Da Rikke våknet fra koma kunne hun ikke bevege seg. Hun var fanget i sin egen kropp. Nå utvikler hun en app som skal gi pasienter eierskap til sitt eget sykdomsforløp. Foto: Claus Boesen
Da Rikke våknet fra koma kunne hun ikke bevege seg. Hun var fanget i sin egen kropp. Nå utvikler hun en app som skal gi pasienter eierskap til sitt eget sykdomsforløp. Foto: Claus Boesen Vis mer

Bakteriell meningitt:

Da Rikke våknet, var ni av fingrene hennes borte

Hjernehinnebetennelse sendte Rikke inn i koma. Da hun våknet var ni av fingrene hennes borte.

Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Forestill deg at du våkner opp fra dyp koma. Jeg har alltid trodd at det skulle være et skikkelig Hollywood-øyeblikk der du plutselig slår opp øynene og utbryter: «Hvor er jeg?» Men sånn var det ikke for meg. Jeg gled inn og ut av bevissthet i fjorten dager før jeg var helt våken, forteller Rikke Schmidt Kjærgaard.

- Og da jeg begynte å forstå at jeg lå i en sykehusseng, fullstendig ute av stand til å bevege meg, ble jeg redd. Heldigvis kunne jeg høre min mann Peters stemme, og den gjorde meg rolig.

- Mirakel at jeg overlevde

I fem lange måneder, nesten halve 2013, kjempet Rikkes kropp seg tilbake til livet. Nå har hun fått dramaet på avstand, og sitter her levende, sprudlende og harmonisk og forteller avslappet om sitt livs drama.

– Det er et mirakel at jeg overlevde, og det er jeg fullstendig klar over. Jeg nyter hver eneste dag, selv om jeg ikke har samme energinivå som før jeg ble syk. Legen min har sagt at jeg nok aldri kommer tilbake dit. Men det skal ikke han få bestemme, sier Rikke og smiler.

For sju år siden var hun en 38 år gammel kvinne med full fart i livet. Hun var lykkelig gift med Peter, mamma til Johan, Victoria og Daniel og hadde gjort karriere som forsker ved universitetet i Århus. Sykdommen kom fra ingensteds på årets første dag.

- Det har tatt ganske lang tid å få tilbake minnene fra de dagene. Men nå husker jeg tydelig nyttårsdagen da vi gikk en lang, rask tur langs havet og jeg plutselig begynte å fryse. Jeg skalv av kulde, men det var jo en kald vinterdag så jeg tenkte ikke så mye mer på det.

Seinere på dagen begynte varselklokkene å ringe høyere:

- Selv om jeg hadde tatt et varmt bad fortsatte jeg å skjelve så mye at jeg ikke klarte å tørke meg. Det var skremmende, men jeg forsto fortsatt ikke hvor alvorlig det var.

Rikke merket knapt at legen kom på hjemmebesøk, og hun var helt borte da neste lege noen timer seinere ringte etter ambulanse. Hun hadde fått bakteriell meningitt, hjernehinnebetennelse, og livet hennes hang i en tynn tråd. Legen fortalte Peter at hun kanskje ikke kom til å overleve. Det sto om minutter. I ambulansen sluttet hjertet hennes å slå.

Klinisk død

- Jeg var borte i 40 sekunder. Klinisk død, forteller Rikke.

Ambulanspersonalet lyktes med gjenoppliving. Da de ankom sykehuset var Rikke på vei inn i dyp koma.

– Jeg kunne høre en stemme langt borte som sa «Rikke, barna dine er her». Men det var bare svake glimt.

- Det er fryktelig å tenke på hvordan det hadde vært for barna mine å miste mammaen sin. Men å ha nærkontakt med døden føles samtidig greit, for min opplevelse var bare at jeg ble helt tom, man er bare borte. Det føltes ikke så skummelt.

Det er veldig uvanlig å overleve en så kraftig hjernehinnebetennelse som Rikke ble rammet av. Sykdommen førte til flere hundre blodpropper i kroppen hennes, og samtidig ble blodårene så porøse at blodet begynte å flyte mellom dem. De indre organene ble utslått, og i tolv dager lå hun i dyp koma og kjempet for livet.

Da hun langsomt begynte å komme tilbake til bevissthet, innså hun at hun var fange i sin egen kropp: Alle musklene var lammet. Det eneste hun klarte å gjøre, var å blunke med øynene.

– Det var et klaustrofobisk mareritt. Jeg lå der og prøvde febrilsk å kommunisere gjennom å blunke. Ved et tilfelle var jeg bare så tørst og blunket og blunket desperat til Peter. Det gikk jo ikke an å forklare noe, selv musklene i ansiktet var lammet, så jeg kunne ikke engang gjøre sånn som dette, sier hun og fukter leppene med tunga.

Rikke gestikulerer mye når hun snakker, og det er vanskelig å ikke la blikket gå til hendene hennes. Mens hun lå i koma fikk hun koldbrann, og legene måtte amputere ni fingre.

– Innimellom er jeg veldig lei meg over at jeg har mistet fingrene mine. Det er som om jeg savner en del av min femininitet, og det hender at jeg maler min eneste gjenværende negl med neglelakk, sier Rikke og peker på tommelen sin.

Blir aldri som før

De manglende fingrene er eneste synlige tegn på at hun har vært alvorlig syk i fem måneder.

- Jeg blir utmattet av å tenke på det, og får fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på den evige kampen. Å forsøke å kjempe seg tilbake til den man engang var, for å innse at det aldri blir som før.

- Hva har det krevd av deg å komme dit du er i dag?

– Viljestyrke. Håp. Familie. Hadde jeg ikke hatt Peter vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. De som står deg nærmest betyr alt.

Historien om Rikkes sykdomsforløp er også en utrolig kjærlighetshistorie: Fra det øyeblikket Rikke ble syk satt Peter ved hennes side, og han vek aldri.

Peter vek aldri fra Rikkes side da hun var syk. Han er forsker som henne, og fordypet seg i konas tilstand. Foto: Claus Boesen
Peter vek aldri fra Rikkes side da hun var syk. Han er forsker som henne, og fordypet seg i konas tilstand. Foto: Claus Boesen Vis mer

Han er forsker som henne, og benyttet timene på sykehuset til å fordype seg i hver minste detalj av sykdommen hennes. Flere ganger ga han legene verdifulle råd. Og i ukene Rikke gled inn og ut av bevissthet, skrev han dagbok.

– Det tok faktisk to måneder før legene kunne si med sikkerhet at jeg kom til å overleve. Og da jeg leste Peters dagbok, hans innerste tanker om at jeg kanskje skulle dø og hvordan han og barna levde med det, slo det meg hardt. For selv om jeg hadde vært redd selv, var det annerledes for mine pårørende i deres avmakt og uvisshet.

- Tvilte du noengang på om du skulle komme levende fra det?

- Det er et godt spørsmål, og jeg skulle så gjerne kunnet si nei. Men hvis jeg skal være helt ærlig var jeg nær ved å miste håpet minst én gang. Og det var egentlig seinere i forløpet, under rehabiliteringen, da alt føltes håpløst.

Hvordan fikk du energi til å kjempe videre?

- Det fikk jeg av min mann. Peter bar håpet mitt da jeg var i ferd med å miste det. Han kunne se og føle at jeg var kommet til et punkt der jeg hadde vanskelig for å kjempe mer.

Tapetserte sykerommet

Mens Rikke var på en undersøkelse, smøg Peter seg inn på sykehusrommet hennes. Da hun kom tilbake hadde han tapetsert veggene med bilder fra parets reiser og eventyr og tegninger fra barna.

- Jeg begynte å gråte. Tenkte bare «Dette er meg, dette er mitt liv, jeg skal klare dette».

Det begynte med at hun ble så kald at hun ikke fant varmen igjen. Snart lå Rikke i koma. Da hun våknet, var det gått koldbrann i ni fingre. Foto: Claus Boesen
Det begynte med at hun ble så kald at hun ikke fant varmen igjen. Snart lå Rikke i koma. Da hun våknet, var det gått koldbrann i ni fingre. Foto: Claus Boesen Vis mer

- Hvordan har det påvirket forholdet, det dere har gått gjennom sammen?

– Jeg har fått høre at folk ofte skilles etter å ha gått gjennom noe som dette. Men Peter er eksepsjonell. Vi har kjent hverandre siden vi studerte, og kjenner hverandre ut og inn.

Bakteriell meningitt

  • Hjernehinnebetennelse er en betennelse i de to innerste hjernehinnene, som oftest forårsaket av en infeksjon med virus eller bakterier. Bakteriell meningitt er hjernehinnebetennelse forårsaket av bakterier. De vanligste bakteriene som gir hjernehinnebetennelse er pneumokokker og meningokokker.
  • Meningokokkmeningitt blir ofte kalt smittsom hjernehinnebetennelse. Mange pasienter med meningokokkmeningitt har samtidig sepsis (blodforgiftning) som forverrer prognosen, og som er årsak til dødsfall ved meningokokkinfeksjon. I Norges rapporteres omtrent 20 tilfeller per år til Folkehelseinstituttet. Små barn, ungdom og eldre blir oftest rammet.
  • Bakterier gir vanligvis en meningitt med alvorlige sykdomssymptomer, ikke sjelden med bevisstløshet.
  • Kilde: Store medisinske leksikon

Kampen var ikke over da hun ble utskrevet fra sykehuset. Også det å komme hjem og finne tilbake til seg selv, har vært en tøff prosess.

- Mens du er på sykehuset handler alt om rehabilitering og trening. Det finnes bare én vei, og det er fremover. Men da jeg kom tilbake til hverdagen var jeg jo ikke syk lenger, ikke på samme måten. Og da ble jeg mer oppmerksom på de tingene jeg ikke lenger kunne gjøre.

Rikkes sønn sørget over at hun ikke lenger kunne tegne, for det var noe de to pleide å gjøre sammen. Barna henvendte seg konsekvent til faren for hjelp, moren hadde jo vært borte så lenge. Selv opplevde hun at det tok tre år å finne tilbake til seg selv. Hun var ikke lenger den samme som før.

– Jeg synes jeg er blitt en bedre versjon av meg selv. Mye mer positiv, om det er mulig, sier hun og ler.

For et par år siden valgte hun å slutte som forsker. I stedet bruker hun nå sin erfaring som forsker og pasient til å utvikle en app som skal gjøre det lettere for andre pasienter å følge sitt sykdomsforløp.

- Siden jeg har overlevd, og har bakgrunn som forsker, kjenner jeg en særlig plikt til å gi noe tilbake til pasienter og pårørende, sier hun.

- Det som slo meg gjennom min egen sykdom var at det føltes så uverdig. Hele tiden lengtet jeg etter å bli sett som mennesket Rikke, ikke bare pasienten Rikke. Da jeg lå med lukkede øyne på vei til å våkne fra dyp koma, merket jeg at folk snakket over hodet på meg. Så jeg kan bare si: «Husk at det ligger et menneske der i sykesengen!»

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer