Fagperson og pårørende. Ragnhild er utdannet vernepleier med psykiatri som videreutdannelse. Men hun er også mor til Roar, som ikke ville leve lenger. Foto: Siv-Elin Nærø
Fagperson og pårørende. Ragnhild er utdannet vernepleier med psykiatri som videreutdannelse. Men hun er også mor til Roar, som ikke ville leve lenger. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Ragnhilds sønn tok sitt eget liv:

«Det er bare en floskel at tiden leger alle sår»

Roar var 30 år da han valgte bort livet, i 2002. Igjen satt blant andre moren hans, Ragnhild – med sorgen, savnet og mange spørsmål.

Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

De hadde hele tiden hatt god og nær kontakt. Likevel valgte Roar å holde mye av det som var vanskelig for seg selv.

– Når jeg så at han slet, ønsket jeg å snakke med ham om det. Men da sa han at hvis han fortalte meg hvor vondt han hadde det, så ville jeg bli lei meg også, og det ønsket han ikke, forteller Ragnhild Opskar.

Det er nå gått nesten 20 år siden hun fant sønnen død. Utenfor de store stuevinduene hennes i Ålesund reiser mektige sunnmørsalper seg mot en klar, blå himmel. Solstrålene leker seg i sjøen nedenfor, og langt der ute vugger en båt på bølgene. Dette er et landskap som er lett å ta inn, lett å forstå. Vi mennesker har også landskap inni oss. I disse indre åsene, fjellene og sjøene skal vi klare å navigere oss fram. Finne de stiene som fører til at vi får det bra her i livet. Men det er noen som går seg vill.

«Du er ikke glemt»

Et solbleket fotografi i en rund, liten ramme: En smilende Roar i 6–7-årsalderen, med stripete genser og pannelugg. På konfirmasjonsbildet er han blitt en slank, lyslugget kar, med lys-beige bukser, lyseblå skjorte og lys grått slips. Den ene hånden i lommen, den andre lett lenende på et bord. Et tredje foto viser en voksen mann. En kortklippet Roar med skjegg, briller og rød kjeledress. Han står der i stefar Bjørn Helleviks båt, med fiskestangen og en ti kilos torsk. I denne fotorammen er det festet et lite kort i et hjørne, med ordene: «Du er ikke glemt».

Bildet av Roar på fisketur ble tatt da han var fylt 30 år, som var det året han døde. Foto: Siv-Elin Nærø
Bildet av Roar på fisketur ble tatt da han var fylt 30 år, som var det året han døde. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Roar var 30 år da dette bildet ble tatt. Det året han døde. Hva i all verden var det som skjedde?

Ragnhild er utdannet vernepleier med psykiatri som videreutdannelse. Hun har jobbet innen rus og psykiatri i omtrent 15 år, tidligere jobbet hun som leder i andre virksomheter i kommunen. I tillegg er hun fylkesleder i Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE), der hun også fungerer som likeperson og sorggruppeleder. Dessuten har hun vært med i Kriseteamet i kommunen i flere år.

– Når du mister et barn på denne måten, så blir det jo til at du prøver å finne svar på hvorfor dette kunne skje, og da kan det være naturlig å analysere livet til barnet ditt fra vugge til grav. Slik er det også når vi skal prøve å hjelpe et annet menneske som sliter, enten det er innen rus eller psykiatri. Vi leter etter hendelser som kunne ha vært vanskelige eller traumatiske og som har satt sine spor, forklarer Ragnhild.

Hun har noen tanker om hvorfor Roar valgte å avslutte livet sitt, men hun kan ikke vite noe sikkert. Hun skriver en del, både foredrag og dikt. Et sted forklarer hun hva hun følte da hun mistet ham: «Det var hardt og brutalt da min sønn Roar valgte bort livet, og jeg måtte leve videre med et tapt liv. Jeg var lenge fanget i mine egne tanker og følelser av sorg og savn, der lite av omverdenen trengte inn. Jeg følte både skam og skyld, og dette gnagende spørsmålet: «HVORFOR?». Hvorfor gjorde han det? Hvorfor så jeg ikke hvor vondt han hadde det? Hvorfor så jeg ikke at dette kunne skje? Ja, spørsmålene var mange, og svarene var nesten umulig å finne.»

Ingen raske løsninger

Når folk som har mistet noen i selvmord, ringer til LEVE i Møre og Romsdal, er det Ragnhilds nummer man slår. Men for noen er det kanskje et stykke vei å gå før man klarer å ta den telefonen. Så sitter man heller der, helt fortapt i sorgen. Da hender det noen ganger at et familiemedlem ringer, og ber Ragnhild om å ta kontakt med den som har det så vondt.

– Men jeg vil ikke trenge meg på, så jeg ber dem først om å spørre vedkommende om jeg kan ta kontakt. Jeg husker selv da jeg var i dyp sorg, at jeg ikke ville åpne meg for folk, sier Ragnhild.

Hun har respekt for at sorgen kan være forskjellig hos den enkelte. Det finnes ingen fasitsvar eller raske løsninger.

Folk kontakter Ragnhild i LEVE fordi de på en eller annen måte føler at de står fast.

– Det kan for eksempel være at man ikke orker å gå til butikken. De føler at folk tenker at de må ha vært en dårlig far eller mor siden barnet deres tok livet sitt. Man føler seg litt annerledes. Det er vanskelig, sier hun. Noe av det første hun sier i samtalen, er at hun har mistet noen selv.

Støtte. Ragnhild og Bjørn har vært gift i over 20 år. Roar hadde et veldig godt forhold til stefaren sin, Bjørn. Foto: Siv-Elin Nærø
Støtte. Ragnhild og Bjørn har vært gift i over 20 år. Roar hadde et veldig godt forhold til stefaren sin, Bjørn. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Presser seg aldri på

– Men jeg sier aldri: «Jeg vet hvordan du har det», for jeg er ingen besserwisser. Vi prater, og jeg prøver å forstå. Det hender jeg sier: «Dette var litt nytt for meg».

Etter noen samtaler, kan det være vedkommende får lyst til å komme til «Møteplassen». Et ukentlig tilbud for å treffe andre mennesker i samme situasjon.

– Er det forskjell på kjønnene i sorgen?

– Ja, damene er mye flinkere til å snakke om følelser. Menn vil gjerne jobbe seg gjennom sorgen, ha noe håndfast å drive med. Jeg prøver å få menn til å snakke. Men møter jeg motstand, presser jeg aldri på.

Mange føler skyld

Sorgen er der. Stor, tung og svart. Men hvilke andre følelser sliter pårørende med?

– Selv om man kanskje ikke har noe skyld i det som skjedde, er det mange som føler skyld. Det er helt normalt. Man tenker for eksempel at man burde ha oppdaget at den som tok livet sitt, ikke hadde det noe bra.

Ragnhild sier at det også er noen som legger skyld på andre for det som har skjedd og har både sinne og hat. Hun mener det er viktig å snakke om disse følelsene. For det er ikke bra for folk å gå rundt med ubearbeidet sorg.

– Etter hvert merker man at omverdenen går videre. For dem er Roar et trist minne. For oss er han et altomfattende savn, sier hun.

– Sorg går ikke over. Man kommer seg ikke til «normalen». Sorgen tar etter hvert nye former, og etter en stund finner man en ny normal. En normal der savnet og sorgen fremdeles har stor plass, men der det også er rom for glede og optimisme. Mange mistolker dette og tror at «nå er de kommet over det», men det er vi ikke. Hvordan i all verden kan man «komme over» å miste det umistelige?

Dagene blir som regel gode igjen. Men Ragnhild mener det ikke stemmer at tiden leger alle sår.

– Det er bare en floskel. Tiden hjelper oss til å leve med sorgen og tapet. Jeg var i fjor i en konfirmasjon, og i slike sammenhenger er det helt klart at det er én person som mangler. Jeg holdt en tale, der det ett sted var naturlig å nevne Roars navn. Da blir stemmen min litt annerledes, sier hun.

Under trappen i Ragnhild og Bjørns hus står en eske med Roars ting. 18 år etter har hun fortsatt ikke åpnet den.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer