Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Å faste, altså å avstå fra all eller noen typer mat i perioder, har vært en del av alle kulturer i uminnelige tider. I jeger- og sankersamfunnet - der tilgangen på mat varierte med sesongene, kornlagring var ukjent og få råvarer holdt seg ferske lenge - var menneskekroppen innstilt på veksling mellom inntak av føde og lengre perioder med sult. Å faste var med andre ord en naturlig del av livet lenge før religion, vitenskap og moderne helseguruer kom inn i bildet.

De siste årene har forskere kommet frem til at det å avstå fra mat i perioder er gunstig for kroppen også i vår tid, men å faste for helsa er på ingen måte et nytt konsept. Hippokrates, ansett som legekunstens far, anbefalte faste mot visse symptomer på sykdom. «Å spise når man er syk er å mate sykdommen», hevdet han.

«Den indre legen»

De gamle grekerne mente at behandling av sykdom kunne læres ved å observere naturen. Der så man at dyr, i likhet med mennesker, naturlig unngår mat når de er syke. Dette ble tolket som at kroppen instinktivt tyr til faste for å bli frisk. Faste ble i tillegg ansett å skjerpe mentale og kognitive evner, og dermed evnen til problemløsning. Greske filosofer som Platon, Sokrates og Aristoteles var sterke tilhengere.