Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg har lest mange artikler om pårørende som har mistet noen i selvmord, men savnet en historie som min. Jeg vil gi et ansikt til oss som strever, for å vise at livet kan bli godt igjen, sier Solvår Bottilsrud (62) fra Austmarka i Kongsvinger.

Høsten 2012 merker Solvår at noe ikke stemmer. Hun blir sliten og urolig. Det føles som om livet har stoppet opp.

Til ektemannen Per sier Solvår gang på gang at hun ikke ønsker å leve lenger.

– Jeg orket ikke mer og ville slippe unna alt, husker hun.

«Når vi ikke har kontroll på situasjonen i verden, gir det en mestringsfølelse å ta tak i det vi faktisk kan gjøre noe med»

Selvmordsforsøk

Solvår ble lagt inn på psykiatrisk avdeling ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Kongsvinger. Da medisiner og terapi ikke hadde ønsket virkning, fikk hun elektrosjokkbehandling.

Når Solvår kommer hjem igjen våren etter, forsøker hun å ta livet sitt. Per finner henne, og hun blir innlagt på nytt. Andre gang det skjer, da hun igjen er hjemme fra sykehuset, ringer hun selv etter ambulansen for å få hjelp.

– En del av meg ville leve, men jeg visste ikke hvordan, husker hun.

Denne gangen blir Solvår overført til Sanderud sykehus hvor hun blir fram til november.

Hun husker lite av 2013, og da hun blir utskrevet lurer hun på hvordan hun har oppført seg. «Har jeg vært slem», spør hun. «Nei, men veldig fortvilet», får hun til svar. I løpet av oppholdet har hun vært lagt i belter og hatt tilsyn døgnet rundt. I dag synes hun det er rart å tenke på at hun har vært så langt nede.

«Min måte å overleve på var å gjøre det som ble forventet av meg»

Mange elektrosjokk

Elektrosjokkbehandling gis til deprimerte pasienter som ikke reagerer på medikamentell og psykologisk behandling.

– Det vanlige er seks til tolv behandlinger. Jeg fikk 23, sier Solvår som i tillegg fikk flere såkalte vedlikeholdsbehandlinger hver måned fram til mars 2014 etter at hun ble skrevet ut fra Sanderud.

Solvår er egentlig en utadvendt, glad og pratsom dame, men når hun forsøker å se tilbake på året hun har mistet, er det bare enkelte glimt som kommer til overflaten.

– Jeg gikk inn i det jeg opplevde som et stort, svart hull. Nesten ett år av livet mitt er borte fra hukommelsen, forteller hun.

Da Solvår kom hjem og skulle gjenoppta det gamle livet, ga hukommelsen henne flere overraskelser. Noe hadde hun glemt. Som bakingen og matlagingen hun alltid hadde vært så glad i. Noe kom plutselig til henne, som lesegleden. Solvår har dysleksi og har alltid slitt med å lese og skrive. Nå har hun for første gang i livet flere bøker for hånden til enhver tid.

Denne treningen gir bedre psykisk helse

– Dysleksien er kraftig redusert, og jeg leser nå bøker som jeg aldri klarte før, forteller hun.

Solvår følte seg mye friskere etter behandlingene i løpet av det mørke året. Likevel er det ikke gjort over natta å bli som før, og hun går fortsatt på antidepressiva.

– Jeg trenger mer hvile og har ikke så fullt program som jeg hadde før jeg ble syk, sier hun.

Hun fyller tiden med ting som gjør henne godt, som vannaerobic og korsang.

Blitt kristen

Koret Solvår er med i, heter Vennemusikken og tilhører Frelsesarmeen. Det er ikke tilfeldig.

– Jeg har fått flere aha-opplevelser de siste årene, og har forstått at det er Jesus som har hjulpet meg til å leve, mener Solvår, som er blitt kristen.

Psykologen hennes har gitt uttrykk for hvor imponert han er over hennes evne til å reise seg igjen. Ektemannen Per, som Solvår har vært sammen med siden hun var 16 år, har vært en god støtte for henne.

Vinterdepresjon rammer 500 000 - kuren er gratis

– Per betyr alt for meg. På slutten av innleggelsen hentet han meg så jeg kunne komme hjem på permisjon i helgene og øve på å være hjemme. Jeg har blitt sterkere av dette, og på dårlige dager minner jeg meg selv på hvor jeg var. Men det er nå jeg lever, sier Solvår.

Mange skjønner ikke hvordan Solvår, som alltid har fungert så godt, kunne bli så syk. Ved å være åpen om sin historie håper hun å vise andre at de ikke er alene.

– Før jeg ble syk, tenkte jeg ikke på angst eller depresjon, men mental sykdom kan ramme alle, og jeg håper min historie kan gi håp til andre om å ikke gi opp. Det finnes som regel en vei ut av det vonde, avslutter hun.

Uansett hvor mye Christina sov, var hun like trøtt. Så begynte hun å miste håret.

- Vi har mistet nærheten etter at jeg begynte å få smerter under sex

Vi Pluss

Legens ansiktsuttrykk røpet overraskelse. Med ett skjønte Kristine at livet aldri ville bli som før.