Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«Mamma kan du komme hjem?»

«Ragnhild» (60) leser datterens tekstmelding. Hun har våget seg ut i verden for sosialt samvær for å få litt luft og påfyll, men vennene hennes er forberedt på at hun kan bryte avtaler og plutselig dra hjem. «Ragnhilds» datter på 22 år har nemlig hatt en alvorlig spiseforstyrrelse som har preget familiens liv siden 2013. Av hensyn til datteren er «Ragnhild» anonymisert i dette intervjuet.

Utallige kvelder har fortvilelse tikket inn på morens telefon i form av meldinger:

«Mamma, jeg må prate».

«Jeg mister kontrollen».

«Jeg klarer ikke».

«Jeg bare overspiser».

– Hun har vært syk veldig lenge. At det er krevende, kan jeg godt skrive under på. Det har vært mange år med håp om nye behandlingsmetoder som skal virke og mange nederlag, forteller «Ragnhild».

– Vi føler at staten har overtatt henne

Når ungen din er sjuk betyr det beredskapsmodus og evig redsel for hva som kan komme til å skje. Det er ingenting som endrer seg selv om barnet er voksent.

«Ragnhild» klarer ikke tallfeste hvor mange ganger hun har vært redd for å miste datteren.

De syke pårørende

Nord universitet har nylig gjennomført en studie hvor de har intervjuet mødre og fedre til kvinner mellom 21 og 23 år med alvorlige spiseforstyrrelser.

Foreldrene beskriver en livssituasjon fylt av angst, stress, skam, maktesløshet, svekket helse og ensomhet. De er alltid i konstant alarmberedskap og føler at de er overlatt til seg selv. Det er foreldrene som står for mye av oppfølgingen av sine voksne barn. På grunn av belastningen faller de utenfor arbeidslivet i perioder og må sykmeldes.

Turid trodde Christian hadde mistet interessen for henne. Sannheten var verre

– Jeg kjenner meg igjen i følelsen av maktesløshet. Jeg har tenkt på at jeg ikke skal føle skam, selv om jeg også har kjent på det, sier «Ragnhild».

Etter åtte år med oppfølging av sin syke datter, har hun slått seg til ro med at hun aldri kommer til å føle seg ovenpå igjen. At hun aldri kommer til å føle at hun har energi å ta av.

– Jeg har godtatt at det er der jeg er. Jeg er mer enn utmattet og sliten. Det er ingen pauser for min del. Det er ikke sånn at jeg kan ta meg inn igjen en dag eller to og så være «fit for fight» igjen. Reservelageret brukes opp på nytt og på nytt.

Før var «Ragnhild» en person med energi. Hun jobbet som leder, men la fra seg ambisjonene for datterens skyld. For sin egen helses skyld har hun vært sykmeldt i flere omganger, på det meste over tre måneder.

- Jeg tror jeg hadde vært bestemor nå

Depresjonsliknende symptomer

– Jeg blir så sliten og tung. Jeg får følelsen av å ikke klare noe lenger. Hodet er fullt av bomull og jeg er mørbanka i kroppen, forteller hun.

I dag jobber hun fullt, men:

– Jeg vet ikke om jeg yter 100 prosent lenger. Hadde jeg hatt en annen leder, er det ikke sikkert det hadde gått så bra.

Når hun kommer hjem fra jobb, starter en ny fulltidsjobb. Hun følger opp datteren og har lange samtaler med henne som krever mye.

– Jeg kan være så tung og pumpa etter at vi har pratet at det eneste jeg kan tenke på er å være for meg selv. Jeg føler meg først og fremst utmattet, men jeg kjenner det også i muskulaturen og i hele kroppen. Jeg får selv depresjonsliknende symptomer. Det blir for lite påfyll. Det suges energi og krefter hele tida.

Sorg og håp

«Ragnhild» forteller at det er vanskelig å oppleve ting sammen som mor og datter. Hun har et strengt regime med trening og mat og det gjør det vanskelig å reise sammen fordi alt må styres etter det.

«Dette klarer jeg ikke»

- Det er en sorg av og til å se at mine venninner kan gjøre hyggelige ting med sine døtre som jeg ikke kan. Det er en sorg at vi ikke kan gjøre ting sammen som voksne personer. Med sønnene mine kan jeg ta et glass vin, lage god mat og være på hytta sammen. Vi tilpasser oss hverandres behov og har gode samtaler som ikke handler om sykdom. Med sønnene mine kan jeg også gå på kino, teater eller konserter. Det er det lenge siden jeg har kunnet gjøre med datteren min.

«Ragnhild» forteller at hun og sønnene har en relasjon som likeverdige voksne.

- Jeg føler ikke at jeg kan ha det med datteren min, men jeg tenker at vi absolutt kan få det. Vi har knyttet veldig tette bånd gjennom dette. Det kan bli utrolig bra i framtida.

Å se at datterens jevnaldrende går videre med livet kan også være vanskelig.

Frykter at pårørende kan falle utenfor arbeidslivet

- Det er ikke godt å se at hun henger igjen i sitt regime. Det er dumt for henne og hennes utvikling, men det er ikke noen krise at hun ikke har kjæreste. Jeg vet at det kommer til å ordne seg.

- Hva tenker du om at du har et pårørendeansvar for et barn som kanskje aldri vil ta slutt?

- Jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha denne rollen hele livet. Vi klamrer oss til håpet om at ting skal bli bedre. Jeg ser for meg at hun skal få et voksenliv med mann og barn. Det er også et mål for henne og det er drivkraften min. Jeg prøver å ikke ha noen sorgopplevelser knyttet til det. Det kan jeg ikke ha. Jeg har tatt et valg om å ikke tenke sånn.

«Jeg synes ikke dette er fint, mamma»

I flere år har ikke «Ragnhild» turt å la datteren være alene. I tillegg til anoreksi og bulimi sliter datteren med alvorlig angst og depresjon. I lange perioder lå hun bare i fosterstilling.

– Hun kunne la være å spise i lang tid før hun plutselig spiste alt hun kom over og satte fingeren i halsen. På det verste veide hun 36–37 kilo, sier «Ragnhild».

I dag opplever datteren framgang, hun har så vidt startet å studere, men er ikke friskmeldt.

Pårørendesjokket: Det startet med at Bente sa hun husket dårlig

«Jeg synes ikke dette er fint, mamma. Jeg vil ikke se ut som en 12-åring. Jeg må endre dette, ellers går det ikke bra», sier datteren.

«Ragnhild», ser på refleksjonen som et steg på veien, men tror ikke at datteren vil bli frisk med det første.

– Selv om hun har erkjent og reflekterer veldig over egen situasjon, så er det et stort skritt derfra til å gjøre de riktige tingene. Jeg erkjenner at dette virkelig vil ta tid og at hun vil trenge mye støtte og motivasjon framover.

«Jeg tror ikke jeg orker mer»

For «Ragnhild» er det viktig å ha en god relasjon til datteren.

– Hvis jeg skal klare å være en god mor og følge henne opp, må jeg ha en god relasjon slik at hun forteller meg hvordan ting er. Jeg tror ikke hun holder mye hemmelig for meg.

Datteren har til tider vært så langt nede at hun har sagt «jeg tror ikke jeg orker mer».

– Da lurer jeg jo på om hun har tenkt å ta sitt eget liv. Hun sier nei til det når jeg spør, men jeg vet jo aldri. Jeg går rundt med en bekymring og en beredskap. Jeg er klar til å slippe alt jeg har. Det er ikke bare snakk om ei uke så er det over. Det har vart i mange år.

Mener pårørende ikke blir ivaretatt

Ifølge studien til Nord universitet kommer det også fram at pårørende foreldre til voksne barn med spiseforstyrrelser føler at de er overlatt til seg selv av helsevesenet. Foreldrene ønsket seg mer informasjon om sykdom og behandling, både for sin egen del og for datterens del.

Samtidig viser helsevesenet til taushetsplikten og gir uttrykk for at pasienten først og fremst er helsevesenets ansvar og ikke foreldrenes.

Da Annikken fikk diagnosen Alzheimer, måtte barna ta stilling til om de ville hjelpe henne med å dø

Vi Pluss

«Ragnhilds» erfaring er at hun som pårørende blir dårlig ivaretatt og at hun får dårlig oppfølging i hvordan hun skal ta seg av datteren.

– Vi pårørende skal bare være støttende foreldre, men når behandlingsapparatet ikke fungerer, forventes det at vi skal gjøre oppgaver vi ikke er rustet til å gjøre. Vi blir påført skyldfølelse fordi vi ikke er gode nok pårørende, sier hun.

«Ragnhild» klarer nå å reise fra datteren og la henne være for seg selv noen dager. Faren, som «Ragnhild» er skilt fra, er også i nærheten.

Hanne (38) måtte ta styring over farens økonomi: - Nå var det han som trengte hjelp

Vi Pluss

Innimellom reiser «Ragnhild» for å være sammen med sine andre barn på hytta.

– Hun er ikke helt alene. Jeg ville hatt problemer med det. Det er også godt å være sammen med de andre barna uten at hun er der. Hun tar opp litt plass med alle sine regimer. Hun forstår det.

Uansett hvor hun er har hun likevel daglige telefonsamtaler med datteren for å gi litt trøst og motivasjon.

Skulle datteren bli friskmeldt, tror «Ragnhild» hun vil være i mindre alarmberedskap, men hun vil aldri slutte å følge nøye med på hvordan datteren har det.

– Det vil ta lang tid fra hun er definert frisk til jeg ikke er i beredskap lenger.

Derfor føler vi oss yngre enn våre jevnaldrende

Føler skam over at de ikke får til øknomien

Vi Pluss

Raser mot politikeres fremstilling av bestemødre