Immunterapi mot kreft

Ellen fikk kreftmedisinen som endret alt: - Jeg er så heldig som har fått mer tid

Hun hadde fått den tunge beskjeden om at hun bare hadde noen få måneder igjen å leve, og at innen jul ville alt være over. Men så fikk Ellen medisinen som endret alt.

IMMUNTERAPI: - Det er viktig å huske at det som ikke er mulig i dag, kan være mulig i morgen! sier Ellen Marie. Da hun trengte det som mest, åpnet Norge opp for immunterapi for hennes kreftdiagnose. Foto: Morten Eik
IMMUNTERAPI: - Det er viktig å huske at det som ikke er mulig i dag, kan være mulig i morgen! sier Ellen Marie. Da hun trengte det som mest, åpnet Norge opp for immunterapi for hennes kreftdiagnose. Foto: Morten Eik Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det startet med en forkjølelse som ikke ga seg. Jeg var sliten og uopplagt og forsto ikke hvorfor jeg aldri ble bedre, forteller Ellen Mitchell-Olsen (53) fra Tvedestrand.

Hun tar oss tilbake til sommeren 2016, da livet tok en dramatisk vending. To år tidligere hadde hun arvet familiebedriften «Tore Olsen Gruppen» etter faren. Nå var det hun som satt ved roret, med 40 ansatte, et stort ansvar og lange arbeidsdager.

Men det var noe som ikke stemte. For Ellen var nesten aldri syk og var ikke typen som pleide å hangle. Til slutt tok hun en tur til legen. Hun kunne ikke finne noe galt, men valgte likevel å sende henne til røntgen, for sikkerhets skyld. Beskjeden Ellen fikk, bare noen dager senere, kom som et sjokk:

– De hadde funnet noen flekker på lungene. Det viste seg at jeg hadde lungekreft.

Trodde hun skulle dø

Det er tidlig vår når vi treffer Ellen utenfor Rikshospitalet i Oslo. Hun følger en venninne som skal til undersøkelse på sykehuset. Sammen har de kjørt fra Tvedestrand til Oslo. Hva det betyr å ha noen der, når man skal gjennom det som er krevende, har Ellen selv erfart. Men at hun skulle få sitte her i dag, på en benk i skogkanten, omgitt av fuglekvitteret, hadde hun ikke trodd for fem år siden.

For Ellens historie går fra bunnløs fortvilelse til en enorm glede. Men først må vi tilbake, helt til starten.

– Jeg husker jeg tenkte at «nå skal jeg dø», forteller Ellen.

Det var midt i ferietiden. Egentlig skulle hun ha nytt rolige sommerdager sammen med familien. I stedet satt hun i et hvitmalt sykehusrom og fikk en alvorlig kreftdiagnose. Men lungekreft? Kunne det virkelig stemme?

– Jeg har aldri røkt mer enn noen få sigaretter på fest tidlig i livet. Så hvordan kunne jeg få akkurat dette? spør hun.

Tilfeldigvis henne

Lungekreft er en diagnose som knyttes opp mot livsstil og eksponering for tobakk eller forurensing. Men kreften rammer også helt tilfeldig. Og for Ellen var det nettopp sånn.

– Det var helt grusomt, minnes hun, og forteller at hun synes det var belastende å få akkurat den diagnosen.

Det er så mye annet som hadde vært enklere å takle. Mannen hennes kunne heller ikke tro det legene fortalte, og barna på 20 og 26 år reagerte med sjokk. Bare en uke etter den tøffe diagnosen, var Ellen i gang med behandling, og det ble blant annet tatt MR av hodet. Beskjeden hun deretter fikk, var så brutal at det knapt er mulig å ta inn over seg.

– Legene fortalte at jeg hadde spredning til hjernen, men at svulsten ikke kunne opereres. Kreften var av den mest alvorlige typen, såkalt grad IV, sier Ellen og tar en pause.

I etterkant har hun tenkt mye på hvordan kroppen hennes gjorde seg syk for at hun skulle forstå alvoret og oppsøke lege. Men sykdommen hadde kommet for langt, og onkologens ord var uten håp.

– Han sa at innen jul er det over. Det betød at jeg hadde et halvt år igjen å leve, minnes Ellen.

Reagerer ulikt

– Å få beskjed om at man har en alvorlig sykdom, er en veldig traumatisk opplevelse, og de fleste vil reagere med en krisereaksjon, sier Nina Lang, som er psykologspesialist ved Diakonhjemmet sykehus.

Hvordan man reagerer vil variere fra person til person, forteller hun.

– De vanligste reaksjonene er at man føler seg nummen, forvirret, redd og engstelig. Mange sliter også med å få med seg den informasjonen som blir gitt. I tillegg får noen somatiske plager som kvalme, søvnløshet, uro og vansker med å spise. Noen trekker seg helt tilbake og vil ikke prate med andre mennesker, mens andre blir veldig kontaktsøkende. Noen blir gående og gruble og tenke «hva hvis…», mens andre klarer å skyve de vanskelige tankene litt unna, forklarer Lang.

Vanskelig med usikkerhet

En alvorlig diagnose kan snu opp ned på livet i løpet av kort tid. For de fleste vil det oppleves som om grunnen forsvinner. Det trygge underlaget man sto på, blir revet bort. Hvordan vi takler dette vil, ifølge psykologspesialisten, henge sammen med hvor mange utfordringer vi har hatt tidligere i livet.

– De som har vært igjennom mye, har gjerne utviklet flere strategier til å klare seg igjennom vanskelige perioder enn hos dem der livet «har gått på skinner», sier hun.

– Det som likevel er krevende for alle mennesker, uansett bakgrunn og erfaring, er det å takle usikkerheten knyttet til alvorlig sykdom. Hvordan vil det gå? Vil jeg få store smerter? Hvor mye tid har jeg igjen? Det å leve med usikkerhet over tid, er noe av det mest belastende vi kan oppleve.

Nina Lang, psykologspesialist ved Diakonhjemmet sykehus.
Nina Lang, psykologspesialist ved Diakonhjemmet sykehus. Vis mer

Etter at den akutte krisesituasjonen man først opplever, avtar, vil mange kanskje føle seg urolige og stresset. De er engstelige for hva som vil skje, og har gjerne mye tankevirksomhet, forklarer Lang.

Litt mer tid

– Hvordan bruker du dagene når du vet at det bare er et begrenset antall igjen?

– Mannen min var mer positiv enn meg. Han prøvde å holde motet oppe og beholdt troen på at det kunne snu, sier Ellen.

Selv var hun syk og utslitt, stadig inn og ut av sykehuset på grunn av infeksjoner hun fikk av cellegiften. Og litt utpå høsten slutten cellegiften å virke. Legene hadde ikke mer de kunne gi henne.

– De fortalte at min kreft-diagnose ennå ikke var godkjent for bruk av immunterapi, forteller Ellen, som hadde begynt å undersøke muligheten for privat behandling.

På Aleris kunne de hjelpe henne. Men det var tidkrevende og ville dessuten bli dyrt. Så skjedde det som var så fantastisk. Det ble plutselig åpnet for immunterapi, og i slutten av oktober fikk Ellen sin første dose.

– I desember samme år døde tanten min av den samme sykdommen. Selv var jeg mer død enn levende på det tidspunktet, og trodde ikke jeg ville klare meg. Men nesten umiddelbart merket jeg at immunterapien virket, sier hun og smiler.

Først da klarte hun å kjenne på den voldsomme sorgen som hadde fylt henne de siste månedene. Redselen for ikke å kunne følge barn og barnebarn videre. Sorgen over aldri mer å kjenne vårsola varme, eller glede seg over blanke sommerdager.

– Det å få være med videre føltes helt fantastisk, sier hun stille.

Livet fortsetter

Et par måneder etter at Ellen begynte på immunterapi, var hun på sin første kontroll. Den viste at medisinen hadde effekt. Alle svulstene hadde krympet! De neste to årene fortsatte hun på medisinen som gjør at kroppen rydder opp selv. Men da legene fortalte at det var på tide å avslutte behandlingen, var det som å bli kastet til ulvene. Hvordan ville det gå?

– Heldigvis har alt gått fint og i dag er all kreften borte, smiler Ellen.

Det å skulle fortsette som før, etter å ha stått ved livets ytterste grense, er likevel krevende. Sykdom og behandling har satt varige spor. Hukommelsen er dårlig og hun er plaget med nevropati og fatigue.

– Jeg prøver å bli kjent med meg selv igjen, men jeg synes det er vanskelig. For jeg kjenner ikke meg selv igjen, sier Ellen ærlig.

HVERDAGEN: - I dag prøver jeg å gi litt mer blaffen i bagateller. Men det er ikke så lett, for man faller fort tilbake i gamle mønstre, sier Ellen Marie. Foto: Morten Eik
HVERDAGEN: - I dag prøver jeg å gi litt mer blaffen i bagateller. Men det er ikke så lett, for man faller fort tilbake i gamle mønstre, sier Ellen Marie. Foto: Morten Eik Vis mer

I dag går hun til kontroll hver fjerde til femte måned, med CT av lungene og hodet.

– Hvordan det vil gå videre, vet jeg ikke. Legene har jo ikke noen forskning på overlevelse mer enn fem år når det gjelder immunterapi.

Derfor velger Ellen å ikke se så langt framover. Akkurat nå vil hun bare glede seg over hver dag sammen med barn og barnebarn og ektemannen hun har vært kjæreste med siden hun var 16 år.

– Det å få mer tid betyr så mye, sier hun.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.