som noe veldig fint, og først da vi fikk snakket skikkelig gjennom denne delen av samlivet vårt, ble vi ektepar og kjærester igjen.

STØTTESPILLER: Kathrine kan ikke få takket mannen Øivind nok. Han har vært der for henne under alle stadier av den lange sykdomsperioden. Foto: Privat
STØTTESPILLER: Kathrine kan ikke få takket mannen Øivind nok. Han har vært der for henne under alle stadier av den lange sykdomsperioden. Foto: Privat Vis mer

Katrine forteller om flørting, kyssing, klyp i rumpa og et grep i puppen. Ekteparet krangler, tuller og ler, og elsker hverandre og det livet de har skapt sammen. Katrine forteller at Øivind gir henne komplimenter, og mener at hun er den tøffeste og mest sexy dama i hele byen. Dette setter Katrine stor pris på.

Hun beskriver også livssorgen på andre arenaer i livet, som tapt arbeidsevne og vennskap som har endret seg eller gått tapt. Katrine har mistet noe av seg selv, og snakker om livet før og etter kreften.

– Jeg er takknemlig for hvordan Øivind og familien har stilt opp for meg hele veien, jeg vet de har hatt det skikkelig tøft, sier Katrine, som oppfordrer alle kvinner til å sjekke seg regelmessig, også når alt tilsynelatende er helt normalt.

– Dessuten er jeg dypt takknemlig for det helsevesenet vi har i Norge. Etter så mange år inn og ut av sykehus, har jeg blitt godt kjent. Jeg føler meg privilegert, for jeg har bestandig følt at både leger, sykepleier og annet personell har gjort sitt beste for meg.

Nye testmetoder fra 2022

Når du går til din regelmessige underlivsundersøkelse, vil legen undersøke deg, og ta livmorhalsprøve på samme måte som tidligere. Det som er nytt, er at prøven din blir testet for humant papillomavirus (HPV) i stedet for den vanlige mikroskopiske undersøkelsen på laboratoriet. Bakgrunnen for dette er at ved å benytte HPV-test istedenfor mikroskopisk undersøkelse av prøven, vil celleforandringene kunne oppdages på et tidligere tidspunkt og forstadier til kreft vil kunne behandles raskere.

I mars 2022 ble implementeringen av HPV-test som primær screeningtest for kvinner mellom 34 og 69 år ferdigstilt. Dersom HPV ikke påvises i prøven, anbefales ny screeningprøve om fem år. Tidligere har laboratoriene sett etter forandringer på livmorhalscellene i mikroskop (cytologi). Med HPV-test, bruker laboratoriene en PCR-maskin for å identifisere arvestoff fra HPV.

Overgangen fra cytologi til HPV-test for kvinner 34-69 år startet gradvis fra 1. januar 2019, for å sikre kapasitet og kvalitet i alle leddene i Livmorhalsprogrammet.

Fra 1. januar 2023 gjelder kvinner 30-33 år, og fra 1. juli 2023 for kvinner 25-29 år. Dette vil igjen bidra til at færre kvinner på sikt vil utvikle livmorhalskreft, ifølge Kreftregisteret.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.