Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da kroppen forsøkte å gi beskjed om å roe ned, valgte Gry å fortsette som før. Det kostet henne fire år ute av arbeidslivet. Trolig enda flere, hadde det ikke vært for den lille røde vevstua med det gode fellesskapet.

Du kan ikke unngå å legge merke til det allerede ved inngangen. Dørbjellen plinger gammelmodig og blander seg med duften av nytraktet kaffe – pulsen senker seg umiddelbart, og du kjenner det på kroppen. Her slipper ikke stresset inn dørene.

Bruker du smertestillende? Her er bivirkningene mange ikke vet om

Vi Pluss

Kollapset av stress

I 2012 begynte Gry Aasland (51) å pendle fra Jondalen i Kongsberg til Helsfyr i Oslo. Med full stilling som change manager i et IT-firma, var det mange baller i luften på samme tid, i tillegg til lang reisevei morgen og kveld. På et tidspunkt prøvde kroppen å si ifra, men ettersom Gry er en person som ikke har for vane å gi seg, fortsatte hun som før. Så kom smellen, og hun kollapset på jobb. En «overdose» stress gjorde at hun ikke engang husket at hun hadde kjørt bil fra Jondalen til Oslo.

- Hadde jeg virkelig lyttet til kroppen, hadde det nok ikke skjedd, sier hun med ny innsikt etter årene som har gått. Legen var innom alt fra hjertesvikt, MS og slag, men kunne ikke finne noe galt med Gry, bortsett fra betennelse i nærmest all muskulatur i kroppen. Særlig hoftene og beina fikk unngjelde, og Gry ble sykmeldt i sju måneder før hun begynte i 60 prosent stilling igjen. Det skulle ikke vare lenge.

– Nå skjønner jeg hva det vil si å leve med smerter

Det tok bare en måneds tid før det smalt på nytt. Denne gangen tok Gry signalene mer på alvor, gikk over på avklaringspenger, og ble hjemme i tre år.

Brukte 20 minutter til postkassa

- Jeg skulle bare hvile, være i aktivitet og få frisk luft. Men det var lettere sagt enn gjort med konstant verk i hele kroppen. Til og med håndarbeid, som jeg alltid har elsket, ble for vondt å drive med. Det tok meg 20 minutter å komme til postkassen 20 meter unna døren. Etterpå var kroppen helt ferdig, husker hun.

Etter hvert gikk det på selvfølelsen løs, og Gry følte seg mislykket fordi kroppen ikke ville spille på lag over så lang tid. Det var vel ikke dette hun var skapt for? Det var da en dame i bygda anbefalte henne å ta en tur innom vevstua for å se hva de holdt på med av håndarbeid. Lite visste Gry hvor mye det skulle ha å bety for henne senere.

De tidlige tegnene som avslører sykdommen

Vi Pluss

- I starten var jeg bare innom for å drikke litt kaffe før jeg gikk hjem igjen. Jeg gjorde ikke så mye ut av meg, og satt vel mest og hørte på praten til de andre damene. Med lite energi i utgangspunktet var jeg redd de skulle begynne å spørre og grave om hvordan jeg hadde det, sier Gry.

Hun legger til at det fortsatt kommer dager hvor hun ikke orker å snakke om tiden hvor alt var et ork, da det er med på å suge energien ut av kroppen, og den vil hun helst beholde nå.

Liv uten tidsfrister

Etter å ha observert damene og aktiviteten på vevstua en tid, kjente hun at kroppen begynte å oppføre seg annerledes. Den stresset ned.

Gry klarte å senke skuldrene og ta inn den gode atmosfæren og det trygge fellesskapet damene rundt henne skapte.

Advarer om helseplager fra stress hos eldre

- Det kjentes rett og slett nydelig å komme hit. Det var ingen som dømte meg fordi jeg var syk, eller som kom med endeløse oppgaver til langt over hodet mitt. Ingen tidsfrister eller krav om å prestere til enhver tid. Her kunne jeg bare være, og det føltes veldig annerledes etter å ha jobbet i en krevende bransje, forteller hun.

Etter en tid med kun kaffebesøk, begynte Gry å fatte interesse for aktiviteten damene bedrev utenom kaffepausene. Hun har alltid vært glad i det kreative, og fine farger har vært med på gi henne energi tidligere.

– Jeg hadde aldri vevd før, men jeg fikk veiledning av damene og ble satt i gang med farger jeg plukket ut selv. Det var oransje, mint og turkis, husker jeg. Glade farger! I starten orket jeg bare en halvtime hver gang før jeg måtte hjem og hvile. Men etter hvert som jeg så progresjonen i arbeidet ved veven, kom også tilfredsstillelsen og lysten til å jobbe mer med prosjektet jeg hadde satt i gang. Det var så kjekt å få jobbe i fillehaugen med farger i stedet for å holde fokus med tinnitus og egne svakheter.

Erfaringer og opplevelser

Øynene til Gry lyser opp når hun tenker tilbake på sin egen selvfølelse som begynte å våkne til liv igjen. For henne ble veving og farger ren terapi, hvor hun kunne skape noe og se resultater av det hun gjorde. Stikk motsatt fra livet i IT-bransjen. Med på «kjøpet» kom de fine historiene fra de andre, deling av erfaringer og ikke minst – aksept for situasjonen her og nå.

Gry trekker fram erfaringer og opplevelser som det beste med fellesskapet i vevstua.

– Jeg trodde ikke at dette kunne ramme meg

- Her er det alle alderstrinn, men likevel føler alle seg på lik linje når vi samles. Det er virkelig rene terapien å være her, å få ta del i det gode samholdet hvor alle drar lasset sammen. Jeg synes det er fantastisk med voksne mennesker med masse livserfaring som har så mange opplevelser å dele! Det var også godt å kjenne at jeg kunne hjelpe dem med noe tilbake. Jeg satt med kunnskap om pc, mobil og bruk av Excel som de hadde god nytte av i forbindelse med organisering av husflidslaget, så vi dro nytte av hverandre på ulike vis.

Etter to år på vevstua hadde Gry fått masse nyttig påfyll til kropp og hode, og da en venninne fra bygda ringte og spurte om hun kunne steppe inn som eksamenskonsulent på Notodden, følte hun seg klar. I dag setter hun opp digital eksamen på universitetet og ordner alt det praktiske omkring gjennomføringen.

Kari reddet livet til ektemannen: - Det har styrket forholdet

Hun fikk etter hvert tilbud om 100 prosent stilling, men av hensyn til tidligere erfaring, sa hun seg fornøyd med 80 og bruker den resterende tiden på seg selv, venner og familie.

Hun vet at hun alltid er velkommen i vevstua. Om hun ikke klarer å bruke like mye tid på vevstua som tidligere, er hun gladelig innom for å få hjelp hvis hun står fast i et strikkeprosjekt og kan slå av en prat.