Tran og D-vitamin

Da tran var en del av skolehverdagen

Med økt oppmerksomhet rundt kosthold og vitaminer gjorde tranen et inntog i norske skoler. Dermed var tran en del av norske barns skolehverdag i mange tiår.

TID FOR TRAN: Tran var et viktig innslag i skolens helsefremmende tiltak. Foto: Oslo byarkiv/Halvor Brinchmann
TID FOR TRAN: Tran var et viktig innslag i skolens helsefremmende tiltak. Foto: Oslo byarkiv/Halvor Brinchmann Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

For mange er minnet langt fra lystbetont: Klassen i stram oppstilling foran kateteret, hver elev med en spiseskje hjemmefra i hånda. Brekningsfornemmelsen når transkvetten nådde svelget. Det gjorde ikke saken bedre at den av og til var harsk. For elevene som hadde opplevd krigen, der tran erstattet smøret i stekepanna og selv speilegget smakte torskelever, kunne den obligatoriske skoletranen være en ekstra prøvelse.

D-vitaminet oppdages

Men ned skulle den, tranen, av alle sunne grunner. Riktignok hadde de gylne dråpene vært brukt medisinsk i lange tider, men nøyaktig hva det var i tranen som styrket helsa, fikk man en klarere forståelse av først på begynnelsen av 1920-tallet. Da oppdaget nemlig den amerikanske biokjemikeren Elmer McCollum, gjennom rotteforsøk, hvorfor tran kunne forebygge og kurere såkalt engelsk syke som gir vekstforstyrrelser i skjelettet hos barn.

Få år tidligere hadde McCollum og kollegaer identifisert A-vitaminet og funnet at det kunne forebygge øyesykdom. McCollum forsøkte deretter å finne ut om det også var A-vitaminet som kurerte engelsk syke, ved å ødelegge dette vitaminet i tranen og se hva man sto igjen med.

Det han da fant var at tranen ikke lenger forebygget øyesykdom, men fortsatt engelsk syke. Konklusjonen var at faktoren i tranen som bidro til å kurere engelsk syke var et nytt vitamin, som fikk navnet vitamin D. Man så etterhvert at D-vitaminet kunne kurere ulike bein- og leddrelaterte sykdommer, i tillegg til engelsk syke.

Dårlig stelt

Med tanke på tidspunktet for innføringen av tran i skolen, er det greit å huske at de fleste vitaminer ble identifisert mellom 1920 og 1940. Det var med denne vitaminrevolusjonen som bakteppe at den norske legen Carl Schiøtz gikk inn for en fullstendig omlegging av kostholdet til landets skolebarn, i hvert fall skolematen deres. For hvordan hadde det generelt stått til med barns ernæring på begynnelsen av 1900-tallet?

Heller dårlig, bekrefter Annechen Bahr Bugge. Hun er sosiolog og forsker ved Oslo Met, og har skrevet boken Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere: mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid.

- Det var ofte et ensidig kosthold basert på grøt og velling. Barna fikk altfor lite mat og mangelsykdommer var utbredt. I innlandet var det hyppig forekomst av struma, for eksempel, ettersom det var vanskelig å få fisk fra kysten og inn. Videre gikk det mye i sukker og sirup som følge av lave sukkerpriser, tannråteproblemer var dermed vanlig.

Barn drakk heller ikke melk som i dag, forteller Bugge. Istedet drakk de gjerne kaffe eller svakt øl.

Oslofrokosten

Det var med andre ord åpenbare årsaker til all underernæringen Schiøtz observerte da han som Oslos første skoleoverlege satte igang systematisk veiing og måling av alle byens elever.

I Oslo hadde det vært middagsservering for trengende elever i folkeskolen helt fra 1885, men det var etter Schiøtz' syn labre greier. Ihjelkokt «sørpemat» kalte han det. I 1932 innførte han den internasjonalt kjente Oslofrokosten i Osloskolene, men den faglige begrunnelsen formulerte han allerede i 1926: «Kort og godt: Vi foreslår skolemiddagen ombyttet med en skolefrokost, minst like så kraftig eller rettere sagt betydelig kraftigere enn den nuværende skolemiddag og forøvrig tilfredsstillende alle (ernæringsmessige) krav som vi har stillet».

Tran blir trendy

Oslofrokosten ble etterhvert innført over hele landet, bortsett fra i kommuner med dårlig råd. Maten skulle etter Schiøtz' tankegang oppfylle tre krav: Den skulle ha høyt kaloriinnhold, tilføre kroppen «alle kjente vitaminer» og «gi kjever og tenner et kraftig arbeide». «Sørpematen» ble dermed erstattet av grovbrød med pålegg som ost eller torskeleverpostei, råkost og frukt. Til drikke var det helmelk - etterfulgt av en skje med tran.

At tran ble en del av det offentlige skolemåltidet, hang altså sammen med oppdagelsen av vitaminer og den nyervervede kunnskapen om at tran var en særlig vitaminrik kilde. «Vitaminer bidro til å gjøre det tradisjonelle moderne. Melk ble moderne, smør og egg ble moderne, og det meget gamle og ikke helt velsmakende naturproduktet tran ble hypermoderne», skriver historiker Sissel Myklebust i en artikkel om norsk tranreklame sett i lys av vitaminrevolusjonen.

Høy status i etterkrigstiden

At rutinen med den daglige spiseskjeen tran etterhvert ble etablert hos nordmenn flest, ikke bare i skolen, kan også tilskrives de omfattende tranreklamekampanjene som ble lansert mellom 1926 og 1940. Her sto tranens helsebringende og vitenskapelig dokumenterte effekt i fokus. Friske, glade og sterke barn gikk ofte igjen på bildene, for å illustrere A-vitaminets vekstfremmende og infeksjonsforebyggende egenskaper.

Ved siden av å bidra til å styrke folkehelsa, var tran en svært viktig eksporartikkel for Norge. Under 2. verdenskrig sank eksporten kraftig, men med rasjoneringen fikk tranens betydning som tilskudd i kostholdet økt oppmerksomhet.

Skoletranens rolle ble med andre ord styrket. Tranens høye status som viktig kosttilskudd ble opprettholdt i etterkrigstiden, da folkehelsen igjen skulle styrkes og landet gjenreises. Men hvor lenge varte det?

Hjemmet tar over

Tranen forsvant fra skolen i takt med økt velstand og kostholdsbevissthet i husholdningene, tror Bahr Bugge.

- Foreldre ble jo anbefalt å gi barna sine tran gjennom hele etterkrigstiden, tranen ble med andre ord skjøvet over i hjemmet og ut av skolen etterhvert.

Myklebust minner på sin side om at tranen på 50-tallet fikk en viss konkurranse av søte og velsmakende Sana-sol, som også inneholdt D-vitamin. Sana-sol kom på markedet allerede i 1934, men ble ble først på 50-tallet et mer vanlig kosttilskudd.

For det er ikke til å komme forbi at skoletranen ikke var spesielt populær blant elevene de 25-30 årene den varte.

- Det utløste ofte mye leven rundt måltidene, forteller Myklebust. I perioder gikk det for eksempel rykter om at melken var tilsatt tran, med den effekten at elevene satte i å banke metalkoppene sine mot bordplaten.

Kanskje ble elevenes forhold til tran også påvirket av at det fantes mye dårlig tran på markedet.

- Forbrukerrådet slo kraftig ned på dette i 1961, og etter det ble kvaliteten forbedret.

Da var imidlertid skoletranens æra slutt. Senere kom sitronsmaken, kapslene og fokuset på fettsyrer og hjertehelse, men det er en annen historie.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer