Avhengig av medisiner

– Jeg fant veien ut av alvorlig misbruk

Bente Birkeland var hotelldirektør og lokalpolitiker, men ryggsmerter førte henne inn i medisinavhengighet. Nå håper hun hennes åpenhet kan være til hjelp for andre.

AVHENGIG AV MEDISINER: I flere år gikk Bente Birkeland på sterke medisiner, som hun ble avhengig av. - Det er en vei ut av alvorlig misbruk, sier Bente, som vil hjelpe andre i samme situasjon. Foto: Irene Jacobsen
AVHENGIG AV MEDISINER: I flere år gikk Bente Birkeland på sterke medisiner, som hun ble avhengig av. - Det er en vei ut av alvorlig misbruk, sier Bente, som vil hjelpe andre i samme situasjon. Foto: Irene Jacobsen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hvordan kunne det gå så galt? Det har Bente Birkeland (51) tenkt på mange ganger. Hun som hadde alt, både en enorm arbeidskapasitet og energi. Hun var hotelldirektør i Flekkefjord, fylkespolitiker, vararepresentant til Stortinget, nestleder i NHO Reiseliv Agder og Telemark, hun var en samfunnsengasjert, mor, farmor, kone og venninne.

Men det hun ikke hadde, var en frisk rygg. Og det var da hun begynte på vanedannende smertestillende legemidler ballen rullet i feil retning.

«Så vidt vi kjenner til, finnes det ingen detaljerte beskrivelser i faglitteraturen av pasienter som har inntatt så store doser opioider som denne pasienten. I vår kliniske praksis har vi heller ikke håndtert pasienter med slike ekstreme døgndoser tidligere. Det var derfor en stor utfordring å behandle en slik pasient i en avrusningsenhet.»

Sitatet er fra en artikkel i Tidsskriftet Den norske legeforening fra 2. januar 2020, Bente Birkeland er kasuset. På det tidspunktet var hun livredd for at noen skulle lese artikkelen og skjønne at den handlet om henne. Ingen utenfor den aller nærmeste familien visste hva hun hadde gått gjennom.

Gikk ikke mer

Det er ti år siden alt startet. Bente var hotelldirektør på Flekkefjord fjordhotell, hun elsket jobben sin. Hun fikk energi av å jobbe mye, av å få til ting – ikke bare på hotellet, men også nærmiljøet.

Etter hvert ble den dårlige ryggen uforenelig med det høye tempoet. Hun trakk seg fra politikken, hun sa opp hotelljobben – i stedet kjøpte hun en klesbutikk midt i gågata. Å ha fire ansatte i stedet for hundre, det var helt sikkert mer overkommelig, tenkte Birkeland.

Første gangen hun fikk sterke smertestillende medisiner var da hun ventet på den første ryggoperasjonen. Ganske raskt viste det seg at den var mislykket. Omtrent på denne tiden gikk fastlegen hennes av med pensjon, og hun fikk en ny. Hver gang Bente fortvilte over at hun kjente seg dårligere, var legens løsningen mer medisiner. Det var herfra det eskalerte.

I ettertid har Bente skjønt at de utholdelige smertene mest var knyttet til abstinenser når effekten av legemidlene gikk ut av kroppen. Uroen og verken var der konstant. Energien forsvant, hun kunne sovne når som helst - hvor som helst. Det ble vanskeligere å holde fokus og konsentrasjonen oppe. Men utrolig nok, hun tvang seg selv på jobb.

Ba om medisinsjekk

Bente bekymret seg etter hvert over helsetilstanden sin. Hun som alltid hadde hatt en jernhelse, følte seg alvorlig syk, og etter hvert fikk hun en følelse av at det var medisinene som var grunnen – ikke ryggen.

«Jeg føler meg forgiftet», skrev hun i en tekstmelding til legen sin den ene gangen hun ba om en time for å få en gjennomgang av medisinene. Til slutt tok hun med seg ektemannen, Tommen, på legetimen, for nå ville hun at han skulle være der og fortelle hvordan han opplevde det.

Han som var tett på, var også bekymret. Det var ikke bare én gang han hadde funnet henne sovende på badet, i stua, på kjøkkenet. Hun virket fjern og samtidig urolig. Hver måned hentet hun ut medisiner på apoteket for utrolige 60 000 kroner. Helfo hadde for lenge siden trukket seg ut. Disse store summene var også en av grunnene til at Bente og Tommen satt der på legekontoret – de ville ha hjelp. Og de visste at det den hjelpen måtte komme fra helsevesenet, for å bare kutte disse medisinene over natta ville tatt livet av henne.

I artikkelen oppsummeres forløpet på denne måten: «Pasienten var en ressurssterk person uten tidligere rushistorikk. Det kan derfor i mindre grad ha blitt satt spørsmålstegn ved de stadige henvendelsene om ny forskrivning. Apotekinnehaver sendte ifølge pasienten imidlertid flere bekymringsmeldinger til fastlege. Pasienten ble også henvist til et lokalsykehus og et distriktspsykiatrisk senter uten at disse institusjonene oppfattet omfanget av pasientens problem.»

RYSTET: Christer Falck er blant kjendisene som denne vinteren deltar i «16 ukers helvete». I den andre episoden får han en nedslående beskjed fra lege Kaveh Rashidi. Video: Rød Løper/Discovery+. Vis mer

- Mens vi satt der på legekontoret ringte legen for å henvise meg til avrusing. «Det er umulig å ta så store doser, er du sikker på at pasienten din ikke selger videre», hørte jeg de sa i andre enden av telefonen. Der og da raste livet mitt raste sammen. De trodde jeg drev med videresalg.

Det bar direkte til akuttmottaket – for dosene som Bente sto på, var så store at de burde vært dødelige. Hun gikk da på Oksykodon, OxyNorm, OxyContin og Sobril – på det meste 13 000 mg i døgnet.

Men som det kommer fram i artikkelen i Tidsskriftet, ble det vurdert som uforsvarlig å legge inn pasienten elektivt for avrusning på grunn av manglende intensiv- og overvåkningsutstyr ved posten. Så Bente ble sendt hjem og måtte ta ansvaret selv, og hun fikk med seg en plan for nedtrapping.

Over de neste månedene, med tett oppfølging fra hjemmetjenesten, reduserte hun dosene ti prosent annenhver uke. Deretter ble hun lagt inn på en rusbehandlingsinstitusjon i sju uker, hvor hun fikk tett oppfølging.

Ble ikke bedre

– I ettertid kan jeg selvfølgelig tenke at jeg skulle vært mer på vakt, mer kritisk, stilt legen flere spørsmål ved at dosene mine ble økt. Men jeg er dessverre sånn at når en lege, som for meg har veldig autoritet, sier «spis dette» og «gjør dette» – da gjør jeg det. I etterkant var det nettopp denne skammen som sendte meg rett inn i depresjon. Det ble liksom min feil at det hadde gått så galt.

Vinteren 2017 var hun i mål med avrusingen. Hun hadde klart det utrolige. Livet skulle kunne vende tilbake.

– Men det ble ikke noe bedre. Det var da det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde vært gjennom. Hvor syk jeg hadde vært, hvor nær jeg hadde vært å dø av de store dosene. Jeg ble redd for alt, veldig redd for å dø. Skammen over at jeg hadde blitt en misbruker spiste meg opp innvendig, jeg kjente meg mislykket og ubrukelige. Identiteten min hadde alltid vært knyttet til at jeg så på meg selv som en ressurssterk bidragsyter i samfunnet. Nå var jeg i stedet svak, ynkelig og ufør. Jeg skammet meg langt nedi skoene.

Ikke lenge etter avrusingsoppholdet la hun ned butikken, hun ble ufør på bakgrunn av alle skadevirkningene av legemiddelmisbruket. Bente var deprimert, klarte ikke lenger spise, forholdet til mat endret seg totalt. Mat gjorde henne kvalm og dårlig, og i løpet av et år gikk hun ned fra 93 til 46 kilo. Hun slet med nattangst, uro i kroppen, dårlig tannhelse – hun brukte flere hundre tusen på tannlege – enda en bivirkning av legemidlene.

Ferdig med å være offer

I dette mørket var hun i nesten fire år. Helt til 9. mars 2021. Bente glemmer det aldri, klokka var 13.20, hun satt ved kjøkkenbordet, gråt over svaret på søknaden om pasientskade-erstatningen. Hun hadde fått medhold, men det ble brukt mot henne at hun hadde klart å jobbe.

– Plutselig ble jeg så sint. Skikkelig sint, jeg kjente at sinnet tok plassen som skammen hadde hatt. Jeg ble rasende over den lange behandlingstiden i erstatningssaken min, rasende over at jeg hadde kastet vekk hele pensjonssparingen min for å ha råd til medisiner. I løpet av årene jeg drev butikken – og samtidig var tungt medisinert, tok jeg mange ukloke og årlige beslutninger som kostet meg dyrt. Men sta som jeg er, hadde jeg jo hele tiden gått på jobb. Legemidlene hadde gitt meg ti år med dårlig livskvalitet – men nå kjente bare at det var nok. Nå var jeg ferdig med å være et offer.

Omtrent på denne tiden hadde Bente hørt gjennom hele podkasten «Bak Fasaden». Hun likte denne serien til Ine Møller Anwar, og en dag motet hun seg opp og sendte en melding til henne. «Jeg har også en historie å fortelle».

Første del av dobbeltepisoden om Bente ble publisert 19. august. Morgenen etter åpnet sørlendingene lokal- og regionavisene og leste om hotelldirektørens lange vei ut av mørket. Fram til da hadde bare den aller nærmeste familien visst hva hun hadde gått gjennom, selv på de høyeste dosene hadde hun jo gått på jobb – folk hadde sett henne, men om noen spurte hvordan det gikk med helsa, var alltid svare «åh, du vet, den ryggen». Og da hun trakk seg helt fra offentligheten og solgte butikken, var ryggen fortsatt historien som festet seg.

