Trans på bygda:

Hun er bygdas eneste transperson, og ble tatt imot med åpne armer

Arne var sjømann da han oppdaget noe overraskende: Han likte å kle seg i dameklær.

Arne var sjømann da han oppdaget noe overraskende: Han likte å kle seg i dameklær. Foto: Silje Katrine Robinson
Arne var sjømann da han oppdaget noe overraskende: Han likte å kle seg i dameklær. Foto: Silje Katrine Robinson Vis mer

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Utenfor eneboligen på Voss henger dameundertøy til tørk i sola. Her bor Anne Ukvitne sammen med undulaten Polly og katten Trulte. Anne er kledd i en pen kjole og topp. Hun bærer glittersandaler, smykker og leppestift, hun er tydelig en kvinne som bryr seg om sitt ytre.

På den ene armen skimtes en blek tatovering med navnet Arne.

Arne ble født i 1942. To dager etter konfirmasjonen reiste han til sjøs. Tatoveringen ble laget i India i 1959 og kostet fire kroner og 50 øre. Arne er 77 år, men Anne er bare 59, og hun blir heller ikke eldre.

– En kollega sa at jeg har en annen holdning og bedre humør som Anne. Jeg er i grunnen et positivt menneske, men enda mer som Anne, forteller hun.

«Arne» står det på en bleknet sjømannstatovering på Annes høyre overarm. Anne går ikke lenger med bukser og lave sko. Selv snømåking foretas iført skjørt. Foto: Silje Katrine Robinson
«Arne» står det på en bleknet sjømannstatovering på Annes høyre overarm. Anne går ikke lenger med bukser og lave sko. Selv snømåking foretas iført skjørt. Foto: Silje Katrine Robinson Vis mer

- Det var den samme kollegaen som valgte navnet mitt. Selv hadde jeg ikke tenkt på noe navn da jeg sto fram, men nå signerer jeg med Anne.

Et befriende valg

I mange år bodde Anne inne i Arne, uten å få lov til å slippe ut. Anne er ikke transvestitt, men en transperson. Det betyr at hun ikke bare liker å kle seg i kvinneklær, men at hun definerer seg som kvinne.

– Jeg arbeider nattevakt på hotellet her, og det er kun på jobben at jeg fremdeles er Arne. Der kjenner gjestene meg som mann, og det har de gjort siden 1988, derfor synes jeg ikke det passer seg at jeg kommer som Anne. Jeg har funnet ut at det er best slik, men under uniformen har jeg dameundertøy, og blant kollegene er jeg likevel Anne.

Hun har skiftet navn i folkeregisteret, og Stortinget har vedtatt at hun har lov til å bruke kvinneklær, også på arbeidsplassen.

– Jeg vil være så mye dame som mulig, sier Anne. Arnes bukser er kastet ut av skapet. Foto: Silje Katrine Robinson
– Jeg vil være så mye dame som mulig, sier Anne. Arnes bukser er kastet ut av skapet. Foto: Silje Katrine Robinson Vis mer

– Jeg har bestemt meg for å være Anne på den siste vakten før jeg pensjonerer meg. Jeg har vært i arbeid siden jeg var 15 år, og jeg kvier meg skikkelig til den dagen jeg skal gå av med pensjon, jeg koser meg sånn på jobb.

– Når skjønte du at det bodde en kvinne i deg?

– Dette med kvinneklær kom liksom sakte, men sikkert, snikende. Da jeg var styrmann, var jeg veldig fascinert av livet til sjøs. Det var det som var livet mitt, og jeg funderte ikke noe over min kjønnsidentitet. Jeg ble etter hvert velferds- og idrettssjef på båten, og laget til kosekvelder. Ofte spilte vi sketsjer, og da skulle jeg alltid være kvinne. Jeg tenkte ikke over det, men jeg tror det var da noe våknet i meg.

Da sjølivet var over, flyttet Arne hjem til foreldrene. Etter rundt fem år begynte han å bestille kvinneklær på postordre, men skjulte det godt. Det var kun etter det var blitt mørkt, og de andre i familien sov, at klærne ble tatt i bruk.

Den første som fikk vite at Arne egentlig var en kvinne, var en god venninne.

- Hun tipset meg om dokumentarserien «Jentene på Toten» om ti transpersoner. Etter å ha sett den bestemte jeg meg: I morgen står jeg fram!

Sminkekurs og shopping

Året var 2010 og Anne pyntet seg før hun satte seg i sin veteranbil og kjørte ned til sentrum. Der gikk hun fram og tilbake i gatene en stund, før hun kjørte hjemover, satte seg i sofaen og jublet for seg selv. Fra den dagen var hun Anne, en lesbisk kvinne, på heltid.

Det ble starten på et nytt liv der hun kunne være seg selv.

– Jeg vil være så mye dame som mulig, konstaterer hun.

- Noe av det første jeg gjorde etter at jeg sto fram, var å ta et sminkekurs. Nå trengte jeg ikke lenger å be om å få pakket inn klærne jeg kjøpte og lyve om at det var en presang. Jeg er altfor glad i å shoppe, og butikkjentene er så smilende og blide når jeg kommer.

Det har etter hvert blitt veldig mye klær. Anne går ikke i bukser, det får holde at Arne brukte bukser i 67 år. Selv snømåking gjøres unna iført skjørt.

– Voss er ikke en stor plass, og du er bygdas eneste transperson. Hvordan reagerer folk?

– I begynnelsen var det mange som lurte på hva dette var for noe. Folk snudde seg, og det ble nok snakket en del bak ryggen min. I dag er det helt naturlig at jeg er den jeg er. Folk hilser og slår av en prat. De er interesserte og nysgjerrige, og vil vite hvordan jeg har det. Jeg møter stort sett bare positive reaksjoner.

– Jeg har ikke lenger noe å skjule, og det er så befriende, konstaterer Anne. Foto: Silje Katrine Robinson
– Jeg har ikke lenger noe å skjule, og det er så befriende, konstaterer Anne. Foto: Silje Katrine Robinson Vis mer

Noen få vegrer seg fremdeles. De tør ikke møte Annes blikk, men hun kan ikke annet enn å leve livet sitt. Hun mener vi heller ikke bør undervurdere åpenheten og rausheten på mindre steder:

- I år hadde vi vår egen Pride Parade, og oppslutningen var enorm. Vi hadde håpet på et par hundre deltakere, men det kom flere tusen!

Ikke noe å frykte

Det eneste Anne angrer på er at hun ikke sto frem som transperson tidligere.

– Jeg har ikke lenger noe å skjule, og det er så befriende. Hadde jeg vært tjue år yngre ville jeg muligens vurdert en kjønnskorrigerende operasjon, men nå mener legen at jeg er for gammel. Jeg har det uansett greit som jeg har det.

– Hva vil du si til dem som ennå ikke har våget å stå fram?

– Bare gjør det! Det er ikke noe å være redd for, det har jeg oppdaget. Mens jeg fremdeles skjulte hvem jeg egentlig er, var jeg alltid redd for å bli avslørt, men jeg har aldri vært redd etter at jeg sto fram. Og du er ikke alene.

Artikkelen er først publisert i Vi over 60.