Oppdaget blod i avføringen

- Jeg kunne ikke late som jeg ikke hadde sett det

Da An-Magritt Nysveen (59) fra Skedsmokorset oppdaget blod i toalettskålen, forstod hun at noe kunne være alvorlig galt. Hun håper at det å snakke åpent om sykdommen kan bidra til at flere sjekker seg i tide.

TILBAKE I JOBB: Et halvt år etter at hun fikk diagnosen har An-Magritt så smått begynt å jobbe igjen. Hun er rådgiver i Pedagogisk Psykologisk Avdeling i Lillestrøm kommune og jobber med veiledning og kompetanseutvikling for barnehager. - Jeg begynte i 30 %-stilling og øker gradvis. Målet er å komme tilbake i full stilling, sier hun. Foto: Privat
TILBAKE I JOBB: Et halvt år etter at hun fikk diagnosen har An-Magritt så smått begynt å jobbe igjen. Hun er rådgiver i Pedagogisk Psykologisk Avdeling i Lillestrøm kommune og jobber med veiledning og kompetanseutvikling for barnehager. - Jeg begynte i 30 %-stilling og øker gradvis. Målet er å komme tilbake i full stilling, sier hun. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det An-Magritt opplevde for et halvt år siden, er noe de fleste opplever fra tid til annen: Hun hadde vært ute og gått en kveldstur, og deretter vært på do, da hun så at det var blod i toalettskålen.

Som regel skyldes blod i avføringen en liten rift i endetarmen, eller en hemoroide. Ufarlige ting som er lett å skyve til siden. Men det kan også være tegn på at noe er alvorlig galt.

Og da An-Magritt opplevde det samme, fjorten dager senere, ble hun urolig.

- Jeg tenkte at jeg måtte ta det på alvor, sier hun.

Telefonen fra sykehuset

An-Magritt er en dame som har levd både sunt og aktivt. Oppvokst med morens hjemmebakte brød, og har alltid vært opptatt av å spise variert og «med måte».

- At det kunne være noe alvorlig galt med magen, tenkte jeg ikke på, forteller hun.

Fastlegen, som undersøkte henne et par dager senere, virket heller ikke bekymret.

«Jeg kan kjenne at du har en polypp helt nederst i endetarmen» fortalte legen, og henviste An-Magritt videre til AHUS.

Selv regnet hun med det ville gå noen måneder før innkallingen kom.

- Da sykehuset ringte etter bare noen dager, ble jeg veldig overrasket, forteller hun.

Det hun ikke visste, var at en polypp som blør også kan ha utviklet seg til en ondartet kreftsvulst, og derfor skal undersøkes raskt. Og ved nærmere sjekk viste det seg at An-Magritt hadde tarmkreft.

I verdenstoppen

I overkant av 4000 nordmenn blir hvert år rammet av tarmkreft, mange av disse er kvinner, og norske kvinner ligger nå i verdenstoppen når det gjelder denne diagnosen.

- Dessverre vet vi fortsatt ikke hvorfor vi har så høy forekomst av tarmkreft i Norge. Man skulle tro at de nordiske landene var sammenlignbare, men vi ligger altså høyere i forekomst enn våre naboer, sier onkolog Eva Hofsli ved St. Olavs Hospital.

Hos mange blir dessuten kreften oppdaget for sent.

- Spesielt menn har tradisjonelt sett vært sene med å oppsøke lege på grunn av denne type symptomer. Tarm er tabubelagt, og mange kvier seg derfor for å ta opp dette med legen sin, sier Hofsli som ønsker mer forskning på tarmkreft og dessuten en egen pasientforening som kan sette økt fokus på denne kreftsykdommen.

Med pose på magen

- Jeg ble så redd, minnes An-Magritt etter den overraskende beskjeden om at hun hadde endetarmskreft. Heldigvis var det ingen tegn på spredning. Påsken sto for tur, og i noen dager kunne hun være sammen med barn, barnebarn og svigersønner på hytta på fjellet.

Det var godt å ha dem rundt seg. Godt å få tankene over på noe annet enn det som lå foran henne.

Det viste seg at svulsten lå så langt ut i endetarmen at den ikke kunne opereres. Det ville skade lukkemuskelen. Endetarmsamputasjon var eneste løsningen.

«Nå går jeg på do for siste gang», tenkte An-Magritt før operasjonen. Da hun våknet fem timer senere, hadde hun fått pose på magen, en såkalt stomi.

- Det å leve med pose på magen har vært en overgang. Men det har gått overraskende greit, forteller hun og legger til at hun likevel har hatt en del smerter.

- Det er endetarmsområdet som har vært problemet hele veien. Det er smerter etter amputasjonen og jeg har fortsatt ubehag, spesielt når jeg sitter, forteller hun.

Samtidig har det vært en trøst å vite at svulsten er borte. At hun er kreftfri!

En ny «kroppsdel»

- Jeg har fått en ny kroppsdel jeg må bli venn med, sier hun og forteller hvordan hun hele tiden prøver å utfordre seg selv på nye ting.

- Stomien skal ikke definere hvem jeg er! Det er viktig for meg å gjøre det jeg har lyst til! Og så lenge hun har med seg den lille stellebagen, kan hun gjøre nesten hva hun vil.

- Jeg har vært på fjelltur, og i sommer var mannen min og jeg på en liten Norgesferie med noen venner. Nå har jeg dessuten begynt å trene styrke!

Hun smiler mens hun forteller at det er litt sånn «yes, jeg greide det», når nye mål er nådd. Men selv om energien er på vei tilbake, trenger hun fortsatt tid til å bearbeide det hun har vært igjennom.

Ensomt å være syk

- Kreftbehandlingen går fort, men hodet rekker ikke å henge med, sier An-Magritt. For selv om det knapt er mulig å se på henne hva hun har vært igjennom de siste månedene, tar det tid å bearbeide det som har skjedd. Sjokket over å ha en alvorlig kreftdiagnose. Usikkerheten og redselen. Sårbarheten. Livet som heretter må leves på en annen måte.

- Det å være syk, er ensomt! Uansett hvor mye støtte og omsorg man får fra de som er rundt, er det jeg som må gjøre jobben. Det er ingen som kan gjøre den for meg, sier hun og tar er en liten pause.

Men det å være åpen om sykdommen, har vært godt. Nå håper hun at hennes historie kan få andre til å ta symptomene på alvor. Slik at sykdommen blir oppdaget i tide.

- Jeg har alltid vært redd for å få kreft. Nå er jeg veldig takknemlig for at alt har gått så bra. At kreften ble oppdaget så tidlig at jeg slapp både cellegift og stråling, sier An-Magritt og smiler.

Så mange får stomi

Mellom 30 - 40 prosent av alle som får endetarmskreft, får en varig stomi. For mange er det vanskelig å være åpne om det de har vært igjennom.

- Tarm er noe vi forbinder med avføring, mens tarmkreft ofte koples til livsstil. Det kan nok være noe av grunnen til at mange synes det er vanskelig å snakke om dette, sier Roy Aleksander Farstad, daglig leder i NORILCO (Norsk forening for stomi, reservoar og mage- og tarmkreft).

Foreningen jobber for å normalisere sykdommen og vise at dette er noe som dessverre rammer mange.

- Det å få et ansikt på sykdommen er viktig, sier Farstad. For de som blir rammet skal vite at de ikke er alene. Gjennom likepersonstjeneste, medlemsmøter og digitale møteplasser sørger foreningen for at de som ønsker kan møtes for å utveksle tanker og erfaringer.

- Mange kontakter oss dessuten med spørsmål rundt utfordringer knyttet til stomi, sier Farstad og forteller at foreningens likepersoner er noe mange benytter seg av.

- Våre likepersoner har selv hatt mage- eller tarmkreft og har mange nyttige erfaringer rundt det å tilpasse seg en ny hverdag. I en utrygg og usikker situasjon er det ofte godt å snakke med en som selv har gjennomgått samme operasjon.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer