Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det er den indre tilstanden som skaper den ytre, sier Trude.

Hun var to–tre år da hun for første gang fikk ski på beina. Siden den gang har hun tatt dem på seg så ofte hun kan, for friheten hun kjenner når hun glir gjennom et vakkert vinterlandskap, er større enn noe annet.

– Jeg digger å være ute på ski! Når jeg kjører utforbakke, tenker jeg innimellom at jeg tror dette er noe av det mest levende sjelen min kunne ha valgt seg, for er det ett sted jeg er fri, så er det der ute, sier Trude.

Vibeke (59) er operert for hjernesvulst tre ganger: – Livet handler om å lage nye eventyr

Gjøre det man elsker

Det var vel kanskje også det hun merket allerede som liten. Barn gjør, som kjent, det de impulsivt liker og blir tiltrukket av, og for Trude var det å være ute i det fri, gjerne på ski. Som tiåring tråkket hun, time etter time, rundt i sine egne løyper på Disen-jordet i Oslo. Ser man det utenfra, er det lett å si at hun må ha vært veldig målrettet.

– For meg handlet det ikke om det i det hele tatt. Det handlet om at jeg likte bevegelsene, og at jeg kom inn i en tilstand av fred og kontakt med meg selv, sier Trude.

Verken moren eller faren hennes var spesielt idrettsinteresserte, men de hadde begge vokst opp i nær kontakt med naturen, og det delte de villig vekk med sine to barn. Turer i skog og mark, hytta på fjellet, blåbærplukking og flammende bål. Slik ble Trude et menneske som elsker naturen. Der kjenner hun seg hjemme. Der finner hun ro. Med eller uten ski.

Slik holder han formen ved like

Vi Pluss

Følge det som trekker

Trude husker godt da hun som 8-åring kom hjem med en invitasjon fra Kjelsås langrenn om å bli med på skitrening. Hun la skrivet på middagsbordet mens hun regelrett vibrerte fra topp til tå: Dette skulle hun være med på. Slik ble det også.

– Det er et godt eksempel på at når noe der ute fyrer deg opp i gode flammer på innsiden, da skal du se den veien og våge å velge det inn i livet, sier hun.

Slik har hun fortsatt å ta valg gjennom livet. Rett og slett ved å følge det som trekker henne, ja, det hun vekkes til live av. Sett i ettertid, er det en selvfølge at Trude skulle begynne i Kjelsås langrenn. Der fikk hun utvikle sine talenter og gaver, og på den arenaen fikk hun oppleve det som er en viktig essens ved den hun er: Å gå inn i noe, lære, utvikle seg, øve og bli bedre.

– Da skjer det en opplevelse av ekspansjon inni meg, sier Trude, som er evig takknemlig for at foreldrene hennes lot henne få bli med. For slik begynte Trude å blomstre.

Utviklingsarena

I fem år nøt hun langrennslivet til fulle på Kjelsås IL, før hun i to år trente med bare eldre gutter fra naboskolen. Med det stagnerte det sosiale, og hun mistet til slutt lysten til å fortsette skitreningen. Heldigvis fantes det en løsning:

– Mor og far hadde sett hvor stor glede jeg hadde av langrenn, så da jeg sa jeg ville slutte, tok de kontakt med en trener i langrennsgruppa for å høre om det var noe de kunne gjøre.

Vonde og sjenerende åreknuter? Det er mulig å gjøre noe med

Slik gikk det til at Trude ble plassert i «junior-senior-gruppa» – ett år før hun ble junior. Skigleden kom tilbake, og Trude, som da var yngst i gruppa, fikk noe å strekke seg etter. Godt fulgt opp av hovedtreneren, med engasjerende fellestreninger og god struktur, ble Trude bare bedre og bedre.

– Etter to års trening, ble jeg norgesmester, nordisk mester og vant Norgescupen. Treneren fikk bakoversveis, erindrer Trude.

Likevel, da hun vant junior- NM i Holmenkollen i 1983, var nok Trude mest overrasket av alle. Var det ikke mer gøy å vinne enn det? Hun hadde jo bare gjort det hun likte, i et miljø hun trivdes i.

– Det du liker veldig godt, kan du komme til å gjøre mye av. Det er en god forutsetning for å bli veldig god i noe og ha det fantastisk fint på veien.

Slik var det i alle fall for Trude, og nå hadde ballen begynt å rulle.

En indre tilstand

Etter en knallsesong, kom Trude inn på landslaget. Der ble hun like godt til hun var 32, noe som betydde at da hun ga seg, hadde hun vært halve livet på landslaget. Slik vokste hun inn i voksenlivet i et prestasjonsmiljø, som samtidig hadde hovedfokus på utvikling.

– Opplevelsen av utvikling var, og er, langt viktigere enn å konkurrere. Skireisen har vært drevet av gleden over å oppleve nettopp det. Konkurransene var bare stedet der graden av utvikling ble målt, sier hun, og legger til at livet på landslaget på mange måter var som å være i en «verna bedrift».

Derfor føler vi oss yngre enn våre jevnaldrende

Hun mener det bare positivt, for «når du går med flagget i panna og Norge på ryggen, så får du lov til å si ’stopp’ til verden». Det, skulle hun forstå, er essensielt for suksess.

– Det er det som er scoopet, å kunne sette verden på hold. Det gjorde at jeg fikk lov til å bli ekstremt godt kjent med hva det vil si å prestere og hente ut det beste i meg selv, og hva som skal til for å bli verdensmester, sier hun.

Det viktigste Trude erfarte da, og i alle årene etter toppidretten, var at det er den indre tilstanden som skaper den ytre.

Flytsonen

Våren 1989 bestemte Trude seg for at hun skulle bli verdensmester. To år senere ble hun nettopp det. Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan fikk hun det til? Det har hun grublet mye på i ettertid, og spesielt etter at hun kom faretruende nærme den berømte veggen et par ganger.

– Jeg husker hvordan alt føltes så lett. Det å ta valg var ikke noe problem, for jeg fikk beskjeder fra mitt indre som gjorde at jeg bare visste hva jeg skulle gjøre. Jeg var i en helt spesiell flyt-sone, sier hun.

Selv om hun ikke forsto det da, innser Trude nå at det viktigste elementet for å være i flyt handler om det å være i kontakt med det hun kaller sitt «indre kompass» – hvor intuisjonen er ett av hjelpemidlene.

– Det skjedde veldig mye på innsiden av meg mens jeg satset, som jeg ikke forsto det plukk av, men som hjalp meg til å komme gjennom krevende situasjoner og til å vinne. Jeg kunne aldri blitt verdensmester uten den indre guidingen jeg opplevde hele veien.

Da hun så sto på pallen som verdensmester på 5 km i Val di Fiemme i 1991, følte hun en eufori som ikke kan beskrives. Seieren var en kulminering av mange års bevisste valg og dedikert innsats.

– Følelsen var enorm. Jeg gråt tårer av lettelse og glede. Det første jeg sa til journalistene etter målgang, var «jeg hadde så sinnssykt lyst til å bli verdensmester!» Uten den lysten, hadde jeg aldri klart å mestre utfordringene på veien fram til VM-gullet, sier Trude.

Denne treningen blir viktigere med alderen

Vi Pluss

Nærme veggen

Da Trude la opp i 1998, gjorde hun ferdig utdannelsen på BI, hadde jobb i et konsulentselskap ved siden av, giftet seg og fikk to barn over en periode på fire år. Med ett var hun langt fra det vernede livet hun hadde levd på landslaget. Livet der det var lov til å ta godt vare på seg selv, hvile og å stenge verden ute. I ønsket om å tilfredsstille det omverdenen definerte som en vellykket mor, kone, kvinne og menneske, mistet Trude gradvis den dype kontakten med sitt eget indre, og strakk strikken langt. Altfor langt.

– Jeg fikk høre at nå var det slutt på å tenke på seg selv, og tenkte at «nå er jeg vel ferdig med den tida der jeg har fått lov til å følge drømmen min». Jeg trodde jeg bare måtte akseptere dette «vanlige livet», forteller Trude.

Det ble starten på flere år der Trude på den harde måten fikk lære om seg selv og den verden hun er del av. Til slutt sto hun der, klar til å segne om.

– Jeg befant meg på et sted i livet, der det ikke var mye rom til det jeg trengte for å være på plass i meg selv. Jeg måtte ta grep og finne tilbake til det som hadde vært de gylne nøklene til indre ro, trygghet og balanse i toppidrettslivet. Jeg måtte tilbake til den gode balansen i livet, sier Trude, som fikk god hjelp av coacher og spirituelle lærere på veien framover.

Gjør du dette hver morgen, kan du få det bedre både fysisk og mentalt

Opprydning og grenser

Parallelt med det som nå skjedde, hadde Trude begynt på en bevisst søken etter dette indre, som hun hadde vært i så sterk kontakt med fram mot verdensmestertittelen. Hun sertifiserte seg som coach i 2002, og begynte deretter sin egen praksis med ledertrening og coaching. Hun ble mentaltrener, og tok en terapiutdannelse i 2009. Hun lærte om meditasjon, energiarbeid, tai chi og qigong. Hun søkte og leste, og ble mer og mer bevisst på hvem hun er og valgene hun hadde tatt:

– Mye av det jeg leste og lærte, så jeg at jeg allerede hadde gjort helt naturlig da jeg satset. Det har vist meg at dette er noe vi har i oss, at det er en del av vår naturlige kraft og det vi er som mennesker, men vi har vært avstengt fra det gjennom flere tusen år, av mange ulike årsaker.

Nå begynte en bevisstgjørende opprydningstid for Trude. Hun tok flere oppgjør med det travle, ofte stressende og «suksessfulle» livet, som hun hadde latt seg drive inn i. Hun begynte å takke nei til jobber og avtaler som ikke resonnerte, og satte den ytre verden oftere på vent – nettopp slik hun hadde vært så god på i toppidrettslivet.

– Det ble et nytt nivå av å sette grenser for hva jeg finner meg i fra andre og for hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg innså at jeg også i «det vanlige livet» må nære meg selv først, for å kunne være sterk for andre. Jeg kunne ikke fortsette sånn jeg gjorde.

Steg for steg tok Trude kraften tilbake.

Investerte 100 000 i 50-årsgave til seg selv

Balanse

Når Trude ser tilbake på livet så langt, er hun takknemlig for reisen hun har vært på og for at hun har fått erfare livet både med og uten balanse.

– Jeg har kjent på hvor utrolig kjipt livet er når det er langt ute av balanse. Hvor slitsomt det er, hvor mye bekymringer det er. Samtidig har jeg hatt den ekstreme kontrasten, der jeg har opplevd hvor fantastisk livet er når du er i balanse, og i din skaperkraft, når det er full flyt, pur glede og lidenskapen spruter ut av deg. Det er så verdifullt, sier hun.

Med alle erfaringene og kompetansen hun nå har i ryggsekken, er det nettopp den gode balansen hun ønsker å bidra med til menneskene rundt seg, klientene sine og til samfunnet som helhet. Balanse mellom det myke og det harde, mellom Yin og Yang, også kalt feminin og maskulin kraft.

– Alle har begge deler i seg. Yang-kraften er i bruk når du er i aktivitet, tenker, bruker viljen og viser handlekraft. Yin-kraften er den rolige, nærende være-kraften. Den rommer følelser, er omsorgsfull og er det som intuisjonen virker gjennom, forklarer hun og legger til at den optimale balansen i livet, får vi når vi har en god blanding av innsats og hvile.

- Det holder med 20 minutter

Gunn-Helen (66): - Derfor fjernet jeg silikonen

Vi Pluss

- Voksne damer føler seg glemt