Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): I åra 1950–54 var det et landsomfattende utbrudd av poliovirus i Norge. Sykdommen ble først kalt barnelammelse, men også større barn og voksne ble i økende grad rammet av viruset. Mer enn 500 døde av sykdommen, mens over 4000 fikk varige lammelser i kroppen.

Barn ble bundet til sengen og tvunget til å sove i kjelleren med mus og rotter

– Vi barna lå og ropte på mamma og pappa. Pleierne ville ha fred, så de sa at foreldrene våre var døde slik at vi skulle slutte å rope, forteller Alis Lorentzen (75).

I 1952 var hun en av de mange barna som ble alvorlig rammet av polio (poliomyelitt). De ble liggende på sykehus med forskjellige varianter av lammelser. Alis, som da var sju år, ble lammet i venstre side av kroppen og var ni måneder på sykehus.

Ødelagt barndom

Selv om det i dag er over 70 år siden, er de vonde minnene fortsatt sterke. Alis glemmer aldri opplevelsen av å ligge alene og syk på Haukeland sykehus i troen på at foreldrene var gått bort.

– Det er ganske tøft når man er sju år. Jeg ble syk i 1952. Året etter kom vaksinen.

På bilder i svart-hvitt fra barne- og ungdomstida smiler en livsglad unge med brune krøller og sløyfe i håret, men den smilende jenta fikk barndommen ødelagt av det lunefulle viruset. Hun ble også offer for lite forståelsesfulle leger og sykepleiere, og hun ble møtt med fordommer.

- Det er faen så jævlig å leve med noe det ikke finnes behandling for

– Hele barneskoletida var ødelagt. Hver påske og hver sommer måtte jeg inn til trening på Haukeland. Det var lite kunnskap om sykdommen, så vi ble forsøkskaniner, forteller Alis.

Pendlingen til og fra sykehus varte til hun var 15 år.

– Som ung jente ble jeg kledd naken foran legestudentene. På den tida var jo det flest unge menn. Det var skrekkelig.

Oppdratt til å skjule sykdommen

Alis opplevde også å bli mobbet av voksne og barn. En arm i fatle var det synlige symbolet på at noe var i veien med henne. Hjemme ble hun oppdratt til å skjule sykdommen med lange jakkeermer med ullsokk inni.

Kjempet innbitt MOT kvinners rettigheter

– Moren min var flau over at jeg hadde fått polio. Vi snakket aldri om det hjemme. Hun sa at jeg ikke skulle være vanfør fordi jeg da ville tilhøre en gruppe mennesker i hodene på folk. Vi skulle være en pen familie.

Til tross for motgangen ble Alis en fighter.

– Jeg tror at vi som fikk polio ble en fightergenerasjon. Vi måtte hele tida kjempe alene mot samfunnet uten foreldrene våre de første åra i livet. Man blir jo formet i oppveksten når man hele tida må kjempe for å ikke bli steinet om sommeren og angrepet med snøballer om vinteren.

Støtte i ektemannen

Da hun var 16 år, og begynte å interessere seg for gutter, sluttet hun å gå med fatle og gikk med armen i lomma slik at ingen kunne se det.

– Hvis noen var interessert i å bli venn med meg, skulle det være på grunn av meg, og ikke fordi det var synd i meg. Gjennom hele voksenlivet er det få som har visst om sykdommen, forteller hun.

Åpne barnehager: – Engstelig for at folk slutter å følge rådene

I påska 1970 møter hun Gustav Lorentzen, kjent som den ene halvdelen i populære Knutsen & Ludvigsen. De falt pladask for hverandre under en middag med felles venner. Alis forteller at det var den store kjærligheten.

Da de giftet seg ble også hun en offentlig person. Hun skjulte fortsatt sykdommen godt med klær og snakket sjelden om det.

Men i 2003 skrev Gustav konas historie i boka Filledukke – en barndomsskildring sett fra hennes synsvinkel, om hennes angst og avmakt, men også om hennes evne til å ta til seg varme og vennlighet.

I 2010 døde ektemannen brått, bare 62 år gammel. Da han døde kom mange av traumene fra barndommen tilbake. Igjen følte Alis at hun måtte skjule for verden hvor knust hun var. Hun tok seg sammen i nærheten av folk, men gråt hele tida bak lukkede dører i hjemmet.

– Jeg kunne ikke gråte hele tida foran folk.

Usynlig lidelse

Alis lærte seg å leve med sykdommen ved å trene opp venstre siden av kroppen slik at hun kan gå. Det folk ikke ser er at ryggen hennes har en s-form og at hun hele tida må gå med korsett under klærne, at gnisninger i ryggraden og korsryggen gir smerter. At det er begrenset hvor langt hun kan gå. Hvis hun ikke har armen i fatle får hun smerter i nakke og rygg, men noen ganger orker hun ikke gå med den.

– Jeg fikk kjeft av Gustav for at jeg ikke brukte den, men jeg orker ikke å bli spurt hele tida om hva det er med meg.

Elizabeth (58): - Jeg er for litt sunt kroppspress

Alis skulle ønske folk var mer opplyst om sykdom. Også i 2020. For dem som er friske er syke mennesker usynlige.

– Ingen tenker på at noen kan være syke. Folk blir flaue hvis jeg forteller at jeg er 100 prosent ufør. Vi er ikke nok opplyst.

Holdningen om å holde seg oppe og ikke la seg forfalle har fulgt henne gjennom hele livet.

– Jeg skal søren ikke gi opp. Jeg skal fortsette å følge med på moten og kle meg pent. Jeg skal ha yngre venner og ikke bare sitte og snakke om gamle dager. Da går det nedover.

Kilder: Folkehelseinstituttet og Store medisinske leksikon

Dronningens svigermor ble tvangsbehandlet av Freud