Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Myriam Halden Bjerkli (57) fikk tidlig høre at hun var overlegen, men hun skjønte ikke at ikke alle hadde det som henne. Først da hun var nærmere 30 år leste hun om ansiktsblindhet, og forsto at andre mennesker gjenkjenner hverandre på en helt annen måte enn hun klarer.

Siden har hun prøvd å flette det inn i samtalen ved første anledning: Hvis jeg overser deg eller hilser på deg som om du er en ukjent, er det ikke fordi jeg ikke bryr meg. Jeg husker deg rett og slett ikke ved å se på ansiktet ditt.

– Jeg håper min åpenhet gjør at andre ansiktsblinde skjønner hva som feiler dem, og gjør det lettere for omgivelsene våre å forstå at vi verken er overlegne eller arrogante, sier Myriam fra Tromsø, som har bodd på Ringdal i Larvik siden 1986.

Aha-opplevelsen

Den første opplevelsen av at andre husker ansikter på en annen måte enn henne, kom på en messe da hun var i slutten av 20-årene. En dame som hadde møtt Myriam tilfeldig for ti år siden, gjenkjente henne og kom bort for å prate.

– For meg, som glemte hvordan hun så ut etter to timer, var det helt utrolig, husker Myriam.

– Man føler seg dum når man ikke husker folk, så for meg var det greit å finne ut hva det var med meg.

De personene Myriam ser jevnlig, som familien, venner, kolleger og naboer, kjenner hun igjen. Sånn sett er hun heldigere stilt enn mange andre ansiktsblinde: Noen kjenner ikke engang igjen sitt eget speilbilde.

- Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe rikt

Ifølge Randi Starrfelt, professor i nevropsykologi ved Institutt for Psykologi ved Universitetet i København, anslås det at mellom to og to og en halv prosent av befolkningen lider av ansiktsblindhet. Det tilsvarer omtrent 100 000 nordmenn. Starrfelt regnes som en av Nordens fremste eksperter på tilstanden, som betegnes som en utviklingsforstyrrelse. Personer med denne forstyrrelsen utvikler aldri evnen til å gjenkjenne andre ved å se ansiktet deres.

– Vi vet ikke årsaken til dette, men det ser ut til at det er en medfødt tilstand. En del tyder på at ansiktsblindhet er arvelig, slik at hvis en av foreldrene dine har det, er det 
50 prosent sjanse for at du også er ansiktsblind, sier Randi Starrfelt.

Problemet går ikke bort

Noen mister evnen til å kjenne igjen ansikter etter hjerneskade for eksempel ved slag. Ansiktsblindhet er ikke et problem man blir kvitt.

– Disse er ofte hardere rammet, og kan miste evnen til å kjenne folk igjen totalt, også folk de har kjent før skaden, sier Starrfelt.

– Men heldigvis er mange ansiktsblinde flinke til 
å kompensere for problemet og å kjenne igjen folk basert på andre kjennetegn som frisyre, briller, kroppsholdning og stemme.

For de fleste av oss virker det å kjenne igjen ansikter veldig lett, men det er en krevende oppgave for hjernen.

– Vi skal både kunne skille mellom to personer som ligner mye, og samtidig vite at «Per» er den samme gjennom livet og på tvers av forskjellige situasjoner - til tross for at utseendet endrer seg med alder, ansiktsuttrykk, lys og frisyre, forklarer professoren.

Vondt å såre folk

– Hver gang det skrives om dette er det noen som hører om det for første gang, og noen av dem er kanskje ansiktsblinde selv. Vi får mange henvendelser fra folk etter oppslag i mediene hvor noen beskriver hvordan de 
har opplevd problemer med 
å kjenne igjen folk hele livet, men ikke visst at dette hadde et navn eller hvor vanlig det er, sier Starrfelt.

Gjennom livet er det mange som har trodd at Myriam er overlegen fordi hun stadig vekk går forbi folk hun burde ha visst hvem er, men som hun ikke kjenner igjen. Noe av det verste er sosiale tilstelninger med mingling. For Myriam er de aller fleste fremmede når hun kommer inn i et rom, uansett om de kjenner henne eller ikke.

– Jeg kan leve med at folk tror jeg er overlegen, men det som er vondt er at jeg sårer folk, sier hun.

– Jeg kan hilse på noen, for så og gå på toalettet en stund senere. Når jeg kommer tilbake, kan jeg ha glemt hvordan den personen jeg nettopp snakket med så ut, og hilse på vedkommende på nytt.

Gjennom årenes løp har Myriam lært seg noen teknikker for å kjenne folk igjen. Hun kan kjenne igjen folk ved å høre stemmen deres, eller legge merke til ting som skjegg, hårfrisyre, smykker, klær eller vesker. Problemet oppstår idet venner skifter frisyre eller kjøper nye briller. Hun beskriver det som at ansikter ikke fester seg i hennes hukommelse, alt hun ser er det som er rundt. Når hun lukker øynene og ser for seg et menneske, er det som er under håret borte.

Opprettet Facebook-gruppe

I jobben som journalist og forfatter har Myriam møtt og skrevet om et tema som det koster de involverte mye å snakke om, nemlig vold mot kvinner. Det er mange som betror seg til henne.

– Folk ønsker å bli sett, og 
da er det sårt hvis jeg går rett forbi dem på gata fordi jeg ikke kjenner dem igjen – selv om 
vi har hatt en fortrolig samtale dagen i forveien, medgir Myriam.

I 2010 startet hun Forlagshuset i Vestfold. Det siste tiåret har forlaget, som har tre ansatte og får inn mellom 500–600 manus i året, gitt ut 300 bøker. Mange av forfatterne er debutanter. Hver gang det går i kontordøra, er Myriam spent på om hun vil kjenne igjen personen som kommer innom. I forkant av lanseringsfester saumfarer hun gjestelista på Facebook på forhånd i forsøk på å lære seg hvordan deltakerne ser ut.

For fem år siden startet Myriam gruppa Ansiktsblindhet/prosopagnosi på Facebook. I gruppa, som har over 300 medlemmer, kan man få kontakt med andre som 
er i samme situasjon.

– Det er de samme historiene som går igjen. Veldig mange er ikke klar over at det er ansiktsblindhet de lider av, og oppdager det seint. Men når de først oppdager det, så opplever mange det som en lettelse. 
De har faktisk en lidelse de 
ikke kan noe for.

Ser du hvem han ligner på?