Verden er designet for menn:

Det er farligere for kvinner å kjøre bil. Det er ikke fordi vi er dårligere sjåfører

KOMMENTAR: Jeg føler meg trygg, men det er mer sannsynlig at jeg dør i en trafikkulykke enn at en mann gjør det.

Karin Madshus, journalist i Vi.no. Foto: Christian Roth Christensen
Karin Madshus, journalist i Vi.no. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): En helt vanlig dag i livet. For meg starter det med slumring på telefonen før jeg ruller ut av senga. Over hele verden står det opp kvinner som meg. Eldre og yngre. Kvinner som skal på skole, levere i barnehagen, bestemødre som hjelper barn og barnebarn.

Jeg føler meg trygg i verdens aller beste land å bo i. Jeg går til jobb uten å være redd for å bli trakassert på veien. Jeg har det veldig, veldig bra. Hadde jeg kjørt bil hver dag hadde jeg satt meg i bilen, spent på meg beltet og kjørt av gårde, uten å tenke noe over det.

Det jeg burde tenke på er at risikoen for at jeg skal dø om jeg havner i en bilulykke er 17 prosent høyere enn den hadde vært om jeg var mann. Skaderisikoen er 47 prosent høyere for kvinner enn menn – i samme ulykke.

Designet for menn

Sikkerhetsutstyret i bilen er nemlig ikke tilrettelagt for en gjennomsnittlig kvinnes kropp. Krasjtestdokkene i bilindustrien er modellert etter menn, ifølge en forskningsrapport fra Universitetet i Virginia.

Dette påpeker også Caroline Criado-Perez, journalist, aktivist og forfatter av boka Invisible Women: Exposing Data Bias in a World Designed for Men.

Oxford-utdannede Criado-Perez er også blitt tildelt den britiske æresbevisningen Offiser av det britiske imperiet for sitt arbeid med likestilling.

– Bilindustrien tar ikke høyde for at kvinner skal kjøre og sitte i bilene. Setebeltet tar sjelden høyde for brystvev, hvilket betyr at vi ikke bruker det ordentlig. Samtidig er vi gjerne kortere av vekst, sånn at vi sitter på en annen måte for å nå pedalene og få god sikt, sier hun i et intervju med Tønsbergs Blad.

Kø på dametoalettet

Jeg tenker vi alle må bli mer klar over hvordan verden er designet rundt oss og alt vi tar for gitt.

Hvorfor i all verden bygges det ikke flere toaletter for kvinner på offentlige steder, for eksempel? Køene til damedoen handler om mer enn at kvinner bruker lang tid der inne. Selv har jeg egentlig aldri brydd meg mye om å måtte stå i lang kø til toalettet, utover at det er utrolig irriterende. Sånn har det liksom alltid vært.

Criado-Perez påpeker at kvinner har andre behov enn menn. Kanskje må de bytte tampong eller andre sanitærprodukter eller har med seg barn. Kvinner urinerer også oftere ved for eksempel urinveisinfeksjon eller graviditet.

I den store sammenhengen virker det kanskje som et banalt problem. Klarer vi virkelig ikke å vente litt for å komme oss på do?

Men er ikke en verden designet for menn med på å begrense handlingsrommet for en stor andel mennesker i verden? Jeg ser for meg en kvinne med inkontinens som er redd for å gå ut og være sosial. Noe så enkelt som å gå på et kjøpesenter kan bli vanskelig fordi hun aldri vet om hun rekker et toalett i tide.

Med teppe på jobb

Er du kvinne som leser dette har du også mest sannsynlig vært en «teppejente» hvis du jobber i et kontorlandskap. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet inntullet i et pledd på jobb. Akkurat som mine kvinnelige kolleger. Det kan virke komisk, men det er jo egentlig ikke det.

Ifølge The New York Times er det ikke så rart: Formelen som satte standarden for temperaturen i et kontorlandskap ble utviklet på 60-tallet. En nederlandsk studie viser at unge jenter ikke passer inn i denne formelen. Kontorlokalene er fem grader for kalde for kvinner. Helt til vi kommer i overgangsalderen. Da vil kontortemperaturen plutselig føles altfor høy.

Det er betimelig å stille spørsmål: Vil ikke det å fryse eller være overopphetet på jobb påvirke jobben man gjør?

Begynner vi å se på hvor lite samfunnet er tilrettelagt for kvinner, blant annet innen arbeidsliv og helse, kan lista bli lang.

Medisinsk forskning på menn

Ifølge Plan Norge er det vanskeligere å finne diagnoser og vite hvordan medikamenter virker på kvinner enn på menn, fordi medisiner sjelden testes på kvinner. Under forskning utføres tester på hanndyr fordi de har færre hormonsvingninger.

Ifølge en rapport for Kvinnehelseportalen.no bygger mye medisinsk kunnskap i hovedsak på mannen som norm. Tradisjonelt har sykdommer som i størst grad rammer menn fått mer oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall.

I denne sammenhengen er det interessant at kvinner er blitt viet forskning på et område som karakteriseres som «husmorens fremste arbeidsplass»: Kjøkkenet. På 50-tallet analyserte forskerne hvor mange skritt husmoren gikk på kjøkkenet i løpet av en dag for å finne den mest rasjonelle måten å innrede et kjøkken på. Det handlet om modellkjøkken, moderne hjelpemidler og god planlegging. Ved å plassere benken ved siden av komfyren ville husmoren spare 280 skritt bare under middagslagingen.

En skisse fra Hemmens Forskningsinstitut (HFI) viste at en husmor hvert år gikk like langt som fra Sverige til Kongo.

Det eneste som er designet for meg og andre kvinner er altså kjøkkenbenken. Den vi har forsøkt å komme oss bort fra.

Når vi har klart å telle skrittene til en kvinne på et kjøkken gjennom et helt år tror jeg vi kan klare å skru temperaturen litt opp på jobben, lage arbeidsklær tilpasset kvinner og bygge noen flere dametoaletter på offentlige steder. Vi klarer å få til kloning og vi driver med mikrokirurgi. Vi burde også klare å prioritere sykdommer som rammer kvinner og lage kvinnelige krasjtestdokker.