ADHD hos voksne

Laura fikk ADHD-diagnose som 51-åring: - Jeg har dømt meg selv så hardt

I 51 år trodde Laura at hun hadde dårlige arbeidsvaner, var elendig til å prioritere, manglet evne til å planlegge og aldri hadde lært seg struktur. At hun bare måtte skjerpe seg. Så fikk hun en diagnose som snudde opp ned på alt.

UKONSENTRERT: - I alle mine vurderingsbøker fra skolen står det noe om at jeg var ukonsentrert. Jeg var ikke en sånn unge som hang opp ned i trærne, jeg var urolig på en måte som ikke var synlig, forteller Laura Kjølås (51). Først i fjor fikk hun diagnosen ADHD. Foto: Privat
UKONSENTRERT: - I alle mine vurderingsbøker fra skolen står det noe om at jeg var ukonsentrert. Jeg var ikke en sånn unge som hang opp ned i trærne, jeg var urolig på en måte som ikke var synlig, forteller Laura Kjølås (51). Først i fjor fikk hun diagnosen ADHD. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg har alltid tenkt at det handlet om personligheten min. At jeg hadde mange negative egenskaper, og at jeg bare måtte skjerpe meg. Det tok meg veldig mange år å innse at det kanskje handlet om noe helt annet.

Laura Kjølås (51) sukker litt. Det er snart gått et år siden hun fikk diagnosen som snudde opp ned på hvordan hun ser på oppveksten sin, personligheten sin - strengt tatt hele livet fram til nå.

Fire bokstaver var alt som skulle til, egentlig. Midt i livet sto de der, svart på hvitt, som en slags forklaring på hvorfor hun har strevd så mye: ADHD.

ADHD bare hos barn til 1994

Nærmere tre prosent av den voksne befolkningen i Norge har en ADHD-diagnose, og kjønnsfordelingen er ganske lik blant kvinner og menn. Mange har, som Laura, fått diagnosen i voksen alder. Ikke sjelden kommer den etter en liten aha-opplevelse når barna deres blir utredet for ADHD, og de kjenner seg igjen i mange av symptomene.

ADHD er på sett og vis en relativt ny diagnose, først på 1980-tallet så de fire bokstavene dagens lys i sin nåværende form. Men allerede fra 1968 fantes diagnosen Hyperkinetisk reaksjon, på en tilstand som kan betegnes som forløperen til ADHD. I medisinsk litteratur kan beskrivelsen av ADHD-symptomer spores tilbake til slutten av 1800-tallet, og enda tidligere har Shakespeare skrevet rollefigurer med karaktertrekk man i dag trolig ville tillagt ADHD. Lenge mente man at tilstanden kun eksisterte hos barn, først og fremst hos urolige gutter. Fortsatt er det langt flere gutter enn jenter som får diagnosen ADHD, og først i 1994 ble det åpnet for at diagnosen også kunne gis til voksne.

Da Laura var barn, var det ingen som snakket om ADHD. I stedet var man hyperaktiv, vanskelig, klønete, vimsete, ukonsentrert, urokråke eller - det verste ordet Laura vet: treg.

- I alle mine vurderingsbøker fra skolen står det noe om at jeg var ukonsentrert. Søsknene mine kalte meg treg fordi jeg ikke fikk med meg ting, men jeg var egentlig ganske skoleflink, sier hun, og fortsetter:

- Jeg var ikke en sånn unge som hang opp ned i trærne, men jeg hadde mye uro i meg. Jeg var urolig på en måte som ikke var synlig.

Manglet startmotor

Sosialt hadde hun det heller ikke lett, hun følte seg rar og utilpass og opplevde både mobbing og utestenging.

- Vennskap var vanskelig for meg. Jeg tenkte lenge at det var fordi jeg kom fra en «rar» familie, som tilhørte pinsemenigheten og hadde mange barn. Jeg er nummer ni i en søskenflokk på 11, og jeg tenkte at grunnen til at jeg var så ukonsentrert og ustrukturert var at jeg ikke hadde blitt fulgt opp så mye hjemme fordi vi var så mange. Jeg hadde ikke lært meg gode arbeidsvaner. Men alle søsknene mine hadde det jo ikke sånn, forteller hun.

Hun manglet startmotor, tenkte hun. Kom liksom aldri i gang. Hadde ikke lært seg struktur, og var udugelig til å prioritere. Heldagsprøver på skolen var et mareritt - hun kom sjelden i gang før det var gått flere timer, og klarte ofte ikke å bestemme seg for hvilken oppgave hun skulle velge, men begynte i stedet på flere samtidig. Resultatet var at hun satt og skrev i panikk den siste timen før hun måtte levere. Det samme skjedde ved alle innleveringer, uansett hvor mange dager eller uker hun hadde på seg - natta før fristen satt hun oppe til morgenkvisten for å komme i mål.

Det var bare slik hun var, konkluderte hun: rar, vimsete, ukonsentrert, ubestemt, ustrukturert, lat. Hun var temperamentsfull og kunne overreagere på de minste ting. Lett å distrahere, sårbar for stress, og følte ofte at det var kaos i hodet. Brå i bevegelsene, uvøren, med litt hakkete motorikk. Å gjøre én ting av gangen var umulig. Hun kunne begynne å sette inn i oppvaskmaskinen, for så å glemme hele oppvasken dersom telefonen ringte. Hun avbrøt seg selv og andre. Hun kunne snakke i ett kjør, legge merke til det selv, men ikke klare å stoppe. Hun kunne delta i flere samtaler samtidig, til frustrasjon for samtalepartneren. Var det fordi hun vokste opp i en stor familie og var vant til at det var mye å følge med på?

Kjente igjen symptomer

Annerledesheten hennes ble knaggen hun hengte alle vanskene sine på. Personligheten. Selv om hun aldri helt skjønte hvorfor, eller hvor denne annerledesheten kom fra. Men hun tenkte det hadde med oppveksten å gjøre. At hun hadde lært seg dårlige arbeidsvaner og ikke klarte å planlegge tiden sin. At hun kunne endre på det om hun bare var flink nok.

- Jeg har dømt meg selv så hardt. Hvorfor klarte jeg ikke å gjøre det alle andre syntes var så lett?

Først da hun ble voksen, utdannet seg til pedagog og begynte å jobbe som lærer våknet det en tanke i henne om at det kunne være en helt annen forklaring på vanskene hennes.

- Jeg tror tanken om ADHD dukket opp i bakhodet da jeg var i 30-årene, men jeg forholdt meg ikke til den. Jeg hadde jo lært en del om ADHD både gjennom studiene og i møte med barn i klasserommet, og kjente meg igjen i mange av symptomene. Men jeg tenkte samtidig at jeg var for lite sånn eller for lite slik. Det er jo liksom de urolige guttene som har satt standarden, sier hun.

Men standarden kunne like gjerne vært satt av Laura. For begynner man å se på klassiske symptomer på ADHD hos kvinner, er hun som tatt rett ut av boka.

- Da jeg satt med alle spørreskjemaene jeg skulle fylle ut i forbindelse med ADHD-utredningen, begynte jeg bare å le, for det var så mye som stemte. Det var en masse spørsmål jeg skulle svare ja eller nei på, og da jeg spurte mannen min svarte han bare ja, ja, ja på alt, forteller hun.

Lettelse å få diagnosen

Da hun til slutt satt der med en diagnose, følte hun først og fremst lettelse. For nå hadde hun endelig en forklaring. Og et forsvar mot sin egen selvfordømmelse. Hun var ikke udugelig, lat og dum. Hun hadde ADHD.

- Endelig forsto jeg hvorfor jeg trengte å skrive lister for selv de mest banale ting. For eksempel om jeg skulle spise frokost eller dusje først. I perioder kunne det valget bli så umulig at jeg ikke fikk gjort noen av delene. Det endte ofte med at jeg ble overveldet over å tenke på alt jeg egentlig burde fått til, og det gjorde meg nærmest handlingslammet, sier hun, og fortsetter:

- Jeg skjønner at det virker rart på andre. Jeg ser jo på meg selv som en smart og oppegående person, og likevel klarte jeg ikke å stable på beina en rekkefølge for selv de enkleste oppgaver.

Det var verst da hun som ung trebarnsmor ble skilt og måtte sjonglere både jobb og småbarn alene. 27 år gammel - fire år etter at hun hadde fått tre barn på rappen og fullført utdannelsen sin samtidig - gikk hun på en skikkelig smell.

- Det tempoet der, jeg tror ikke jeg skjønte hva jeg utsatte meg selv for. Hvorfor tok jeg det valget? En kollega av meg så at jeg var helt utslitt, og ba meg gå til legen. Det gjorde jeg, men det jeg sa til legen var: Jeg er lat og udugelig. For det var slik jeg følte det.

Legen sa at hun var utbrent, hadde mild depresjon og at hun slett ikke var lat og udugelig. Jobben med å tilgi seg selv for alt hun ikke fikk til startet der den mørke vinteren. Og hun fikk til det ganske bra. Men problemene med å organisere seg selv ble ikke borte.

- Jeg har vært redd for å ikke klare å ha full jobb. Lærerjobben i seg selv er ganske strukturert. Man lager ukeplaner og får sånn sett oversikt over dagene. Likevel er det en haug med oppgaver som må tas unna, og man blir fort hengende etter, forteller hun.

Ny ro i tilværelsen

Siden i vinter har hun prøvd ut ulike medisiner. Det har tatt tid å finne riktig type og riktig dose, og hun innrømmer at hun var litt skeptisk i starten. Hva om personligheten hennes ble endret? Samtidig var ønsket om å kunne ha det bedre sterkere enn skepsisen til medisiner.

Hun er fortsatt seg selv. Bare med en helt ny ro i tilværelsen som hun ikke har kjent på tidligere.

- Noen har sagt at det å ha ADHD er som å ha på flere tv-skjermer med forskjellige programmer som durer og går samtidig. Jeg skjønte det ikke før jeg begynte med medisiner. Da slo det meg plutselig en dag at jeg sto og hengte opp klesvasken - og bare det. Jeg gjorde ingenting annet samtidig, tenkte ikke på tusen andre ting. Jeg hengte bare opp klesvasken. Den opplevelsen, sammen med erkjennelsen av hvor utrolig slitsomt alt har vært, gjorde at jeg begynte å gråte, forteller hun.

EN TING AV GANGEN: Den første gangen Laura oppdaget at hun sto og hengte opp klesvasken uten å stresse med tusen andre ting samtidig, ble hun så lettet at hun begynte å gråte. Foto: Privat
EN TING AV GANGEN: Den første gangen Laura oppdaget at hun sto og hengte opp klesvasken uten å stresse med tusen andre ting samtidig, ble hun så lettet at hun begynte å gråte. Foto: Privat Vis mer

Fortsatt tidsoptimist

Hun har fortsatt mange jern i ilden, blant annet er hun lokalpolitiker for SV og sitter i kommunestyret i Hammerfest. Hun regner seg fortsatt som en notorisk tidsoptimist, men har laget seg noen vaner som gjør at hun slipper å komme for sent. I jobben som lærer vet hun at hun fungerer best hvis hun kan jobbe i team med noen som er strukturert og organisert, fordi andres rot gjør det vanskeligere å være strukturert selv. Og hun tror at hennes egne opplevelser med ADHD gjør det lettere for henne å forstå og takle de barna som sliter med de samme problemene selv.

- Jeg har fått et avklart forhold til hva jeg trenger for å fungere godt. Jeg ønsker å stå i jobb til jeg blir pensjonist, og ADHD-medisinene vil kunne hjelpe meg med det. Så vet jeg også at det kreves hard jobbing, medisiner løser ikke alt. I tillegg tenker jeg det er viktig ikke å være så streng med seg selv som jeg har vært tidligere, men heller godta at ikke alle er like, sier hun, og legger til:

- Vi skal alle falle til ro i oss selv, uansett hvordan vi er.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.