Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): Livet med alvorlig sykdom har gjort henne mer bevisst på hva hun prioriterer.

– Livet er ikke lenger som det var, eller som jeg hadde trodd det skulle være. Men det er ikke et dårligere liv, bare et annerledes et, forteller hun.

– Jeg er mer til stede her og nå, og er blitt mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min. Det er ikke vanskelig å velge bort uvesentligheter når jeg ikke vet hvor lenge jeg får være her.

- Hele brystet var en svulst

Sommeren 2010: 46 år gamle Lise Fotland Aaseng jobber med reiseliv i Innovasjon Norge og har travle dager, både på jobb og privat med mann og tre barn på 5, 11 og 14 år. Etter sommeren legger hun merke til at det høyre brystet er blitt hardt, rart og mindre enn det andre. Hun har også følt seg unormalt sliten, men ingen av blodprøvene fastlegen tar viser tegn til noe galt.

Hoste var eggstokkreft

Lise blir henvist til mammografi, men får ikke time før i desember. Etter undersøkelsen får hun beskjed om å komme tilbake uka etter for å ta biopsi.

22. desember får hun påvist en svulst på 8 x 9 centimeter.

– Hele brystet var en stor svulst, sier Lise.

Fordi svulsten er så stor får hun beskjed om at hun skal gjennom et halvt år med cellegift for å minske den før operasjon. Lise planlegger å jobbe så mye som mulig mens hun er under behandling. Ikke i sine villeste fantasier hadde hun forestilt seg for dårlig hun skulle bli.

Ble dårlig

Januar 2011: Første arbeidsdag etter nyttår starter Lise med cellegift og blir umiddelbart så dårlig som hun aldri har vært i hele sitt liv. Hun klarer nesten ikke å stå på beina, og å gå opp en trapp virker som en uoverkommelig oppgave.

Etter 14 dager begynner hun å miste det lange, tykke håret. Etter hvert forsvinner øyevipper og øyebryn også. De gangene Lise ser seg i speilet, skvetter hun av sitt eget speilbildet.

– Jeg kjente ikke meg selv igjen og synes jeg så ut som et spøkelse.

Før operasjonen 22. juni spurte Lise om det var nødvendig å ta hele brystet og om de kunne rekonstruere med én gang.

– Jeg skulle ønske jeg slapp operasjon i det hele tatt, sier Lise, som syntes det var tungt at brystet måtte fjernes.

Kreftene forsvant

September 2011: Lise er nettopp ferdig med fem uker med daglig strålebehandling. Hun planlegger datterens konfirmasjon, og er klar for å gå tilbake til sitt vanlige liv. Hun som tidligere trente flere ganger i uka, begynner å trene seg opp igjen ved å gå noen småturer i nærområdet, men merker at hun blir unormalt sliten uansett hva hun gjør.

– Jeg er blitt flinkere til å lytte til kroppen, men det hender fortsatt at jeg går på en smell. Jeg vil mer enn kroppen, sier hun.

I månedene etter at hun var ferdigbehandlet, kom hun ikke i bedre form, slik hun hadde forventet at hun skulle, og da hun skulle tilbake i jobb i januar 2012, begynte hun i ti prosent stilling. Etter flere år i tjue prosent jobb klarer hun nå å jobbe tretti prosent.

På dårlige dager ligger hun for det meste på sofaen og orker lite.

Påvist etter sju år

Mars 2018: Lise har vært til årlige kontroller, og har klar beskjed om å si ifra hvis hun får langvarige smerter noe sted. Den siste tiden har hun hatt vondt i hoften, og hun har derfor tatt en skjelettscan.

Resultatet er nedslående: Hun har spredning til skjelettet og leveren, sju år etter operasjon og behandling. Hun får tilbud om å delta i en studie med immunterapi, og fram til mai i år holdt hun sykdommen i sjakk. Da ble det oppdaget framvekst av nye svulster, og hun ble tatt av studien.

Siden har hun fått cellegift i tablettform og vært til kontroll hver tredje måned. Siste kontroll viste at kuren hun går på virker.

- Uttrykket «alt som ikkje tar livet av deg, gjer deg sterkare», kan du skrive på ein lapp og tørke deg bak med

– Det er oppmuntrende å få en sånn beskjed, men jeg vet jo ikke hvor lenge det varer, eller hva neste kontroll vil vise.

Årets Rosa sløyfe-aksjon hadde fokus på forskning på persontilpasset brystkreftbehandling. Lise hadde først hormonfølsom brystkreft, som er den mest vanlige, men etter tilbakefall fikk hun påvist trippel-negativ brystkreft. Ved å dele sin historie, håper Lise at hun kan bidra til å spre kunnskap om senskader og bivirkninger.

– Vi som lever med metastatisk brystkreft har så dårlig tid og kan ikke vente lenge på nye medisiner og behandlingsformer.

Gir ikke opp håpet

De gangene Lise mister motet, er det håpet om at det kan gå bra som holder henne oppe. Hun håper hun blir gammel, selv om kreftlegen hennes har sagt at hun kommer til å dø av sykdommen en dag.

«Det er en variant av sorg over at jeg ikke skal være med lenger»

– Jeg gir ikke opp og føler jeg har mye ugjort ennå.

Når livet er vanskelig, finner hun trøst i noen ord den svenske forfatteren Per Olov Enquist en gang skrev:

«En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.»

Artikkelen ble først publisert i Allers.