Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Det var ikke dette vi hadde sett for oss da vi ble sammen. Det var jo ikke det.

Pål Rossow (67) sender et litt tankefullt blikk ut i lufta, før øynene hans vandrer videre og treffer kjæresten Lotte Ekornes (67). Så lyser han opp i et muntert smil.

- Men damene på morssiden hennes blir 95 år alle sammen, så jeg får bare prøve å henge med, ler han.

De er i det hele tatt oppløftende muntre begge to, særlig tatt i betraktning at det vi skal snakke om er noe så lite muntert som kreft.

Ellen overlevde brystkreft - måtte likevel gi opp karrieren

Vi Pluss

Slik kan du styrke immunforsvaret

Vi Pluss

Samme erfaring

Kreft. Bare ordet er nok til å få mange til å heve skuldrene og anspenne mellomgulvet. Alarm! roper hjernen. Fare! Så vi stikker hodet i sanden og vil helst ikke tenke på det, for det er jo så skummelt. Og vanskelig å håndtere. Og trist.

Annonsørinnhold

Slik finner du billigste mobilabonnement

Det har det også vært for Pål og Lotte. Skummelt, vanskelig og trist. Mer enn for de aller fleste av oss. Men deres historie er også en historie om at det kan gå bra. Selv når det egentlig ikke gjør det.

Vi får ta det i korte trekk: Pål og Lotte har begge mistet sine tidligere ektefeller til kreft. Lotte var 50 da mannen hennes døde, Pål var 53 da han mistet kona si. Det tok noen år før noen av dem var klare for å finne en ny å dele livet med, men etter at Pål motvillig hadde blitt dyttet avgårde på to ferieturer alene og Lottes barn hadde bestemt at hun måtte lage seg en profil på en nettside der hun kunne møte noen, traff de hverandre på datingsiden Møteplassen. De visste ikke da at de hadde samme erfaring med tap - det var ikke det som var sjekketrikset, forteller Pål og ler - men det ble fort et naturlig tema å snakke om.

- Det var godt å treffe en som hadde samme erfaring som meg. Jeg tror det gjorde at vi fikk mer respekt for hverandre, vi kunne identifisere oss med hverandre og kanskje lettere akseptere at vi begge hadde hatt ektefeller som vi var veldig glade i, sier Lotte.

Hopplegenden: - Jeg er klar for å forlate dette livet

Vi Pluss

Det skumleste ordet: Spredning

Men det Lotte heller ikke visste i starten, var at Pål var blitt operert for tykktarmskreft et halvt år før de møttes. Operasjonen hadde vært vellykket og Pål følte seg frisk, men da han skulle på ny kontroll oppdaget legene at kreften hadde spredt seg. For Lotte var det vanskelig å takle, minnene om ektemannens sykdom og død var fortsatt litt for nære.

- Jeg tenkte først at jeg ikke ville klare det, at jeg ikke orket å gå gjennom det samme en gang til. Samtidig ville jeg ikke gå fra Pål. Jeg orket ikke forholde meg til legene eller bli med ham på sykehuset, men jeg ble. Det har jeg ikke angret på, sier Lotte.

Pål kom seg gjennom kreftbehandlingen, og ble helt frisk. Så, i 2015, oppdaget Lotte en stor føflekk på ryggen hans som hun ikke likte utseendet på. Hun ble redd og ba Pål vise den til legen neste gang han var der. Heldigvis hørte han på henne.

- Legen sendte meg rett til kirurgen, som fjernet føflekken og en til på skulderen. Jeg følte meg overhodet ikke syk, jeg hadde egentlig ikke merket noe til dem, det er jo ikke så lett å se føflekker man har på ryggen. Men det viste seg at det var melanom, forteller Pål.

Etter morens død tok Fredrikke (51) det tøffe valget for å unngå samme skjebne

Kunne vært en dødsdom

Flere operasjoner fulgte, og deretter kontroller hver tredje måned. Denne gangen var Lotte i stand til å bli med ham på legebesøkene, og for Pål var det god hjelp i å ha noen som kunne hjelpe ham å forstå og ta inn all informasjonen.

Lenge gikk det bra. Så, i 2018, oppdaget legene at kreften hadde spredt seg til lymfesystemet. Nye operasjoner. Et halvår senere viste prøvene ny spredning i samme område. Enda en lymfeknute ble fjernet. Men så, etter at prøvene var blitt analysert: Massiv spredning til indre organer i store deler av kroppen.

- Det var spredning til lillehjernen, lungene, leveren, buken, lymfesystemet og den store setemuskelen. Spredningen var så massiv at det ikke lenger var mulig å operere, forteller Pål.

Det var, på sett og vis, en dødsdom. Eller rettere sagt: Det ville vært det, om han hadde fått diagnosen bare et par år tidligere. Nå, i 2019, ble Pål tilbudt en ny type behandling med immunterapi. Det skulle vise seg å være redningen.

- Jeg skulle egentlig få fire behandlinger med en veldig kraftig immunterapi, og så ett til to år med videre behandling, forteller Pål.

Men etter tre behandlinger fikk han så kraftige bivirkninger med betennelse i hypofysen og leveren at immunterapien ble avsluttet. Det høres kanskje ille ut - men egentlig var det veldig gode nyheter.

- Legene sa at disse bivirkningene var mest typiske for når behandlingen virker, og at alt tydet på at immunterapien hadde god effekt. Og bivirkningene, de kan man leve med, for de kan legene kurere, forteller Lotte.

Derfor er middelhavsdietten så sunn

Vi Pluss

Kreftfri

Det viste seg å stemme. I dag, tre år senere, viser prøvene at svulstene enten er borte eller ikke lenger aktive. Pål går fortsatt til kontroll hver tredje måned, og ser på kreften mer som en kronisk sykdom.

- Jeg sliter litt med noen bivirkninger og ettervirkninger, blant annet er jeg plaget med mye smerter under føttene. Og jeg har fatigue, som gjør at jeg blir fort sliten og innebærer litt mer planlegging av dagene. Men jeg tenker ikke så mye på at jeg har kreft lenger, sier han.

- Vi priser oss lykkelige for at forskningen er kommet så langt. Behandlingen Pål fikk ble standard ett år før han fikk den. Hadde han blitt syk bare to-tre år tidligere, ville han trolig ikke vært i live i dag, sier Lotte.

Pål, som aldri har likt å sole seg, var ingen opplagt kandidat til å få melanom. Men han var mye ute og spilte fotball, og husker at han flere ganger ble solbrent som barn. Solkrem var det sjelden noen som brukte.

- Det er fortsatt flere generasjoner som er utsatt, fordi inkubasjonstiden kan være opptil 30 år. Min generasjon har vært mye ute, og den solkremen vi hadde ga lite beskyttelse. I dag bruker jeg solfaktor 50 på hele kroppen og sitter bare i skyggen. Jeg får nok sol likevel, sier han og smiler.

Lege advarer: Unngå sminke i sola

Øynene dine kan røpe at du er syk

Tettere knyttet til hverandre

Pål og Lotte har nok endret seg litt etter alt de har vært gjennom, tror de, både hver for seg og i forholdet til hverandre.

- Det ligger nok litt i bak der hele tiden, at vi har opplevd en del tunge ting sammen. Og selv om jeg ikke lenger tenker så mye på at jeg er kreftsyk, så kommer det en del tanker hver gang jeg skal til kontroll. Da spinner hjernen av gårde helt av seg selv, sier Pål og ler litt.

- Vi bekymrer oss jo litt, men nå forventer legene gode resultater på hver kontroll, sier Lotte, som tror opplevelsene har ført dem tettere sammen som par.

- Jeg er nok blitt enda tettere knyttet til ham på grunn av dette. Ingen av oss tar livet som en selvfølge lenger. Men jeg er også blitt mer utålmodig, særlig med folk som klager over bagateller. Flisespikkeri orker jeg ikke lenger, da trekker jeg meg unna, sier Lotte.

Hun er også blitt mer engasjert i helsepolitikk, og kan bli opprørt når helsemyndighetene tilsynelatende legger mer vekt på økonomi og budsjetter enn folks liv.

- Hva er et liv verdt? Når du står midt i dette, er tre måneder ekstra levetid veldig mye. Vi må prioritere forskning og nye medisiner og behandlingsmetoder, vi er altfor trege med dette i Norge. I Sverige og Danmark har de like mange tilfeller av hudkreft som her hos oss, men mange flere dør i Norge, sier hun.

Kan du droppe solkrem når du bruker dette?

Livsnytere

Nå er planen å bli gamle sammen. Nyte både hverdager og alle de andre dagene, skumme fløten av tilværelsen og ikke la sykdom sette noen bremser på livet.

- Vi er blitt livsnytere, forteller Lotte og smiler.

- Snart reiser vi til Piemonte i en uke med barn og barnebarn. Det gleder vi oss til. Men vi har det også fint i hverdagen. Vi går mye tur, og koser oss med god mat og god vin når vi har lyst til det. Vi vet jo ikke hva morgendagen bringer. Livet er blitt litt annerledes enn vi så for oss, men vi føler oss privilegerte likevel.