(Vi.no): - Jeg fikk klatre i trær og utfolde meg fysisk så mye jeg ville, men fikk streng beskjed om å vise folkeskikk ute blant folk, forteller Anne Marie Fosse Teigen (53).

Som barn fikk jenta fra Telemark høre at hun var vimsete, urolig, ulydig, risikosøkende, klengete, masete nysgjerrig, ukritisk med å ta borti ting man skulle være forsiktig med.

- Da jeg var fem år sa far til meg at han trodde jeg hadde «forbryterinstinkt». Jeg hadde nemlig en tendens til å lyve og stjele, forteller Anne Marie.

At den vesle jenta flere tiår senere skulle få en diagnose ved navnet ADHD (attention deficit hyperactivity disorder) var det ingen som kunne vite.

I en alder av 53 år fikk Kari svar på hvorfor mange synes at det er vanskelig å prate med henne

- Det nærmeste vi kom diagnoser og behandling var at min far fortalte at barn som meg risikerte å bli sendt på «forbedringsanstalt», sier Anne Marie.

- Gråt etter skolen

Anne Marie ble også stemplet som lat da det var lettere for henne å komme i gang med leksene sent på kvelden.

Tross «urokråke»-stempel, lærte Anne Marie lett og gjorde det svært bra på skolen. Hun gikk ut av grunnskolen med et av de beste vitnemålene som noen gang var skrevet ut der.

Trude (57) og datteren Victoria (25) lider av usynlig sykdom: - Det verste er å ikke bli trodd

Likevel grudde hun seg mye til å gå på skolen. Hun var redd for at hun ikke skulle klare å lære det elevene skulle lære.

Etter hvert ble det sosiale på skolen utfordrende.

- De første årene ble jeg godt likt, fordi jeg fant på mye moro og var snill med andre. Men så begynte de andre å følge moter og reagerte på mine hjemmesydde bukser. Jeg ble ertet og kom ofte gråtende hjem fra skolen, forteller Anne Marie.

Skilte seg ut

Etter tiårs alderen ble hun mer stille og forsiktig. Hun begynte å føle at hun skilte seg ut.

- Jeg var glad i og trygg på lærere men har i ettertid forstått at klassekamerater irriterte seg over at jeg ble «gullungen». Jeg var jo, som mange med ADHD, ekstremt opptatt av å bli akseptert, og livredd for å bli kritisert.

På ungdomsskolen hendte det at hun fikk lov til å være «hjelpelærer» for medelever eller var «vikar» når læreren skulle bort.

- Jeg likte godt å hjelpe én og én av medelevene, men var en dårlig lærervikar, fordi jeg manglet struktur og evne til å sette grenser, forteller Anne Marie.

Fra 14-årsalder begynte hun å skjule særhetene sine og prøvde å etterligne andres væremåter for å passe inn. Det var slitsomt.

- Det som reddet meg, var trolig gudstroen, og fra jeg var femten til jeg var nitten var jeg temmelig fundamentalistisk, forteller hun.

Brikkene falt på plass

Men det er fortsatt vanskelig for Anne Marie å tro på at andre mennesker kan like henne og ikke kommer til å avvise henne.

Først i godt voksen alder, begynte brikkene på plass. Hun tok kontakt med fastlegen fordi hun trodde hun var i ferd med å få tidlig demens.

Det skulle gå ett ekstra år før Anne Marie ble utredet og diagnostisert med ADHD.

- Det går ikke an å argumentere noen ut av en psykisk lidelse

- Jeg ble veldig lettet, men også trist, fordi jeg har strevd mye, skaffet meg mengdevis av kunnskap – i håp om at én dag skal jeg klare å få et bedre liv, være mer sosial, mindre følsom, mindre redd og ha mer viljestyrke, forteller hun.

- Da jeg ble 50 var jeg fortsatt like tenåringsaktig-usikker innvendig, noe jeg skammet meg dypt over, fordi jeg var så kompetent faglig, legger hun til.

Flere voksne med ADHD

Ifølge Nina Holmen, fagsjef hos ADHD Norge, er det mange personer med ADHD som får diagnosen først i voksen alder, og tallet øker, opplyser hun.

