FORBILDE: Astrid Nøklebye Heiberg vil ikke være med på at hun er et forbilde. – Jeg er ikke så mild og vidunderlig som det ser ut til, sier hun på sitt beskjedne vis.

Foto: Ellen Jarli
FORBILDE: Astrid Nøklebye Heiberg vil ikke være med på at hun er et forbilde. – Jeg er ikke så mild og vidunderlig som det ser ut til, sier hun på sitt beskjedne vis. Foto: Ellen Jarli Vis mer

«Det er en variant av sorg over at jeg ikke skal være med lenger»

Astrid Nøklebye Heiberg (83) ble aldri friskmeldt av bukspyttkjertelkreften.

Publisert

Dette intervjuet for Allers ble publisert på Vi.no 9.desember 2019. Torsdag 2.april 2020 opplyste Høyre til NTB at Astrid Nøklebye Heiberg er død. «Etter lengre tid med sykdom døde Astrid i natt hjemme i egen seng, stille og pent», skriver familien på Facebook.

Artikkelen er oppdatert i forbindelse med Heibergs bortgang.

Vi.no: «I oktober er jeg nok ikke her lenger», skrev Astrid Nøklebye Heiberg til forfatter Guro Hoftun. Høyrepolitikeren, som hadde bidratt i Hoftuns bok «Eldreliv», trodde ikke at hun ville være i live når den skulle lanseres.

Men så er hun her da, likevel. Ikke friskmeldt av bukspyttkjertelkreften, men cellegiften har virket over all forventning.

– «Jøss, lever du da», sier bekjente jeg møter på gata. «Ja, det er både overraskende og hyggelig», svarer jeg da, forteller Astrid om den ekstra tiden hun ser ut til å ha fått.

Høyrepolitikeren, som også er landets eldste stortingsrepresentant noensinne, i inneværende periode som fast møtende vara for Oslo, er blitt tynnere både i håret og på kroppen. Selv om livet med sykdom likevel ikke er så verst, medgir hun at det ligger en skygge over tilværelsen.

– Det er en variant av sorg over at jeg ikke skal være med lenger, sier hun. Når tiden er knapp, er det viktig å bruke den godt.

KVINNESAK: Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og president i Norges Røde Kors, Astrid Nøklebye Heiberg, på en fellesmarkering av kvinnedagen i auditoriet i Stortinget i 1998. Foto: NTB Scanpix
KVINNESAK: Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og president i Norges Røde Kors, Astrid Nøklebye Heiberg, på en fellesmarkering av kvinnedagen i auditoriet i Stortinget i 1998. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Utdatert pensjonsalder

Astrid Nøklebye Heiberg er det vi kan kalle en kvinnelig pioner. Hun var Norges første kvinnelige professor i psykiatri, hun var statssekretær under helseminister Leif Arne Heløe på åttitallet, Forbruker- og administrasjonsminister, mangeårig stortingsrepresentant og president i norske og internasjonale Røde Kors, for å nevne noe. 70 år gammel måtte hun gi seg som folkevalgt, ikke etter eget ønske.

Det var uvant ikke å bli regnet med lenger, særlig fordi hun fortsatt var frisk og rask og glødende opptatt av politikk og samfunnsliv.

– Er det noe jeg fortsatt kjemper for, er det å oppheve aldersgrensene, og gjøre dem individuelle. Det systemet vi har, er laget for en annen tid. Da Folketrygdloven ble utformet i 1967, var gjennomsnittlig levealder for menn i Norge 72 år. Da tenkte man at det var naturlig å ha et par år på tampen av livet for å hvile seg. Nå lever mange av oss minst 10–15 år lenger. Samtidig må vi tenke på at folk har ulike belastninger på jobben, og at ingen arbeidstakere er like. Noen har både lyst og helse til å fortsette i yrkeslivet i mange flere år, sier Astrid.

Hun synes det er ille at store deler av befolkningen ikke har lov til å være i jobb. Selv fant hun seg ikke helt til rette i pensjonisttilværelsen, hun gikk litt i stå. 75 år gammel måtte hun også levere inn legelisensen sin, og fikk ikke lenger lov til å behandle sine gamle pasienter.

– Da fant jeg ut at jeg kunne kalle meg coach i stedet. Da slapp jeg i hvert fall å bli straffet etter lov om kvakksalveri, forteller hun og humrer.

Hun engasjerte seg i seniorpolitikken, ble leder av seniorrådet, og holdt flammende innlegg om eldre som en uutnyttet ressurs. Det smertet at hun etter 70 ikke skulle få lov til å jobbe og være med lenger.

– For meg handler yrkeslivet mest om tilhørighet til kolleger. Det er viktig, og da den ble borte, var det noe som fikk meg til å gå på veggen.

«Vet du hvor gammel jeg er?»

Astrid tar en slurk av teen sin. Kroppen er merket etter cellegiften, hun blir fortere sliten, men engasjementet er det ingenting å si på. Som 81-åring havnet hun i januar 2018 på Stortinget da Nikolai Astrup ble statsråd. Nå er hun 83.

– 83 og et halvt, retter hun.

– I min alder teller halvårene også.

INTERNASJONALT ARBEID: Astrid Nøklebye Heiberg hilste på FNs generalsekretær Kofi Annan under antipersonellmine-konferansen i Oslo i september 1997. Heiberg var president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger. Foto: NTB Scanpix
INTERNASJONALT ARBEID: Astrid Nøklebye Heiberg hilste på FNs generalsekretær Kofi Annan under antipersonellmine-konferansen i Oslo i september 1997. Heiberg var president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger. Foto: NTB Scanpix Vis mer

For i de årene da jevnaldrende føler at de ikke regnes med lenger, har Astrid Nøklebye Heiberg vært politisk aktiv på heltid. Hun var 77 år da helse- og omsorgsminister Bent Høie en dag ringte.

– Da han spurte om jeg ville være statssekretær, trodde jeg han tullet. Jeg lo så fælt at jeg mistet pusten. «Vet du hvor gammel jeg er, spurte jeg», forteller hun, og fortsetter:

– Det var litt av en overraskelse at jeg som både hadde vært skarp og kritisk til deler av hans politikk var ønsket på laget, forteller hun.

Høie ville ha henne til å lede arbeidet med å kartlegge regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn. Nøklebye Heiberg smiler. «Leve hele livet» er navnet på kvalitetsreformen som skal være med å sette en bedre eldrepolitikk ut i livet.

– Det var spennende å få være med på å jobbe med et tema som jeg så lenge har vært opptatt av, forteller hun.

80 år gammel sa hun farvel til statssekretærjobben, endte opp i Høyres hus og ble enig med seg selv om at hun gjerne kunne stå på Høyres liste til stortingsvalget, på 10. plass. Det kom som en stor overraskelse at hun i januar 2018 ble fast møtende representant, som vara for digitaliseringsminister Nikolai Astrup. Men som hun sier:

– Arbeid og aktivitet er bra for eldre, også å lære noe nytt.

Selv var hun vant med å ha sekretær på Stortinget. Da hun kom inn igjen 30 år senere, var det andre tider, og hun måtte lære seg å håndtere ny pc, iPad og dataprogrammer.

– Det er bare tull at vi eldre ikke kan lære ny teknologi. Arbeidsgiverne må tilrettelegge slik at vi lærer det vi skal.

Hun ønsker seg en holdningsendring i synet på eldre. Hun mener at samfunnet ikke har råd til å la arbeidsføre personer over 60 gå uten jobb.

SENIORPOLITIKK: Statens Seniorråd ved Astrid Nøklebye Heiberg leverte i august 2005 handlingsplanen «Ny seniorpolitikk – en handlingsplan for aktiv hverdag» og et legohus til kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Foto: NTB Scanpix
SENIORPOLITIKK: Statens Seniorråd ved Astrid Nøklebye Heiberg leverte i august 2005 handlingsplanen «Ny seniorpolitikk – en handlingsplan for aktiv hverdag» og et legohus til kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Foto: NTB Scanpix Vis mer

– Selvsagt kan vi finne en rengjører som er sliten og som trenger å slutte i jobben, men jeg mener at arbeid fremmer helse.

Hun ser opp. Utenfor vinduene har høsten tatt tak. Høyrepolitikeren er sykmeldt og regner ikke med at hun kan delta på Stortinget mer. Akkurat det er en stor sorg. Nå håper hun på en tur til et varmere strøk, sammen med ektemannen og forhåpentligvis det yngste barnebarnet.

– Jeg er trassig. Kanskje var det sært at jeg ble så skuffet over å bli syk.

Kreft for andre gang

Hun hadde kommet seg etter brystkreften og var strålende fornøyd med behandlingen og oppfølgingen etter pakkeforløpet for kreft som hun som politiker også hadde vært med på å få gjennom. Så gikk det ikke lang tid før hun fikk en ny diagnose. Sykdomskampen var ikke over.

– Men i vår nektet jeg å rydde bort vintertøyet, forteller hun. Hun håper å få bruk for det igjen. Et ønske er også å få fortsette litt til, med engasjementet og det hun brenner for.

Samtidig forbereder hun ektemannen på at han må klare seg alene, bli litt bedre til å lage mat, og ha mye å drive med.

– Eldre må være flinkere til å være aktive, gå ut på andre arenaer, om det så er å sitte på en benk og betrakte livet og kanskje komme i snakk med noen, råder hun.

JUBILEUM: I oktober 2006 var det 25 år siden Kåre Willoch tok over som statsminister i Norge. Astrid Nøklebye Heiberg, statssekretær i sosialdepartementet i hans første regjering, og forbruker- og administrasjonsminister i hans neste regjering, var med på markeringen. Foto: NTB Scanpix
JUBILEUM: I oktober 2006 var det 25 år siden Kåre Willoch tok over som statsminister i Norge. Astrid Nøklebye Heiberg, statssekretær i sosialdepartementet i hans første regjering, og forbruker- og administrasjonsminister i hans neste regjering, var med på markeringen. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Og forberedelsene til et eldreliv må begynne tidlig. De dystre fakta er at eldre kommer til å være syke over lengre tid, gjerne flere år. Eldre menn er særlig i faresonen, menn som var gift med jobben og hadde kona på si. I denne gruppen er også selvmordstallene høye. Dette er også personer som gjerne ikke vil ha hjelp, de skal greie seg selv.

– Enkemenn over 80 som brått er blitt alene, har lært hvor brødboksen er, men de har gjerne ikke mange venner. Derfor er det vesentlig at de føler at de kan være til nytte, sier Astrid.

Ville ikke gifte seg

Hun håper på en endring som gjør at eldre får ta mer ansvar i samfunnet. Dessuten at eldre ikke blir sett på som en trussel i arbeidslivet, men heller som en ressurs.

Nøklebye Heiberg sukker. Hun vet at hun er privilegert. Selv om hun nå er alvorlig syk, har hun vært frisk og aktiv lenge. Samtidig har hun fått være med på å utforme samfunnet vårt.

– Alderdommen er annerledes enn før. I gamle dager var omsorgen privat og mor var hjemme, forteller Astrid.

Selv vokste hun opp i et tradisjonelt hjem, med hjemmeværende mamma og hushjelp. Middagen sto på bordet presis klokka 16.00, etter det sov faren middag før han igjen tok en økt på jobben som driftsingeniør ved Lilleborg fabrikker.

– Tidlig bestemte jeg meg for ikke å gifte meg, jeg ville være med på moroa og bruke legeutdannelsen min, forteller hun.

Slik skulle det ikke gå. Men hennes kommende ektemann og kullkamerat var fullt klar over hva han gikk til.

– Noe av det fineste han har sagt til meg, er at han ikke ville ha en kone som satt hjemme og klippet julestjerner, forteller Astrid om minnet.

Hun smiler. Ekteparet fikk to jenter, og hadde hushjelp for å få hjulene til å gå rundt.

– Politikken har gitt meg mye. Også de andre utfordringene jeg har hatt, har jeg fått gjennom politikken, sier hun og legger til:

– Alt det morsomme og spennende jeg har fått være med på! Det er en gave.

Søkelys på et verdigere liv

«Nå er hun blitt gammel», tenkte forfatter Guro Hoftun da moren hennes spurte om Guro kunne bli med henne til legen.

– Det var uvant, mamma er en person som var vant til å ordne opp selv. Nå følte hun at hun ikke ble hørt, forteller Guro Hoftun.

Opplevelsen med mamma førte Hoftun til flere historier, i arbeidet med det som er blitt boka «Eldreliv». Det var vel ingen overraskelse at situasjonen var høyst forskjellig avhengig av hvem hun snakket med. Mens noen var aktive og i full jobb, satt andre på sykehjem temmelig isolert. Ensomme eldre som måtte tisse i bleia fordi pleierne ikke hadde tid til å hjelpe dem i grell kontrast til eldre som fortsatt kunne gjøre praktisk talt det de ville.

– Da min bestemor, som også het Guro Hoftun, var på sykehjem, hadde hun eget kontor. Der satt hun og skrev bøker. Det er en annen virkelighet enn den som fins på sykehjemmene i dag, sier forfatteren. Med boka håper Hoftun å sette søkelys på et verdigere liv for eldre.

– Det bør bli nulltoleranse for ikke å få sykehjemsplass når du trenger det. Det er også uforsvarlig at en mann som pleier sin alzheimersyke kone har vært nødt til å forholde seg til i alt 281 ulike hjemmesykepleiere. Fiskeboller på julaften og fulle bleier til eldre som kan gå på do burde heller ikke forekommet, sier hun. Selv om alle er forskjellige, er det en felles ting Hoftun mener å ha sett: Altfor mange eldre føler at de ikke er til nytte. Det må det gå an å gjøre noe med, mener hun.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.