Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Pandemien har gitt meg mange overraskelser. Ikke minst er jeg blitt overrasket over meg sjøl. I serien «Det måtte en pandemi til», tar imidlertid dagens tidlige morgenopplevelse kaka: Et rutinebesøk hos gynekologen ble ukas sosiale høydepunkt. Sånt får en jo til å tenke.
Alle som har kledd av seg fra livet og ned og klatret opp i en gynekologstol for å åpenbare sitt indre, bare for å få beskjed om å ake seg litt lenger ned - enda litt til, er du snill - vet at dette er noe man ugjerne gjør. Men er det én ting jeg har lært av det siste året, så er det dette: Gud bedre så godt det er å se folk! Eller mer presist: Andre folk enn egen kohort!
«Hva jeg er mest takknemlig for i 2020? At farmor døde før pandemien»
En skamfull tankerekke
Vi lider ikke akkurat av ensomhet hjemme hos meg. Snarere tvert imot, kan man egentlig si. Hvor enn jeg snur meg, ser jeg mennesker, tegn på mennesker, og - ikke minst: Tegn på hjemmekontor. Det er skjermer på spisebordet og tastatur i sofaen, åpner jeg døra fra stua til soveromsgangen hører jeg det summe fra tre ulike teams-møter samtidig. Det summes fra digital undervisning og jobbmøter fra hver en skjerm, og når det er min tur, kan du være sikker på at minst én av de jeg bor sammen med har sin tilmålte lunsjpause. Og dermed inntar mitt kontor, som vedkommende kaller kjøkken.
Man skulle tro jeg savnet ro. Og det gjør jeg jo. Men her i dag morges tok jeg meg altså i å stå opp ekstra tidlig, sminke meg og tralle på vei ut døra til gynekologtime.
Nå skal det sies at jeg har en veldig hyggelig gynekolog, og i dag kunne hun fortelle at jeg ikke er alene om å glede meg til å møte henne. Hun fortalte om pasienter som ikke har sett et annet menneske på flere uker, og som kanskje heller ikke har noen å ringe til når de vil slå av en prat. Med det resultat at de blir ekstra pratsomme når de møter opp til sin faste understellssjekk.
Skal det være en kjekspakke til 500 kr eller en «bruktsaft» til 2000?
Denne samtalen fikk meg til å tenke over min egen oppførsel i det offentlige rom. Det ble en skamfull tankerekke. For det er bare ett begrep som er dekkende når jeg skal beskrive hvordan jeg møter mine medmennesker for tiden: Overfall. Jeg bedriver sosialt overfall, og hvem som helst kan bli mitt neste offer. En rask erfaringsutveksling på Facebook, mitt private ekkokammer, avslører at jeg ikke er alene.
«Også de som dør alene, har hørt hjemme et sted»
Underholde og bli underholdt
- Min ventil er de utallige budene (Foodora, PostNord, DHL you name it) som kommer hjem til meg etter mye og omfattende retail therapy. Antar jeg har både lavt terningkast og varseltrekant på budbilenes tripadvisor fordi jeg alltid prøver å slå av en jovial passiar, skriver en nabo.
- Kjenner meg igjen. Pyntet meg og skravlet helsesøster i stykker på babykontroll på helsestasjon i går. Stakkars dame, skriver en tidligere kollega.
Felles for alle som kjente seg igjen i denne Facebookpassiaren, er at de i likhet med meg er ekstroverte. Om jeg møter dem tilfeldig på butikken, kan vi uten problemer bli stående i en drøy halvtime og snakke om dette og hint og føle oss både underholdende og underholdt. Jeg gjenkjenner en likesinnet på lang avstand, og mener å vite hvem som er like interessert i en prat som meg. Til nå.
For det jeg har innsett i løpet av dagen, er at jeg ikke lenger har en eneste antenne som forteller meg om folk er totalt uinteressert i småprat. Jeg er nemlig så sulteforet på sosial kontakt, at jeg kan overfalle hvem som helst for å slå av en prat. Forskning viser da også at vi ekstroverte lider når vi blir underlagt strenge sosiale begrensninger, som det må kunne sies at vi har gjort nå i altfor lang tid. Det er ikke nok for oss å gå en tur med en meters avstand med en venn, eller snakke med kolleger via en skjerm, vi vil se folk - og gjerne være del av en folkemengde! Under strenge sosiale begrensninger blir vi faktisk ekstra sårbare for stress, ensomhet, depresjon, dårligere immunforsvar, hjertesykdom, slag og tidlig død.
«Oldemor trodde hun skulle føde gjennom navlen»
Er det rart jeg har gått rundt og overfalt folk? Jeg har forbauset (og lykkelig!) utbrutt overfor perifere bekjente jeg har møtt i sosialt distansert kø på Rema at «er det ikke pussig at vi gjenkjenner hverandre, selv bak munnbind og briller og hettejakker?!?» Og når jeg tenker meg om, så har jeg på ingen måte latt meg påvirke av mangelen på begeistring i deres respons. I stedet har jeg pratet på. Og mens vi er i gang med selvransakelsen her, må jeg kanskje også innse at setningen «Vil du ha pose?» fra ungdommen i kassa heller ikke er ment som invitasjon til en dypere samtale.
Mine tanker går derfor nå til alle de som står i førstelinja i møte med sosialt underernærte, ekstroverte hjemmekontorister. Dere har min fulle medfølelse og oppriktige beklagelse. Ti måneder med varierende grad av sosial nedstengning har nemlig ikke gjort meg mindre ekstrovert enn jeg opprinnelig var, snarere tvert imot. Vit at mine tanker er med deg, jeg kan endog se smerten i øynene dine over munnbindet.
Kan jeg ikke bare skjerpe meg og la folk være i fred? undrer du kanskje. Svaret på det er et oppriktig «neppe». Vi får bare sette vår lit til vaksinen. Eventuelt be om at ekstroverte skal prioriteres i køen så vi snarest kan møtes i åpent landskap. Så skal vi heller holde av enmannskontorene til de introverte, for tort og svie gjennom denne krevende tida.
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.