<strong>VENDEPUNKT:</strong> Kristin måtte gi slipp på bitterheten for å kunne ta livet sitt tilbake, med de begrensningene det førte med seg. Foto: Sverre Chr Jarild
VENDEPUNKT: Kristin måtte gi slipp på bitterheten for å kunne ta livet sitt tilbake, med de begrensningene det førte med seg. Foto: Sverre Chr Jarild Vis mer

Finner mening i frivillig arbeid:

«Den eneste som kunne ta livet mitt tilbake, var jeg selv»

Ikke bare én, men to bilulykker har endret Kristins liv. Kjemiingeniøren måtte tenke nytt, og det har gitt henne et rikt liv.

Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Året er 1997, og det er en duskmørk november-ettermiddag i Drammen. Kristin Reine er 32 år, midt i byggeprosessen av drømmehuset, og klar for dugnader og harde arbeidsøkter. Nå er hun på vei hjem. Så ser hun to billykter komme rett mot henne. Det siste hun tenker er: Feil! Sving! Så blir alt svart.

Når hun kommer til seg selv, står en lege over henne. Hun husker at hun ikke kan kjenne beina sine, men minnene er tåkete.

Kristins skader er omfattende: Høyre kne og venstre lår er knust. Ingenting i livet kommer til å bli som før. En lang opptreningsperiode venter.

Men midt i det hele er hun heldig.

– Det handler om flaks og uflaks, sier Kristin (55) i dag.

– Bare det at jeg krasjet midt i et vaktskifte, gjorde at jeg fikk optimal hjelp og behandling på ulykkesstedet. I tillegg fikk jeg veldig bra behandling i ettertid, takket være tilfeldigheter og bekjentskaper. Det er likevel ikke til å stikke under stol at livet tok en hel annen vending den ettermiddagen.

Ta livet tilbake

– De første elleve dagene etter ulykken var jeg sint, jeg ville ha livet mitt tilbake og syntes det var urettferdig at dette hadde rammet meg, sier Kristin, som i dag sitter avslappet og imøtekommende i godstolen sin.

Når hun sitter der, er handikapet ikke synlig, det blir det ikke før hun reiser seg. Nå går hun for egen maskin rundt i huset, men den gangen for 23 år siden var det ikke sikkert at hun skulle komme seg opp på beina igjen. Læringskurven i den nye situasjonen var bratt.

– Jeg skjønte snart at den eneste som kunne ta livet mitt tilbake, var jeg selv. Ingen, og ikke minst jeg, var tjent med at jeg var bitter.

Kristin kunne ha satt seg ned og gitt opp, og innrømmer at hun har hatt lyst til det mange ganger. Etter å ha sett andre som har resignert, er hun klar på at det skremte henne. Det var ikke slik hun ville leve livet sitt. Hun lå på sykehus fra november til etter påske, deretter fikk hun plass på rehabiliteringssenter. I dag går hun med krykker inne, men bruker rullestol når hun blir sliten og har også elektrisk rullestol hun kan bruke ute. Huset er på én flate, og alt er lagt opp til et så aktivt liv som hun er i stand til.

Hjelp fra hundene

Mens Kristin lå på Cato-senteret i Son, begynte hun med vanntrening to ganger i uken, og det har hun fortsatt med. I tillegg gikk hun til anskaffelse av hund, en gammel drøm som ble virkelighet. Hunden fikk henne opp fra stolen og ut på tur. Uten den er hun overbevist om at hun fortsatt hadde sittet i rullestol.

Hunden Petrine er med når Kristin nå besøker avdelinger for personer med demens som frivillig. Hunden er nemlig sertifisert som Røde Kors-besøkshund.

– Jeg ser at noe skjer når Petrine kommer inn på avdelingen. Dette berørte meg sterkt, særlig i begynnelsen, og jeg opplever at begge parter har glede av besøkene.

<strong>BESØKSHUND:</strong> Hunden Petrine er sertifisert Røde Kors-besøkshund, og sammen liver de opp hverdagen til eldre mennesker med demens. Foto: Sverre Chr Jarild
BESØKSHUND: Hunden Petrine er sertifisert Røde Kors-besøkshund, og sammen liver de opp hverdagen til eldre mennesker med demens. Foto: Sverre Chr Jarild Vis mer

«Hvem trenger meg?»

Kristin kom tilbake i 50 prosent jobb etter ulykken, men en ulykke kommer sjelden alene, heter det. Noen år senere ble hun utsatt for en påkjørsel bakfra og skadet nakken. Arbeidsevnen ble enda mer redusert av dette. Følelsen av at det ikke var rom for henne i arbeidslivet, var vanskelig å takle.

– I dag har jeg kapasitet til å jobbe 30 prosent, men hvilken arbeidsplass kan tilby det? Jeg måtte tenke nytt, og begynte å engasjere meg i frivillig arbeid. Det gir stor glede og føles viktig, sier Kristin.

<strong>UT PÅ TUR:</strong> Kristin mener bestemt at hundene er en viktig årsak til at hun kom seg opp fra rullestolen og ut i livet. Foto: Sverre Chr Jarild
UT PÅ TUR: Kristin mener bestemt at hundene er en viktig årsak til at hun kom seg opp fra rullestolen og ut i livet. Foto: Sverre Chr Jarild Vis mer

Hu ser ikke for seg at hun noengang vil komme tilbake i en betalt jobb, så hun fortsetter med frivillig arbeid. Blant annet er hun blitt leder for Drammen og omegn Revmatikerforening, og hun har tatt kurs for å kunne lede vanntrening for revmatikere.

– Det har tross alt ikke blitt så verst, dette livet, selv om det ikke ble slik jeg hadde sett for meg, sier hun.

- At noen trenger meg og at jeg kan hjelpe og glede dem, er like viktig som en betalt jobb. Det tjener ikke meg å være bitter. Jeg har tatt ansvar for livet mitt, og det er jeg stolt av.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer