Sluttet som sykepleier:

– Har hatt dårlig samvittighet for dem som måtte dø alene

Da sykepleier Vigdis J. Reisæter spurte om ekstra bemanning da en pasient på sykehjemmet lå på dødsleiet, fikk hun blankt nei.

UVERDIGE FORHOLD: - Altfor mange dør alene på sykehjem, sier tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter. I boka «Jeg skal hjelpe deg» beskriver hun uverdige forhold på sykehjem i Norge. Foto: Privat

UVERDIGE FORHOLD: - Altfor mange dør alene på sykehjem, sier tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter. I boka «Jeg skal hjelpe deg» beskriver hun uverdige forhold på sykehjem i Norge. Foto: Privat

Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«I senga hadde Torstein sovnet i fosterstilling. Han hadde avføring i ansiktet, i håret og under neglene. (...) Jeg kjente en beinhard klump i magen. Vissheten om at han ikke hadde trengt å befinne seg i denne nedverdigende situasjonen, dersom jeg bare hadde hatt mulighet til å hjelpe ham da han ba om det gjorde meg uvel».

Situasjonsbeskrivelsen er fra boka «Jeg skal hjelpe deg» skrevet av tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter. Etter nesten ti år som sykepleier sa hun i 2018 opp jobben ved sykehjemmet der hun jobbet. Hun var i ferd med å bli utbrent, men det var ikke hovedårsaken til at hun sluttet:

– Jeg så daglig eldre havne i uetiske, uverdige situasjoner. Jeg hadde mye dårlig samvittighet fordi jeg måtte prioritere som jeg gjorde hele tida. Vi er utdannet til å prioritere det viktigste først, og én prioritering gjør ofte at andre ikke får det de skal. Jeg kunne ikke stå inne for systemet lenger. Å slutte er min form for protest, sier Reisæter til Vi.no.

I boka beskriver hun en fortvilelse over å ikke strekke til. Det har vært viktig for henne å fortelle om forholdene mange eldre mennesker lever under på norske sykehjem, om eldre som ikke får hjelp til å spise og som blir underernærte og om mennesker som dør alene på grunn av underbemanning. Personene i boka er anonymisert.

– Ble liggende i egen avføring

– Torstein ble liggende i egen avføring. Dette er noe som skjer veldig ofte: At de eldre blir sittende med våte bleier, eller liggende i senga badende i egen avføring. Det er toppen av nedverdigelse og uverdighet, sier Reisæter.

Hun forteller at når livsviktige medisiner må gis eller det skjer noe akutt et sted, så kan andre pasienter måtte vente i timevis.

– Personer med demenssykdom vet heller ikke alltid hva de gjør. De har ikke lenger den tilnærmingen til personlig hygiene som de hadde før de ble kognitivt svekket. De kan røske og dra i bleier og smøre innholdet utover seg. Det kan gå timer uten at de får hjelp fordi pleierne står opptatt andre steder.

Den tidligere sykepleieren mener at mye av det som skjer på norske sykehjem bryter med menneskerettighetene. Hun mener at store mangler i omsorgen kan anses som nedverdigende behandling.

– I Den europeiske menneskerettskonvensjonen heter det at ingen må utsettes for tortur, straff eller nedverdigende behandling. Jeg vil si det er nedverdigende behandling når mennesker ikke vet om de får mat når de er sultne eller om de vil få hjelp til å gå på do når de har behov for det, understreker hun og peker på at det ifølge FNs menneskerettigheter også heter: «Jeg har rett til å slippe å dø alene».

– Altfor mange dør alene på sykehjem. Jeg har hatt dårlig samvittighet for veldig mye, men jeg har hatt aller mest dårlig samvittighet for de døende som har måttet dø alene fordi ikke jeg, eller noen andre pleiere, kunne være der.

– Da jeg kom tilbake var hun død

Et eksempel fra boka er pasienten «Ella» som hadde ligget ei uke med lungebetennelse. «Ella» var døden nær og hadde godt av å ha en pleier ved sengekanten som strøk henne over kinnet og sang for henne. Det gikk på bekostning av de andre pasientene som også trengte stell. De ansatte trengte en ekstra som kunne sitte hos «Ella», men fikk «nei». Årsaken var at det hadde vært innleid en ekstra vakt for en døende pasient fire dager uka før.

I løpet av vakten var Reisæter inne hos «Ella» så ofte hun kunne, men pleierne på jobb klarte ikke være inne hos henne til enhver tid, fordi det var så mange andre som også hadde behov for pleie og medisiner.

«Jeg kom for seint», skriver Reisæter i boka. Da hun hadde gått inn til den døende mellom to kveldsstell, var ikke «Ella» mer.

– Da jeg kom tilbake var hun død. Jeg hadde ikke rukket å være der, sier Reisæter.

I boka skriver hun:

«Hun virket så liten der hun lå, som om hun hadde skrumpet inn på den lille tiden jeg hadde vært borte (...) Jeg satte meg på stolen der jeg burde ha sittet hele vakten. Strøk og strøk på kinnet som fortsatt var varmt. Tilgi meg for at jeg ikke rakk det, Ella. Tilgi meg».

Reisæter forteller at hun ofte argumenterte for å få mer bemanning til pasienter som lå for døden. Spørsmålet hun da fikk var: Hvor døende er pasienten?

– Vi kan aldri vite akkurat når noen dør. For noen er døden over på noen timer, for andre varer det lenger. Mange kan ha dødsangst. Du skal ikke være alene da, du skal ha ei hånd å holde i. Du skal ha noen der som skal lindre plagene dine i den siste fasen av livet, sier Reisæter.

– For lett å få jobb på sykehjem

Historien om «Ella» illustrerer de stramme budsjettene helseinstitusjoner må forholde seg til.

– Det virker bare som om de syke pasientene ofte blir sett på som røde tall som kan flyttes på, men de har navn, diagnoser og levde liv. De fortjener å ha noen som holder dem i hånda når de dør, de fortjener mer enn en pille når angsten herjer og de fortjener å få gå på do slik at de slipper å bade i egen avføring. De fortjener å ha noen som kan mate dem slik at de ikke blir underernærte, understreker Reisæter.

Hun mener underbemanning er det største problemet. Det ventes for lenge med å hyre inn ekstra hjelp. Ofte hyres det inn ufaglærte til oppgaver de ikke har forutsetning til å utføre – som å sitte ved noen som ligger på dødsleiet.

Reisæter forteller at ufaglærte kan måtte jobbe i flere timer alene med et stort antall veldig syke mennesker.

– Det er for lite folk og for lett å få jobb på sykehjem. Du kan være ufaglært og få en jobb der du skal passe på kjempesyke mennesker. Det er ingen kvalitetssikring. Vi må få opp fagnivået og grunnbemanningen i sykehjemmene, sier hun.

Klumpen i magen borte

Reisæter understreker at det også er mye bra som skjer på sykehjem.

– Det er mange flinke pleiere som klarer å skape hverdagsmagi til tross for dårlige budsjetter og dårlig organisering. Å være sykepleier på sykehjem er ikke anerkjent, men det er et fantastisk yrke. Det å være en avgjørende brikke i noens hverdag er magisk og det savner jeg. Å være sykepleier er identiteten min, sier Reisæter.

Da hun sluttet, visste hun at det ville bli to færre hender som kunne hjelpe. Valget var vanskelig å ta, men den vonde følelsen hun hadde på vei til jobb hver dag, er ikke der lenger.

– Selv om jeg elsket jobben, gikk jeg alltid på jobb med en klump i magen. Hvis jeg visste at det ikke var fagkompetanse på jobb i helga, ante jeg ikke hva som kom til å møte meg på mandag. Jeg gikk med konstant bekymring for pasienten.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer