Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da Hanne var på sitt aller dårligste, klarte hun nesten ikke å gå. Nå holder hun smertene i sjakk med riktig medisinering og fysisk aktivitet.

– Hvis min historie kan bidra til å hjelpe andre til å mestre sin hverdag, så er den verdt å dele. For jo mer man vet om diagnosen, desto lettere er det å leve med den, sier Hanne Schjerverud (59) fra Oslo.

Året er 1983. 21 år gamle Hanne studerer til å bli førskolelærer i Halden. Plutselig kan hun ikke lenger svømme, fordi hun ikke klarer å sparke ifra. I tillegg har hun vondt i noe som kjennes inne i venstre rumpeball. Legen finner ikke ut hva som er galt, og røntgenbildene viser heller ikke noe unormalt. For å mestre hverdagen, begynner Hanne å ta smertestillende flere ganger daglig. Gjennom årenes løp oppsøker hun ulike behandlere uten å bli bedre. Ingen finner årsaken til plagene hennes.

25 000 nordmenn får kreftformen hvert år. Her er tegnene

Vi Pluss

Mye sykemeldt

Da Hanne begynner å jobbe som førskolelærer, er hun mye sykemeldt på grunn av smerter. Det er vanskelig å håndtere jobben i barnehagen, og selv om hun lærer seg teknikker for å løfte minst mulig, har hun likevel vondt. På det verste må hun ha hjelp til å tørke seg etter at hun har dusjet, og til å kle av seg om kvelden.

– Jeg var flau over å være så mye sykemeldt, så jeg byttet ofte jobb, forteller hun.

I perioder var smertene så kraftige at Hanne nesten ikke klarte å gå.

– Men det var det psykiske ved å være så mye borte fra jobb, som var det verste, forteller hun.

Etter hvert fikk hun seg jobb som leder i en barnehage. Hun hadde jobben i to år, og tenker tilbake på dette som et mørkt kapittel i livet.

– Jeg var ingen god leder, mener hun.

– I starten trodde jeg det skulle gå bedre å ha en sånn jobb, men jeg var mye sykemeldt da også.

Bruker du smertestillende? Her er bivirkningene mange ikke vet om

Vi Pluss

Påvist betennelse

Hanne får seg en ny jobb i administrasjonen i bydelen. Det går en liten periode, men så blir hun sykemeldt igjen. Personalsjefen, som hun ikke kan få fullrost nok, anbefaler henne å langtidssykemelde seg. I løpet av det neste året, bytter Hanne fastlege og kommer til en ny som antyder at Hanne kan ha den revmatiske sykdommen bekhterev.

En blodprøve avslører at hun har vevstypen HLA-B27. Over 90 prosent av mennesker med bekhterev har denne vevstypen.

Fastlegen henviser Hanne til en revmatolog, og for første gang blir det tatt MR-bilder som viser at Hanne har betennelse i ryggen. Så i 1995, 33 år gammel, får hun diagnosen Bekhterevs sykdom.

– På en måte var det fint å få vite hva det var, men samtidig lurte jeg veldig på hvordan framtiden kom til å bli.

«Hva nå», tenkte Hanne, som var sykemeldt på tredje året.

Tre år senere blir hun uføretrygdet som 36-åring. Hanne glemmer ikke den dagen denne bekreftelsen kom i posten.

– Det var en lettelse å slippe å presse meg i en jobb, men det var også en sorg ikke å få gjøre det jeg elsket, å jobbe med barn.

– Jeg trodde ikke at dette kunne ramme meg

Etter hvert tar Hanne kontakt med Norsk Revmatikerforbund for å lære mer om diagnosen. Hun får tilsendt informasjon og melder seg inn i Bekhterevforeningen. Via foreningen får hun søke om et treningsopphold på Gran Canaria. Trening og varme døyver smertene, men for Hanne, som har en nyfødt datter samt to døtre på fem og sju år, er det urealistisk å være borte i flere uker. Først da yngstemann er fire år, tillater Hanne seg å dra.

– Det er det beste jeg har gjort. Denne turen lærte meg mye om meg selv, sykdommen og hvordan framtiden kom til å bli. Bassengtrening og det å gå turer i fjellet hver dag i varmen, gjorde underverker for helsa.

I regi av Rikshospitalet har Hanne også vært på behandlingsreise for revmatikere til varmere strøk en måned.

– Etter tre uker opplevde jeg å være helt smertefri, for første gang på mange år, forteller hun.

Da smertene meldte seg ble dette løsningen

Vi Pluss

Hjelper andre

Da Hanne ble ufør, mistet hun fotfestet, og måtte finne noe annet meningsfylt å gjøre. Siden 2005 har hun jobbet som likeperson for Norsk revmatikerforbund.

– Det betyr mye for meg å kunne hjelpe andre. Dette arbeidet er jeg engasjert i, og det er blitt min nye jobb.

Ved å dele sin historie, håper Hanne hun kan vise andre at livet kan være godt, selv om man får en kronisk revmatisk betennelsessykdom.

– Sykdommen har ført til at jeg er blitt flinkere til å sette pris på de små tingene. Som at dagene blir lenger, eller sola som skinner.