Lavt stoffskifte og depresjon

– Hestene har reddet livet mitt

Anne Lene (60) var så langt nede at hun vurderte å gjøre slutt på alt. Redningen kom fra uventet hold.

DEPRESJON: For 15 år siden var Anne Lene Søberg Engebretsen rammet av alvorlig depresjon og følte at hun bare var til bryderi for andre. Så sendte datteren hennes en sms som snudde opp ned på alt. Foto: Morten Eik
DEPRESJON: For 15 år siden var Anne Lene Søberg Engebretsen rammet av alvorlig depresjon og følte at hun bare var til bryderi for andre. Så sendte datteren hennes en sms som snudde opp ned på alt. Foto: Morten Eik Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Hestehobbyen gir meg så mye glede, og hjelper også med å holde en stiv og vond kropp noenlunde levelig. Du kan vel si at hestene har vært med på å redde livet mitt. Psykologen min var enig i at hest var essensielt for meg i den tunge perioden, og for å komme ut av depresjonen, forteller Anne Lene Søberg Engebretsen.

Vi møter henne hjemme på småbruket i Aurskog, der hun bor med sin mann Knut og tre islandshester. Anne Lene viser vei inn til en koselig stue med landlig stil. Her er det tydelig at det bor hestefolk, for hestemotiver pryder både veggmaleri og en sofapute. Det glitrer i øynene hennes når hun forteller om hestene og hva de har gjort for henne.

Mistet livsgnisten

For 15 år siden gikk Anne Lene gjennom en livskrise. Hun ble rammet av alvorlig depresjon. Dette kom veldig brått, i forbindelse med at hun fikk diagnosen lavt stoffskifte.

– Sykdommen starter gjerne med depresjon, ble jeg fortalt. Jeg husker at jeg var svært utmattet og tiltaksløs. Alt føltes som et ork, forteller hun åpenhjertig.

Hun husker at hun var i sin fars begravelse og fikk spørsmål om hvor hun bodde, men fant ikke ordene. Det var vanskelig å få med seg ting. Selv om hun hadde en flott familie og mye på plass i livet da hun ble syk, følte tobarnsmoren seg maktesløs.

– Jeg følte at jeg bare var til bryderi for andre. Da tenkte jeg at dette er ikke noe liv. Jeg ønsket å slippe unna, og planla å gjøre slutt på livet, forteller hun.

Blikket er alvorlig. Hun trekker pusten og tar en tenkepause før hun fortsetter:

– Det er svært skremmende å tenke på dette i dag. Tenk at jeg har vært så langt nede.

I en periode gikk hun på antidepressiva. Så begynte hun i terapi, noe som har gitt gode resultater. Da hun begynte å åpne seg, dukket det opp ting fra tidligere i livet som hun hadde fortrengt, om seksuelle overgrep i ung alder.

– Det setter jo sine spor, selv om jeg har forsøkt å skyve tankene bort. Så det har vi jobbet en del med i terapi, forteller hun.

Meldingen som endret alt

Da livet var på sitt aller tyngste, fikk Anne Lene en tekstmelding fra sin eldste datter.

«Kjære mamma. Jeg savner mammaen min slik du var, og ønsker at vi kan gjøre morsomme ting sammen, slik som vi gjorde før.»

Slik lød meldingen fra datteren Stine, som på mange måter følte at hun hadde mistet moren sin. Ordene hennes snudde om på alt. På hele tankegangen til Anne Lene.

– Da var jeg kanskje ikke bare til bryderi likevel, siden hun savnet å ha meg mer til stede. Så det ble et vendepunkt, sier Anne Lene.

Det gikk opp for henne at hun var nødt til å gjøre noe med livssituasjonen sin. At dette ikke gikk lenger. Hun – som egentlig var redd for hester – bestemte seg for å bli med Stine i stallen. Datteren hadde egen hest og tilbrakte mesteparten av tiden sin der.

– Først var jeg litt i tvil om jeg skulle bli med, men meldingen hennes hadde jo rørt meg veldig. Det endret på planen jeg hadde lagt om å gjøre slutt på alt, sier Anne Lene åpenhjertig.

Å tilbringe tid med hestene viste seg å være langt mer interessant enn hun først hadde trodd.

– Da redselen slapp taket, så var det bare moro! Etter hvert var det jeg som begynte å mase om at vi skulle i stallen, sier hun med et smil.

Anne Lene ble fullstendig bitt av basillen. Hestene ga henne mestringsfølelse og mening i tilværelsen. En gnist var tent. Etter noen måneder, med bratt læringskurve når det gjaldt ridning og stell, var beskjeden fra datteren følgende: «Nå må du kjøpe deg egen hest, mamma, slik at jeg får ridd litt på min også!».

GODT LYNNE: Det er tre islandshester på småbruket, som alle kommer tuslende når Anne Lene roper på dem. Fra venstre: Falki, Blakkur og Vinur. Foto: Morten Eik
GODT LYNNE: Det er tre islandshester på småbruket, som alle kommer tuslende når Anne Lene roper på dem. Fra venstre: Falki, Blakkur og Vinur. Foto: Morten Eik Vis mer

Falt for islandshesten

Slik gikk det til at Anne Lene begynte med hest for 15 år siden. Hun har eid flere hester opp gjennom tiden – først en dølahest, men etter hvert oppdaget hun islandshestene.

– Jeg synes de har en praktisk størrelse, og ikke minst falt jeg for det gode lynnet deres. Jeg kan leie alle de tre hestene på en gang – og de tusler etter, og er så lydige og rolige å stelle med. Så får du fart og moro også, når du setter deg oppå – hvis du vil, smiler Anne Lene, som nå er den stolte eier av Blakkur. De to andre hestene på gården eies av hennes eldste datter og bonusdatter.

Forskning viser at hest og ridning har god effekt på vår psykiske helse. Dette stemmer helt klart for Anne Lenes del.

– Når du setter deg opp på hesteryggen, så er det der du er. Alle bekymringer og grubletanker blir borte. Du er nødt til å slippe dem, for å være hundre prosent til stede med hesten. Det er nesten som mindfulness, sier hun og smiler.

Hva er det så med hestene, som kan hjelpe mennesker gjennom vanskelige perioder i livet?

– De er så tilstedeværende. Hvis jeg har en dårlig dag, og så går ut til hestene, så blir jeg automatisk i godt humør. Hestene kommer bort til deg, leker og gjør morsomme ting. Da er det ikke mulig å være sur, poengterer 60-åringen.

I tillegg får man nær kontakt med sin egen hest, påpeker hun. Hestene viser nemlig at de setter pris på menneskene de kjenner. Å være sammen med hestene gir henne ro i kroppen.

Mening i hverdagen

Hestene er følsomme dyr, og når du rir, er det bare små bevegelser som skal til. Hvis du er i godt humør, så merker hesten det med én gang. Og motsatt, påpeker Anne Lene. Hester og ridning brukes ofte i terapi i ulike sammenhenger.

– Det er utrolig å tenke på hvor mye hestene kan bety for folk. Tenk at hester faktisk kan endre liv. Det har de i alle fall gjort for meg, sier Anne Lene.

Hestene gir henne mening i hverdagen, og gjør at hun kommer seg ut og opp av stolen. Anne Lene rir ikke hver dag, men så ofte hun kan. Men stallarbeidet må gjøres hver dag, og hestene må ha mat tre ganger om dagen. Mannen Knut hjelper også til med gårdsarbeidet.

– Dette tar noen timer hver dag, og det går veldig greit. Det blir en livsstil, og jeg stortrives med dette, sier Anne Lene og legger til:

– Hestene på gården er helt avhengige av meg. Uansett vær, og uansett hvilken dagsform jeg er i, så har jeg aldri tenkt: «Huff, nå må jeg ut». Om det regner, blåser eller snør – så er det alltid helt greit.

Gårdsarbeid og ridning er også god trim og fysisk aktivitet. Fysioterapeuten hennes har også anbefalt Anne Lene å fortsette med hest – og fortalt at denne typen trening gjør godt for både rygg, kjernemuskulatur og balanse.

EN LIVSSTIL: For 15 år siden hadde hun aldri ridd før. Men i dag er hestehobbyen blitt en stor del av livet og hverdagen for Anne Lene Søberg Engebretsen. Her med sin egen islandshest, Blakkur. Foto: Morten Eik
EN LIVSSTIL: For 15 år siden hadde hun aldri ridd før. Men i dag er hestehobbyen blitt en stor del av livet og hverdagen for Anne Lene Søberg Engebretsen. Her med sin egen islandshest, Blakkur. Foto: Morten Eik Vis mer

Et annet liv

Anne Lene og mannen bor i et koselig rødt hus fra 1950-tallet. De har stor tomt med masse tumleplass for hestene, og i den rødmalte stallbygningen er det meget ryddig. Her, ute på landet i landbrukskommunen Aurskog, finner Anne Lene roen. At hun skulle ende opp akkurat her, var noe hun aldri hadde sett for seg på forhånd.

– Jeg, som er født i Oslo og bodde på boligfelt i Sørumsand fram til dette, hadde vel egentlig aldri trodd at jeg skulle ende opp på et småbruk ute på landet. Det er jo et helt annet liv, humrer hun.

Men ettersom hesteinteressen tok stadig mer plass i livet, ønsket hun seg et sted der hun kunne ha hestene hjemme.

– Mannen gikk raskt med på det. Han driver med jakt og har alltid villet «bo i skauen», ler hun.

Stedet var nedslitt da de kjøpte det for 12 år siden, og de har pusset opp nesten alt innvendig. Det var en omfattende jobb, men på den måten har de fått det akkurat slik de ville. Det er mange hester i området og gode turmuligheter i skogen.

Takknemlig

I dag er Anne Lenes helsesituasjon til å leve med, beskriver hun. I mange år har hun vært plaget av fibromyalgi og lavt stoffskifte, som igjen gikk utover psyken. Hun jobbet som salgs- og markedssekretær, men måtte etter hvert innse at det ikke gikk å jobbe lenger. For noen år siden ble hun uføretrygdet.

– Jeg fungerer greit i hverdagen slik den er nå, men kan ha tunge dager iblant. Men selv ikke på en dårlig dag er det noe problem å få gjort arbeidet med hestene. Motivasjonen er der likevel, og det er alltid fint å komme seg ut, sier hun.

Anne Lene føler en takknemlighet overfor hestene. For helse og livskvalitet er en helt annen enn tidligere. Lykkefølelsen også.

– Hesteinteressen har gitt meg det livet jeg har nå. Jeg trives så godt med dette, og jeg har fått mange nye bekjentskaper gjennom denne hobbyen, forteller hun.

Hva tenker så datteren Stine i etterkant – hun som sendte tekstmeldingen som endret alt?

– Det var så godt å se at mamma fikk tilbake livslysten, og at hun fant noe som ga henne glede igjen. Jeg synes også det er veldig koselig at vi fikk en felles interesse, som gjorde at vi kunne tilbringe mye tid sammen. Vi har hatt mange gode samtaler på hesteryggen. Jeg føler at jeg fikk moren min tilbake, forteller Stine Søberg Jødal.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.