– At jeg hadde klart å holde både misbruket og etter hvert depresjonen skjult, gjorde det tøft å stå fram. Jeg hadde mest lyst å holde lav profil den dagen historien min ble delt i avisene. Men jeg måtte jeg et lite ærend i gågata, tenkte det skulle være fort gjort og hadde et håp om at jeg ikke traff noen langs veien.

Det som skulle være en snartur, tok to timer. Alle stoppet henne, alle ville prate, støtten var helt enorm. Hun fikk et tusentalls meldinger, både fra noen som sto i en situasjon lik den jeg hadde stått i, men også fra mange av deres pårørende.

– Det var kanskje da jeg forsto at jeg kan bruke erfaringene mine til å hjelpe andre, sier Bente.

Klarte det

Bente Birkeland planlegger nå en foredragsturné, hun skal skrive bok, «Hotelldirektøren som ble Norges verste resept- morfinist» er arbeidstittelen. Hun er invitert til helsekomiteen på Stortinget for å fortelle historien sin, hun har vært med i podkastene «Hverdagspsyken» og «The human aspect», det skal lages dokumentarfilm – og hun drømmer om å gjøre comeback i politikken.

– Ja, se på meg – klarte jeg det, kan du klare det. Det er en vei ut av både alvorlig misbruk og dyp depresjon. For oss som kommer inn i misbruket via reseptbelagte medisiner, er det stor grunn til å være på vakt. Det er kort vei til å bli narkoman, og veien tilbake er så utrolig hard. Jeg er et levende eksempel på at en ikke blir bedre av å øke dosene – det var medisinene som virkelig gjorde meg syk.

– For om min historie er helt ekstrem, er det mange der ute som kjenner seg igjen i det jeg har vært gjennom. Jeg vil at de skal vite at et er alltid en vei ut av det, det er håp. Jeg har erfart at åpenhet om dette tabuemnet fører til noe godt.Og artikkelen hun var så redd for at folk skulle vite handlet om henne, viser hun gjerne fram nå. Den er det faglige dokumentet som beskriver det hun har vært gjennom, og ikke minst hva som skjer når det svikter i flere ledd.

Skjønte ikke alvoret

Fastlegene har en viktig rolle som portvoktere i forskrivningen av vanedannende legemidler. Likevel er det slik at alle instanser og alt helsepersonell som er involvert i behandling av pasienter som forskrives opioider, spesielt ved langvarige ikke-kreftrelaterte smerter, har et ansvar og skal være årvåkne for slik medisinering. I denne pasienthistorien er det åpenbart at flere instanser har sviktet. De menneskelige kostnadene ved en slik forskrivning kan være fatale og får ringvirkninger for både pasienten, pårørende og samfunnet.

– Hvor mye medisiner jeg faktisk tok, skjønte nok ikke engang mannen min, det var bare apoteket og legen som så de eksakte mengdene. Ingen andre ante at dette var blitt et så stort problem. De som ikke har vært tett på noen som tar altfor mye morfinpreparater, vet heller ikke hva slags symptomer de skal se etter. Mens jeg, jeg ser det med en gang nå, det er mange av oss i dette landet vårt. Det er derfor jeg forteller historien min.

I 2017 erklærte president Donald Trump opioidkrisen som nasjonal helsekrise i USA. Siden 2000 har over 470 000 amerikanere måttet bøte med livet etter å ha blitt avhengige av smertestillende tabletter.

Det er langt fra amerikanske tilstander i Norge, men også her har det vært økt bruk de siste årene.

– Opioider er effektiv og god smertebehandling i en akutt fase, eller til kreftrelaterte smerter, men det finnes lite forskning på at opioider for kroniske ikke-kreftrelaterte smerter er hensiktsmessig. Utfordringen med forskrivning av opioider over lengre perioder er blant annet at det gir en økt risiko for avhengighetsutvikling og overdose, sier Anne Taraldsen Heldal, konstituert overlege for rus- og avhengighetsmedisin ved Sørlandet sykehus.

– Hvis man får forskrevet opioider fra fastlege er det viktig at det er jevn kontakt med legen og en plan for nedtrapping. Det bør være kontroll på hvor mye som forskrives og at medikamentet tas på riktig måte til riktig tid. Mange fastleger vil selv kunne lage en nedtrappingsplan sammen med pasienten. Hvis det blir vanskelig å få dette til, kan fastlegen rådføre seg eller henvise pasienten til en avdeling for rus- og avhengighetsbehandling som alle helseforetak har.

Bente har betalt en dyr pris

De vanedannende legemidlene har gitt henne varige men som hun lever med hver dag.

– Men jeg har kommet meg videre, mye takket være mannen min som var en klippe da jeg var som svakest og skrøpeligst. Uten ham hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.