Det er flere årsaker til at enkelte ikke får stilt diagnosen før de er voksne:

- ADHD diagnosen kan være arvelig, og Norge har siden 1990-tallet fått en bedre tilgjengelig spesialisthelsetjeneste og har blitt bedre på å diagnostisere ADHD. Når barn og unge har fått diagnosen, er det flere foreldre som kjenner seg igjen i barna sine, og som ønsker en utredning, sier Holmen.

I Norge fikk voksne med ADHD først medisiner på slutten av 1990-tallet, opplyser Holmen.

- Det er et dilemma at fastlegene kan for lite om ADHD, slik at flere voksne blir avvist av spesialisthelsetjenesten med begrunnelse om at henvisningen fra fastlegen er for dårlig, eller at de klarer seg for godt i hverdagen, legger Holmen til.

Å få en ADHD diagnose i voksen alder, mener Holmen at kan være en lettelse for mange fordi de da kan forstå seg selv bedre og ta tak i det som er utfordringene.

- Det kan også være en sorg fordi man kan tenke at livet ville vært annerledes om man hadde fått stilt diagnosen tidligere i livet, sier hun.

- Likevel har mange voksne som får ADHD sent i livet lært seg gode strategier på egen hånd som bedrer både hverdag, familie- og arbeidsliv. Andre trenger å lære seg nye strategier for å mestre livet, legger Holmen til.

- Ikke bare en hindring

Å leve med ADHD som voksen, kan være slitsomt og utmattende.

- Særlig hvis man ikke vet at man har diagnosen og stadig hakker på seg selv for at man ikke lever opp til vanlige standarder for struktur, arbeidstempo og ferdigheter knyttet til sosial og emosjonell intelligens, sier Anne Marie.

Anne Bjørg (57) hadde intense smerter hver dag - 25 år senere fant legene ut hva som var galt

Ifølge Holmen kan en sen diagnostisering føre til angst og depresjon.

- Personer med ADHD kan være sårbare for å havne i feil miljøer. Å falle ut av skole og arbeidsliv kan bli en konsekvens av sen diagnostisering og lite hjelp, opplyser hun videre.

Av redsel for å bli stigmatisert, kan det være tabubelagt å være åpen om diagnosen:

- Flere voksne velger å ikke fortelle arbeidsgiver at de har ADHD, forteller Holmen.

I tillegg eksisterer det fremdeles mange myter om ADHD, mener Anne Marie.

Hun har jobbet størsteparten av sitt yrkesliv som psykolog i familievernet. Hun har utviklet to samlivskurs, deriblant «Du og jeg og ADHD», skrevet og fått publisert mye fagstoff, også en samlivsbok, og undervist om temaet. Samlivskurset for ADHD-par ble presentert på verdenskongressen for ADHD i Lisboa i april 2019, og Anne Maries poster var blant de nominerte til pris for beste poster.

- ADHD er ikke en hindring. Det finnes mange samfunnstopper, forskere, kirurger, militære, musikere, toppidrettsutøvere, gründere og andre yrkesmessig vellykkede personer som har ADHD, understreker hun.

Hyperaktivitet som selvmedisinering

Anne Marie mener at ADHD i stor grad er en motivasjonslidelse.

- Man er supermotivert for enkelte ting og totalt umotivert for andre ting - da forsvinner konsentrasjonen.

- Men ADHD-hjernen mangler energi, og hyperaktiviteten er en form for «selvmedisinering» for å bedre energiomsetningen og holde hjernen våken, legger hun til.

Suksessfull psykolog

Anne Marie er i dag godt gift og har tre bonusbarn og seks bonus-barnebarn. I 2012 mottok hun «Den store inspirasjonsprisen» av Norsk psykologforening, i 2018 publiserte Psykologisk.no et «gründerintervju» med henne.

Nå er hun tilbake i jobben i familievernet. Hun skrev i søknaden at hun har ADHD og bare klarer å arbeide i rundt 70 prosent av vanlig tempo.

- Jeg fikk jobben og er blitt skikkelig behandlet.

Hun håper at hun klarer å senke skuldrene, være like sjenerøs som sin arbeidsgiver og akseptere at arbeidsdagen må tilpasses.

- Det blir en overgang, for jeg har lang trening i å skjule svakheter og annerledeshet.

...

Helene ble grovt mobbet i flere år. Så orket hun ikke mer. Nå har Trine (50) én datter mindre.

Likte du artikkelen? Vi inviterer våre beste lesere til å følge Vi.no på Facebook og motta vårt nyhetsbrev én gang per uke.