- Det er blitt for lite tid til å danse

Camilla Stoltenberg så for seg en litt roligere periode. Men lange, late dager ble det lite av i 2020.

VAKSINESMIL: Når vi har sett Camilla Stoltenberg smile det siste året, har det gjerne vært som her: I forbindelse med gode vaksinenyheter. Foto: Terje Pedersen / NTB
VAKSINESMIL: Når vi har sett Camilla Stoltenberg smile det siste året, har det gjerne vært som her: I forbindelse med gode vaksinenyheter. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det stoltenbergske engasjementet og utholdenheten fikk hun med seg hjemmefra, og å jobbe har hun alltid likt. I over to år jobbet hun hardt som leder for arbeidet med en offentlig utredning om kjønnsforskjeller i skolen i tillegg til jobben som direktør ved Folkehelseinstituttet (FHI). I 2020 skulle hun «bare» ha sin vanlige jobb. Det ble mye travlere enn Camilla Stoltenberg hadde kunnet forestille seg.

For på nyhetene kom meldinger om et ukjent virus som hadde forårsaket luftveisinfeksjoner og lungebetennelse i Wuhan i Kina. Og så skjedde alt svært fort. Det dødelige coronaviruset spredte seg raskt over hele verden. På FHI gikk de i full beredskap, og jobbet snart døgnet rundt for å prøve å bekjempe pandemien. For Camilla ble det derfor å kaste seg ut i nye, lange jobbøkter. Arbeidsdager på 12–14 timer var i 2020 mer regelen enn unntaket.

– Håndteringen av pandemien i Norge er fortsatt svært arbeidskrevende. Samtidig er det veldig lærerikt. FHI var forberedt på coronapandemien, vi skrev allerede i en risikovurdering i januar 2020 at den ville komme, men det var umulig å forutse omfanget, sier hun.

En kropp i bevegelse

Informasjonsbehovet har vært enormt, og FHI-sjefen og kollegene har ofte vært å se og høre på radio, TV og i avisene. Det har vært en bevisst strategi.

– Bevisst, og tidkrevende. Skal vi gjøre jobben vår, må vi også kommunisere gjennom og med mediene. Jeg er opptatt av at de dyktige fagfolkene våre informerer og forklarer, deltar i det offentlige ordskiftet og svarer på alle spørsmål. Jeg er opptatt av å stille opp selv, men det skal være en tanke bak valget av talspersoner, og det gjelder også meg.

– Hender det at folk tar kontakt med deg direkte?

– Å ja, hundrevis, kanskje tusenvis! Jeg er lei for at det ikke er mulig å svare alle personlig. Jeg tar ikke telefonen fra ukjente nummer, dessverre. Dels fordi jeg ofte ikke er den rette å spørre, og dels fordi det ville blitt for tidkrevende.

SLIK VI ER BLITT VANT TIL Å SE HENNE: Alvorlig, bekymret og saklig på pressekonferanse om coronasituasjonen. I 2016 kåret bladet Kapital henne til den mektigste kvinnen innen helse i Norge. Foto: Torstein Bøe / NTB
SLIK VI ER BLITT VANT TIL Å SE HENNE: Alvorlig, bekymret og saklig på pressekonferanse om coronasituasjonen. I 2016 kåret bladet Kapital henne til den mektigste kvinnen innen helse i Norge. Foto: Torstein Bøe / NTB Vis mer

En vanlig dag for Camilla i coronaperioden har gjerne startet i sekstiden. De første timene har gått med til å orientere seg i nyhetsbildet, sjekke det europeiske smittevernbyrået og følge med på faglitteratur.

– Møtene har brukt å starte rundt åttetiden, men kan også starte tidligere. Deretter har det gått jevnt fram til klokka 18-19 og kanskje senere. Etter det kommer lesing av e-poster og alt det andre som må gjøres.

– Er det slitsomt med så lange arbeidsdager?

– Jeg liker å arbeide, men ikke fullt så mye som nå over så lang tid. Mye gjør jeg hjemmefra. Det rare er at selv om det aldri har vært så opplevelsesrikt å arbeide som nå, så har jeg aldri beveget meg over et så lite geografisk område. Det sparer krefter ikke å reise, men det er anstrengende de dagene jeg ikke har rukket å komme meg bort fra skjermen og ut av huset.

Både i travle tider og ellers passer Camilla på å få avreagert, og hun liker å holde kroppen i bevegelse.

– Når jeg skal på jobb, sykler jeg helst. Går i alle trapper, ut på tur. Å danse er en fin måte å bevege seg på, men det skjer dessverre altfor sjelden, sier den entusiastiske amatørdanseren.

Bor sammen med Jens

Skiturer med lillebroren Jens, som hun deler tomannsbolig med i villastrøket Nordberg på Oslo vest, ble det heller ikke så mye av som hun skulle ønsket sist vinter. Til det ble mange av arbeidsdagene hennes for lange, og Jens måtte holde seg i Brussel i Belgia det meste av tiden.

Og ja: Lillebror er Jens Stoltenberg, tidligere Arbeiderparti-leder og statsminister, og nå generalsekretær i Nato. Faren Thorvald var diplomaten, Røde Kors-presidenten, politikeren og utenriksministeren. Og mor Karin var blant annet statssekretær, ekspedisjonssjef og sentral i arbeidet med likestillings- og abortloven.

Og riktignok har det stoltenbergske samholdet, og de sentrale posisjonene deres i samfunnslivet, ført til kjendisstatus og gjengangeri i alskens artikler i alle år. Men det er lenge siden journalister mente de måtte beskrive Camilla som «søsteren til Jens» og «datteren til Thorvald». Legen, forskeren, samfunnsdebattanten og FHI-direktøren er en person folk lytter og legger merke til, ikke på grunn av etternavnet, men på grunn av engasjementet og den faglige dyktigheten.

Måten hun har jobbet på under pandemien, har imponert mange. Blant annet fikk hun i september i fjor Flaviusprisen, Norsk Presseforbunds åpenhetspris. Den ga de til Camilla Stoltenberg med begrunnelsen at hun har vært en foregangsfigur for offentlig ansattes ytringsfrihet i en så krevende situasjon som pandemibekjempelsen.

– Familien var ofte i avisene og på TV. Når skjønte du først at dere var en «offentlig» familie?

– Det kom gradvis, jeg tenkte ikke mye over det da jeg var ung. Det var bare slik det var. Jeg vokste opp i en åpen og aktiv familie, der vi hadde mange interessante folk på besøk.

Oppveksten var delvis i Beograd i tidligere Jugoslavia og i USA, og Camilla mener dette har påvirket livet på mange måter.

– Det ga muligheten til å bli kjent med en verden ulik den vi kom hjem til. I Beograd var det mye synlig fattigdom. Rett ved der vi bodde, var det et stort, nedslitt herskapshus som fattige og sigøynere bodde i. En familie bodde i forrommet til drivhuset, to familier delte et kjellerrom. Det var mange barn der som vi lekte med, og jeg husker vi fikk hvitt brød med sukker på som vi dynket i vann fra utekranen. Det var det beste vi visste, fordi det var så annerledes det grove, mørke, harde brødet vi ellers spiste.

Fremmed i eget land

Det ga en egen identitet å ha bodd i et annet land.

– Det, og at foreldrene mine var internasjonalt engasjert, har nok preget meg senere. Vi barna ble opptatt av verden. Vi opplevde at vi ble sett på som en slags «utlendinger» da vi flyttet tilbake til Norge. Det var ikke så mange som hadde bodd i andre land den gangen. Jeg hadde for eksempel ikke snakket norsk med andre barn, og selv om dette var puslete i forhold til hva mange andre har opplevd, kan jeg identifisere meg med følelsen av å komme som et fremmed barn til et nytt land.

I Beograd, der Thorvald var ambassadesekretær, begynte Camilla på internasjonal skole som femåring. Tilbake i Oslo måtte hun gå om igjen første klasse, og følte seg eldre enn de andre, selv om hun var ett år yngre.

– Har du alltid hatt denne «voksenfølelsen»? Du flyttet jo hjemmefra som 15-åring, en alder da mange ser det som en selvsagt rett å nyte fordelene av å bo gratis hjemme, hjelpe til minst mulig og få mor og far til å ordne opp.

– Jeg så meg selv som voksen. Ville ta ansvar, og fikk til en viss grad lov til det. Det var en annen tid på det tidlige 70-tallet, med større frihet fra familien, sier Camilla om tiden da hun sammen med noen venner ville skape «Det rullende gymnas».

Etter å ha spart penger, reiste de rundt i en rød Transit i fire måneder. De innledet turen med å dra uten visum til Øst-Tyskland, der de umiddelbart ble plukket opp av politiet og sendt ut igjen.

Hadde du noen helter som ung?

– Helt er kanskje ikke ordet, men jeg var opptatt av Marie Curie og Isadora Duncan. Duncan danset barbeint og revolusjonerte dansen tidlig på 1900-tallet.

Likte alle fag

Både dans og teater fascinerte unge Camilla, og det såpass at hun etter gymnaset prøvde å komme inn på Dramatiska institutet i Stockholm for å bli teaterregissør.

– Jeg holdt på med teater hjemme, på Steinerskolen og i Elisabeth Gordings barne- og ungdomsteater. I teateret kan man få fram og sidestille de ulike stemmene, ofte tydeligere enn i romaner. Det var jeg tiltrukket av. Men på Institutet fikk jeg beskjed om å prøve igjen etter seks-syv år. Dét var for lenge å vente, og så ble jeg mer interessert i virkeligheten. Eller kanskje det var Curie som vant over Duncan?

Dermed ble det sosiologi- og medisinstudier i Oslo, fulgt av medisinsk antropologi på University of California. Legekarrieren begynte med turnustjeneste på Helgelandskysten. Senere jobbet hun blant annet som assistentlege på Rikshospitalet, var tilknyttet FAFOs levekårsundersøkelse i Gaza, Vestbredden og Jerusalem, tok doktorgrad i epidemiologi og utførte oppdrag om bioteknologi ved tusenårsskiftet, før hun i 2001 ble ansatt på FHI.

– Å bli lege var fint, men jeg hadde mange andre interesser og drev med andre studier parallelt. Tankene streifet innom så mye. Samfunnsvitenskap for eksempel, ikke som yrke, men for å lære.

– Du har alltid likt å lære og var dyktig på skolen. Var du en som tok ting fort; som leste ting kjapt én gang, eller måtte du pugge?

– Jeg likte egentlig alle fag. Noen ganger måtte jeg pugge, andre ganger gikk det lett, og slik er det fremdeles. I studietiden var jeg redaktør for studentavisa Æsculap, tegnet og skrev, satt i styrer, det var mange baller i luften. Fremdeles er det slik at jeg av og til må roe ned. For jeg liker å gå i dybden, og i bredden. Jeg har hatt en spalte i Morgenbladet, der jeg kunne forfølge ideer.

Setter i gang for mye

– Hva er det viktigste du har lært av foreldrene dine?

– Mye, men særlig respekt for alle mennesker, engasjement for en bedre verden og å bidra i samfunnet.

– Hva er dine beste egenskaper?

– Tja, arbeidsom, utholdende, engasjert, godt humør, glad i mennesker, liker å få til ting sammen med andre.

– Og de dårligste?

– Det må være at jeg kan bli så engasjert at jeg setter i gang for mye samtidig.

Mens det stoltenbergske engasjementet har resultert i profilerte politiske posisjoner for andre i familien, valgte Camilla bevisst å kanalisere kreftene i andre retninger.

– Jeg er mer tiltrukket av det faglige, og så ønsket jeg noe eget og kanskje også å distansere meg litt fra resten av familien. Jeg hadde nok også blitt frustrert av den delen av politikken som jeg opplever som et spill. Jeg har stor respekt for politikk og politikere, men er glad i det faglige, det vitenskapelige.

– Er det noe du ennå ikke har fått gjort?

– Det er mye jeg ennå ikke har fått gjort. Jeg vil gjerne se resultater, sier Camilla, som ledet ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og som i 2019 ga ut NOU-rapporten «Nye sjanser – bedre læring».

– Disse kjønnsforskjellene er en stor utfordring som etter min mening ennå ikke er godt nok erkjent. Samfunnet må være opptatt av inkludering av alle kjønn, og jeg ønsker et sterkere kunnskapsgrunnlag om hva kjønnsforskjellene i utdanning vil bety og hva vi bør gjøre for å redusere dem de neste tiårene.

– Du har et tempo som, for å si det slik, sannsynligvis er noe høyere enn hos mange andre sekstipluss-åringer. Har du noen råd om hvordan være en godt voksen?

– Vær sammen med andre, vær engasjert i noe, sov nok og beveg deg.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer