Fikk behandling i trykkammer etter stråleskader:

«Det er ikke sånn at jeg er glad for at jeg ble syk. Men sykdommen har gjort så mye både for meg og med meg»

Da Beate fikk beskjed om at hun hadde livmorhalskreft, raste verden sammen. Men selv den tøffeste motgang kan bli til noe positivt.

GODE DAGER: – Etter alt jeg har vært igjennom har jeg sluttet å bekymre meg, sier Beate Nilsen. Foto: Sverre Christian Jarild
GODE DAGER: – Etter alt jeg har vært igjennom har jeg sluttet å bekymre meg, sier Beate Nilsen. Foto: Sverre Christian Jarild Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det er ikke sånn at jeg er glad for at jeg ble syk. Men sykdommen har gjort så mye både for meg og med meg. Hadde jeg ikke hatt kreft ville jeg vært et helt annet sted i dag, sier Beate Nilsen (51) fra Halden.

Vi møter henne i leiligheten hun leier i Sarpsborg sentrum etter at hun nylig flyttet fra Halden. Her bor hun sammen med datteren Martine på 19 år som har bistandsbehov, og de to hundene deres. Planen er å kjøpe noe eget etter hvert. Sønnen og datteren som begge er i 30-årene, bor like i nærheten, sammen med sine familier.

Skyldte på overgangsalder

Sommeren 2013 dukket de opp, små hint om at ikke alt var som det skulle. Som blødninger etter samleie - først sporadisk, deretter hver gang. Så fikk hun økt utflod og kraftige og uregelmessige blødninger. Men Beate skjøv det unna, bortforklarte det med at hun sikkert var på vei inn i overgangsalderen, eller at det skyldtes en hektisk hverdag.

– Jeg ville ikke tro at det var noe alvorlig. At jeg kunne være syk. Alvorlig sykdom var noe som rammet andre, ikke meg, tenkte hun.

Seks år tidligere hadde hun vært igjennom et samlivsbrudd etter 20 års ekteskap. Samtidig hadde hun truffet Kjell, som også hadde tre barn. I 2013 giftet de seg. Hun var lykkelig, selv om dagene med barn, jobb og hunder var travle. Derfor tok hun ikke så nøye notis av brevet som kom i posten, med innkalling til den rutinemessige celleprøven.

FAMILIEKJÆR: Beate er glad i å være sammen med barn og barnebarn. F.v. Matheo, Marica, Beate, Bjørn Henrik, Leon – og foran står William. Foto: Sverre Christian Jarild
FAMILIEKJÆR: Beate er glad i å være sammen med barn og barnebarn. F.v. Matheo, Marica, Beate, Bjørn Henrik, Leon – og foran står William. Foto: Sverre Christian Jarild Vis mer

Brøt sammen

– Mye kunne nok ha vært annerledes hvis jeg hadde vært flink til å ta den prøven, sier Beate, som fikk påvist HPV-virus i slutten av tenårene. Symptomene hun hadde kjent på i noen måneder ble stadig verre, og til slutt fikk hun en voldsom styrtblødning. Hos fastlegen tok de celleprøver, men beroliget henne med at det ganske sikkert var en ekstra kraftig menstruasjonsblødning. Likevel ble hun henvist videre til gynekolog ved sykehuset i Fredrikstad.

– Ironisk nok fikk jeg innkalling fredag den 13, sier Beate.

Og beskjeden hun fikk av den fåmælte legen var tøff. Hun hadde livmorhalskreft stadium II B.

– Jeg brøt helt sammen. Akkurat da var jeg overbevist om at jeg kom til å dø fra alt og alle.

Beate tar en liten pause før hun forteller videre om behandlingen hun skulle igjennom. Om svulsten som ikke kunne opereres og som gjorde at hun måtte belage seg på utvendig og innvendig strålebehandling i tillegg til seks ukers cellegiftkur.

Tiden etterpå

Å oppleve alvorlig sykdom er en stor påkjenning, både fysisk og psykisk. Livet blir satt på vent, planer må endres og framtiden blir med ett usikker. I dag overlever heldigvis tre av fire kreft. Men for mange blir gleden overskygget av utfordringene ved å skulle leve videre med en kropp som er skadet.

– På en måte var det greit at jeg ikke visste hva som kom, sier Beate.

For ingen hadde fortalt henne om senskadene hun kunne få etter de tøffe behandlingene. At hun skulle slite med langvarig diaré og en tarm som var så skadet at hun måtte legge plasttrekk over bilsetet når hun skulle ut og kjøre, og alltid ha med seg ekstra skift. At hun skulle være så sliten etter å ha dusjet at hun ikke orket å tørke seg etterpå. I tillegg hadde hun konsentrasjonsproblemer, fatigue og lymfødem. Underlivet hadde fått innvendige brannskader som dessuten ga mye smerter og ubehag. Huden var blitt tynn og arrete, med flere sammenvoksninger.

Ville hun noensinne bli den samme igjen? Hva ville skje med sexlivet?

– Heldigvis hadde jeg en veldig flink gynekolog som foreslo at jeg skulle søke meg til Bergen. Der drev de med en spesiell form for behandling av senskader.

Bedre livskvalitet

Haukeland universitetssjukehus er det eneste sykehuset i landet som tilbyr planlagt hyperbar oksygenbehandling eller såkalt trykkammerbehandling. Behandlingen som blant annet har effekt på senskader etter strålebehandling, går ut på at pasientene puster 100 prosent oksygen under forhøyet omgivelsestrykk, tilsvarende et dykk ned til 14 meter i sjøen.

– Målet med behandlingen er å få innvekst av nye, små blodårer som igjen vil føre mer oksygen til cellene slik at de fungerer bedre. Dette vil gjøre at pasienten kan få mindre symptomer, sier Guro Vaagbø, som er seksjonsoverlege ved Nasjonal behandlingstjeneste for elektiv hyperbar oksygenbehandling ved Haukeland universitetssjukehus.

Hun forteller at pasientene som blir tilbudt behandling i trykkammer har ulike skader, men mange har senskader etter kreftbehandling, som Beate.

– Av de 198 planlagte pasientene vi behandlet i fjor, hadde 84 stråleskader i bekkenregionen. 33 av disse var kvinner, sier Vaagbø.

Behandlingen er poliklinisk og gis over seks uker, og kan eventuelt gjentas flere ganger.

– Vi klarer dessverre ikke å få disse kvinnene helt friske, men om de får bedring av symptomene blir også livskvaliteten bedre.

Mistet mannen

I 2018 døde mannen til Beate brått. De siste årene hadde vært krevende for dem begge. Beate hadde kjørt seg stadig lenger ned mens hun var sykmeldt, hun trøstespiste og til slutt viste vekten 110 kg.

– Jeg forsto at det ikke kunne fortsette sånn. Jeg hadde lyst til å følge opp barn og barnebarn og visste at jeg var nødt til ta tak i helsa, forteller hun.

Det startet med små turer rundt kvartalet med de to hundene. Så gikk hun lengre.

– Egentlig var jeg helt utmattet, det var så vidt jeg kom meg ut døra. Men hver gang jeg klarte å gå en tur, merket jeg at det skjedde noe. Til slutt hadde hun gått ned 46 kg. Det motiverte henne videre. Hun begynte å trene på et treningsstudio, kuttet ut brus og søtsaker. Sakte, men sikkert tok hun både kroppen og livet tilbake.

I 2019 ble hun erklært kreftfri. Så fikk hun en telefon som skulle gjøre alt enda litt bedre.

– MC-klubben i Fredrikstad skulle lage en innsamling for livmorhalskreft. De ville gjerne høre litt om min historie, og jeg dro bort til klubben for å prate med dem. Det er nok det lureste jeg har gjort, sier Beate og smiler.

GIR GASS: I fjor realiserte Beate en drøm og kjøpte seg en Harley Davidson. Hun skryter av miljøet i MC-klubben og vennene hun har fått, f.v. Beate, Cathrine, Eva, Nina og Randi. Foto: Sverre Christian Jarild
GIR GASS: I fjor realiserte Beate en drøm og kjøpte seg en Harley Davidson. Hun skryter av miljøet i MC-klubben og vennene hun har fått, f.v. Beate, Cathrine, Eva, Nina og Randi. Foto: Sverre Christian Jarild Vis mer

I dag er jentene i klubben blitt nære venninner og Beate har realisert en drøm hun har båret på lenge: Hun har kjøpt seg en Harley! Til sommeren er planen å få den nye sykkelen på veien for å bli med klubben på den årlige turen til Hvaler.

– Jeg kunne ha vært en mer tradisjonell bestemor som sto hjemme og laget semule-pudding, fleiper Beate.

– Men det å få være en del av dette miljøet, gir meg både glede og livslyst.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer