I fjor fylte Frode Alnæs 60 år. - Fordelen med å bli eldre, er at du lærer å gi litt mer faen. Samtidig blir tida mer verdifull, mener han. 
Foto: Gitte Johannessen/NTB Scanpix
I fjor fylte Frode Alnæs 60 år. - Fordelen med å bli eldre, er at du lærer å gi litt mer faen. Samtidig blir tida mer verdifull, mener han. Foto: Gitte Johannessen/NTB Scanpix Vis mer

Mistet håret av hudsykdommen alopecia:

«Jeg gikk rundt med en følelse av skam. Jeg ville jo bare se ut som alle andre»

Mens kompisene fikk hår på nye steder, opplevde Frode Alnæs at hans falt av.

Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«En død grevling på hodet». Det er det gitaristen Frode Alnæs spøkefullt kaller den, parykken han brukte i 16 år. Nå er den blanke skallen hans et av landets mest kjente varemerker, men for en usikker gutt tidlig i puberteten var det en vond opplevelse å bli hårløs.

I 11-12-årsalderen fikk Frode hudsykdommen alopecia, som gjorde at han mistet alt håret på kroppen.

– Mens andre fikk hår både sør og nord, forsvant mitt. Den gang var det ikke mye åpenhet om slikt, og jeg gikk rundt med en følelse av skam. Jeg ville jo bare se ut som alle andre, forteller Frode, og legger ikke skjul på at han ble utsatt for litt mobbing. For å prøve å skjule hodet, brukte han store luer.

– Det var ikke spesielt hyggelig, nei. Selv om jeg hadde venner, var jeg også mye alene på gutterommet.

Sven-Ingvars og Miles Davies

Musikken ble trøsten. Til bursdagen fikk Frode velge mellom gitar og platespiller. Han valgte seksstrengeren, og det ble full klaff.

Dette var tidlig på 1970-tallet, og mens andre var opptatt av Emerson, Lake & Palmer, Yes og annen symfonisk rock, falt Frode for det engelske rockebandet The Kinks.

– De hadde en slags annerledeshet ved seg. Den appellerte til meg, for jeg har vel alltid vært en liten særing som har gått mine egne veier.

Han fikk snart sansen for jazz også, og ble så dyktig at eldre musikere i Kristiansund ville spille med ham.

– Jeg har alltid vært åpen musikalsk, er like glad i Sven-Ingvars som Miles Davis. Derfor har jeg fått spilt mye. Og det at jeg var flink på gitar, ble min måte å hevde meg på. Det hjalp mye, sier Frode, som var med i et utall lokale band.

Kastet parykken på TV

Unggutten var ikke redd for å finne på mye rart på scenen, og selvtilliten økte. Likevel var det først i 1988 at parykken forsvant for godt. Da skjedde det til gjengjeld så offentlig som det var mulig: Under Spellemannshowet i beste sendetid på NRK, da platedebutant Dance With A Stranger spilte «Everyone needs a friend» som pauseinnslag. Det ble gjennombruddet for gruppa, og Frode Alnæs gikk fra å være en anonym person med parykk til å bli en landskjent, skallet person.

– Da hadde jeg «øvd» i ett år ved å gå turer i skogen uten parykk. Dessuten brukte jeg den ikke da vi gjorde innspillinger i New York. Der var det jo kult å være skallet. Da jeg gikk rundt i gatene, sa folk «Wow! You look like Kojak», ler gitaristen.

I 1986 skjulte han seg fortsatt med parykk. Da den ble kastet for godt, kjente ikke bandets egen lydmann ham igjen.
Foto: Arve Schaug/NTB Scanpix
I 1986 skjulte han seg fortsatt med parykk. Da den ble kastet for godt, kjente ikke bandets egen lydmann ham igjen. Foto: Arve Schaug/NTB Scanpix Vis mer

Gjennom årene hadde Frode klart å skjule hårmangelen godt. Både hjemme i Kristiansund og i musikermiljøet var det mange som ikke visste at han brukte parykk.

– Lydmannen vår på den tida ante ikke noe. Da jeg stilte opp skallet, lurte han i fullt alvor på hvem den nye gitaristen i bandet var. Han ble forbannet, skratter Frode.

Senere har han flere ganger fortalt om sykdommen, blant annet for å hjelpe ungdommer som opplever det samme som ham.

Da Dance With A Stranger slo gjennom, ble hele Norge på fornavn med Frode. Den blide kristiansunderen med den blanke skallen og den gode publikumskontakten, ble kjent igjen over alt. Over 30 år senere, er Frode fremdeles rikskjendis og synes det er helt greit at ukjente vil hilse på.

Dance with a stranger med Frode i fronts, Yngve Moe, Bjørn Jenssen og Øivind Elgenes.
Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix
Dance with a stranger med Frode i fronts, Yngve Moe, Bjørn Jenssen og Øivind Elgenes. Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix Vis mer

- Musikk er viktig!

Kjendisstatusen gir ham også mulighet til å profilere saker han er opptatt av. Blant annet var gitaristen i mange år programleder for TV2s faddersendinger for Plan Norge, og han har engasjert seg i det lokale kulturlivet i Kristiansund. Han var med på å restaurerte en verneverdig bydel på øya Innlandet, i mange år drev han Dødeladen Café, Tollboden og Tahitibrygga. Frode grunnla også Tahitifestivalen, som hadde 20-årsjubileum i fjor.

Over 6000 konserter er det blitt, og medvirkning på over 100 plater. De synlige bevisene er mange, blant annet tre Spellemann-priser med Dance With A Stranger, fylkeskulturprisen i Møre og Romsdal og Fortidsminneforeningens Bevaringspris.

I fjor fylte Frode Alnæs 60 år. Men å tenke på nedtrapping på grunn av alderen; nei, det gjør han ikke. Såkalt vanlig arbeid og åtte-til-fire-jobbing har heller aldri vært noe alternativ.

– Når folk snakker om pensjonsrettigheter og slikt… da ramler jeg ut, altså. Jeg har levd av musikk i 40 år, det er det jeg kan og det jeg vil. Og musikk er viktig! Uten den ville folk på dansegulvet blitt arrestert, sier han med et stort smil, og legger til:

– Alle aldre har sine styrker og svakheter. Fordelen med å bli eldre, er at du lærer å gi litt mer faen. Samtidig blir tida mer verdifull. Det er så mye jeg har lyst til å få til, og jeg kommer aldri til å pensjonere meg som musiker.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.