Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- SAUER!

Kvinnen på sykkel nærmet seg bussholdeplassen i høy fart. Det var tåke, snø, sølete og kaldt, og i valget mellom et kaldt sykkelsete eller en varm buss, hadde jeg valgt det siste. Hun hadde åpenbart vurdert det annerledes, og da jeg så henne sykle i raskt tempo mens jeg sto stille og ventet på en forsinket buss, tenkte jeg at hennes vurdering hadde vært klokere enn min. Så løftet hun knyttneven opp i været, stirret intenst på meg og de andre ventende busspassasjerene, og ropte:

- SAUER! TA AV DERE DET JÆVLA MUNNBINDET! SAUER!

Så var hun forbi.

Som journalist, kvinne og mor til tenåringer er jeg blitt kalt mye rart. Men sau, den var ny. Var jeg virkelig en sau fordi jeg hørte på myndighetenes råd om å bruke munnbind på kollektivtransport? Var jeg kanskje en sau fordi jeg hadde takket ja til vaksinen også?

Slik kan du styrke immunforsvaret

Vi Pluss

Maskorama

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg hater munnbind. Det klør i ansiktet, jeg får kviser og utslett, det dugger på brillene og blir tungt å puste. Jeg sier «hæ» i annenhver setning fordi jeg sliter med å høre hva folk sier når jeg ikke kan se dem. Og jeg har flere ganger gått rett forbi naboer og bekjente uten å hilse fordi jeg ikke kjenner dem igjen bak den blå masken.

Vi var mange som jublet da vi kunne kaste munnbindene i søpla tidligere i høst. Det føltes først litt rart. Så mange fremmede ansikter verden plutselig kunne by på! Så mange smil! Var det slik den unge jenta i kassa på Rema faktisk så ut? Hadde hun vært så blid hele tiden, uten at noen av oss hadde sett det?

Ikke rart Maskorama ble en superhit på tv i høst - det var jo slik vi hadde hatt det alle sammen det siste halvannet året!

Evig unntakstilstand

Men så kom nedturen. Smitterekord etter smitterekord. Nye innstramminger, så enda flere. Og nå er munnbindet tilbake for fullt.

Jeg hater det enda litt mer i denne runden. Vi var jo nesten i mål.

Hva gjør det egentlig med oss, denne evigvarende unntakstilstanden? I begynnelsen av pandemien var sosiale medier fulle av utsagn som at «Besteforeldrene dine ble sendt ut i krigen. Du er blitt sendt hjem for å sitte i sofaen din». Betydning: «Slutt med sutringa. Såpass må du tåle».

Men tåler vi det, sånn på lang sikt?

Vaksineforsker: - Mange har misforstått

Vi Pluss

Hva gjør det med oss?

Hva gjør det med oss som samfunn, at vi går rundt og skuler på hverandre og lurer på om det er barnebarna eller hjemmesykepleieren som har skylda for at Fru Hansen ligger i respirator?

Hva gjør det med ungdommene våre, som stadig vekk får både dannelsen og utdannelsen sin avlyst? Som må rangere vennene sine i kohorter på to, fem, ti, tjue, alt etter hva som gjelder, og dermed blir opplært til å ekskludere framfor å inkludere?

Hva gjør det med barna våre, som ikke husker noe annet og derfor tror at det unormale er normalt? Som har lært at det å leke med nye barn er farlig, og at det ikke er lov å klemme besteforeldrene sine?

Hva gjør det med studentene våre, som allerede før pandemien toppet statistikken for ensomhet? Mange av dem rakk aldri å etablere et nytt nettverk i en ny by, langt fra familien de ikke har våget å reise hjem for å besøke.

Hva gjør det med våre gamle, som i månedsvis måtte vente bak stengte sykehjemsdører på besøk som aldri fikk lov til å komme? Tåler de en ny runde i ensomhet?

Og hva gjør det med helsearbeiderne våre, som ikke husker sist de fikk en god natts søvn, eller hadde en normal dag på jobb? Som sliter ut egen helse for å ta vare på alle oss andre - også den syklende kvinnen med hyttet neve, dersom hun skulle bli syk?

- Betydelig farligere for eldre

Noen andre må ta støyten

For når jeg står der med munnbindet på, eller stresser avgårde for å rekke vaksinetimen jeg har fått tildelt, er det ikke fordi jeg er en sau som ikke kan tenke selv. Det er fordi jeg tenker lenger enn meg selv. Jeg tenker på flokken.

Fordi jeg vet at om jeg ikke gjør det jeg kan for å beskytte meg selv, er det noen andre som må ta støyten.

Hvis jeg må legges inn på sykehus med covid-19, betyr det at noen andre må jobbe i jula for å passe på meg. Mødre og fedre må ta en ekstra vakt mens barna deres åpner julegavene sine, fordi jeg trenger dem mer.

Det betyr også at en annen pasient må nedprioriteres, fordi jeg legger beslag på ressursene. En mann som har ventet på en nødvendig, men ikke livsviktig, kneoperasjon, må vente i noen smertefulle måneder til. Et barn med gjentakende halsbetennelser må gjennom enda en vinter med sykdom, når mandeloperasjonen utsettes grunnet sprengt kapasitet. Da har jeg ikke engang begynt å tenke på konsekvensene dersom jeg smitter tre-fire andre på min vei.

Derfor må du fortsatt bruke munnbind etter at du er vaksinert

Hva er sannsynlig?

Når samfunnet nå må stenge ned på nytt, er det også noen andre som tar støyten. Restauranter stenges, småbutikker går konkurs, hoteller må permittere, teaterforestillinger og konserter avlyses, og frilansere i kulturbransjen må gå enda en måned uten noe å leve av.

Jeg kan selvfølgelig tenke at det er lite sannsynlig at jeg skulle bli så syk av covid-19 at jeg vil trenge sykehusinnleggelse. Det går jo bra med de fleste.

Det kan også hende at jeg blir smittet selv om jeg bruker munnbind, og selv om jeg er fullvaksinert. Beskyttelsen blir aldri hundre prosent. Men risikoen er mindre. Både for å bli smittet selv, og for å smitte andre.

Det er litt som å bruke bilbelte: Det er ikke sikkert det redder livet ditt om du havner i en ulykke. Men det øker sjansen.

Apotek advarer: - En gedigen misforståelse

Det handler ikke bare om meg

Jeg skulle gjerne fulgt den syklende kvinnens befaling og tatt av meg det forhatte munnbindet. Men det er nettopp derfor jeg tar det på: Fordi jeg vil bli kvitt det.

Jeg vil at unntakstilstanden skal slutte. Jeg vil at barn skal leke med alle, at ungdom skal dra på fest, at russen skal få rulle, at studenter skal finne hverandre, at besteforeldre skal få klemmer, at kulturarbeidere skal få jobbe, at sykehjemsbeboere skal få besøk og at sykepleiere og leger skal få dra hjem til barna sine.

Derfor bruker jeg munnbind når jeg tar bussen eller skal i butikken. Derfor jublet jeg høyt den dagen jeg fikk vaksine, og enda høyere da jeg fikk dose to. Derfor kommer jeg til å takke ja til dose tre, selv om vaksinetimen kommer midt i jula.

Fordi min helsetilstand handler ikke bare om meg. Den handler også om flokken.

Hvis det gjør meg til en sau, så lever jeg godt med det. Faktisk tar jeg det som en hedersbetegnelse. Sauer er som kjent veldig ålreite dyr.