Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Ann Eleonora Jørgensen (56) har vært gjennom et utmattende sykdomsforløp, men hun har ikke ambisjoner om å komme ut på den andre siden og bli helt som før. Man må leve med det som kommer, sier hun. Ann Eleonora har det sånn sett veldig bra, sier hun. Sånn sett. Det ligger en del ettertanke i de to ordene.

– Jeg har jo vært gjennom et kreftforløp. Det fikk meg til å innse at livet, det er som å flippe en mynt. Plutselig ser alt annerledes ut.

– Det begynte med, at noe var annerledes enn normalt, sier hun selv.

Irina gikk ned 20 kilo på 200 dager med metoden: - Jeg vil revolusjonere helsa til nordmenn

Vi Pluss

Privat helsereise: Slik kan du få dekket behandling i utlandet

Vi Pluss

- Det viste seg ved en brystbetennelse, som kom tilbake gang på gang over halvannet år og som ikke lot seg kurere med antibiotika. Legene sa hele tiden det samme: «det kan umulig være kreft, det har ingenting med kreft å gjøre». Men jeg kunne ikke forstå det. Jeg tenkte også etter hvert, at noe er galt. På et tidspunkt var jeg på Frederiksberg legevakt fordi jeg hadde fått så mye antibiotika at jeg fikk utslett. Der var det en eldre lege som hadde god tid. Han sa: «Du har hatt en allergisk reaksjon, kan jeg spørre hvorfor du har fått så mye antibiotika?». «Det er fordi jeg har brystbetennelse». «Hva sier du? Jeg er en gammel brystkirurg. En kvinne som ikke ammer, eller en kvinne som er over 35, får aldri brystbetennelse.»

Den samtalen hadde hun i bakhodet da hun i 2019 spilte Shakespeares Hellig tre konger på Grønnegårds Teater.

– Når jeg ikke jobbet, sov jeg. Jeg lå oppe i sommerhuset mitt på Orø, hvor det kunne komme en gjest innom, men jeg våknet ikke. Jeg sov og sov. Klokken var stilt til å ringe halv fem på ettermiddagen. Da kjørte jeg inn i teatret, tok på meg kostymet og gikk på scenen. Etterpå kjørte jeg tilbake. Og sov. Mannen min syntes det var rart, men det var også som om vi stille bare ble vant til, at det var slik det var med meg nå.

Hodepine kjent problem i overgangsalderen: Se ekspert-rådene

Vi Pluss

Opphold utenfor Norge kan gi nei til uføretrygd

Vi Pluss

Radikalt

Men på slutten av spilleperioden får hun ikke på seg kostymet fordi det ene brystet er så betent og dobbelt så stort som det andre. – Jeg er så syk at jeg kort etter blir innlagt på Rikshospitalet - og ligger der i 14 dager og får penicillin som drypp; de prøver å slå ned betennelsen. Jeg skjønner at det er feil. Jeg skjønner at nå kan vi ikke lenger bare holde på med å «se om vi kan bli kvitt denne betennelsen, og så bare vente og se det an».

Nå skal vi ikke se det an mer. Nå er jeg så dårlig at jeg kjenner det i hele kroppen, jeg er flat på en måte jeg ikke kjenner igjen.

Jeg kjenner på det den eldre brystlegen sa, og det jeg selv fornemmer: Nå må det gjøres noe radikalt. Så sier jeg: «Det brystet må bort, dere må fjerne det». Og da gjør de det.

Det er en helt omvendt verden, er det ikke? Etter operasjonen drar hun hjem mens patologene gjør sitt. Noen dager senere kommer hun tilbake til sykehuset for å få svaret.

- Og det var riktig, det jeg hadde kjent på, det var kreft.

- Jeg har vært så sint. Også fordi, hvis jeg ikke hadde lyttet til meg selv, kunne det ha spredt seg veldig raskt på grunn av krefttypen jeg hadde. Det gjorde det heldigvis ikke. Bank i bordet.

Etterspillet har vært langt. Først cellegift.

- Jeg mistet ikke håret, men jeg fikk en type som har noen andre og skikkelig vemmelige bivirkninger. Leddsmerter. Jeg begynte å gå som en gammel dame. Vanskeligheter med å konsentrere seg. Alt mulig. Samtidig var det korona å forholde seg til. Hva var det mest risiko ved; Å dra på sykehuset og få cellegift og risikere å få korona - eller å bli hjemme og unngå risikoen for korona, men ikke få cellegift? Hva søren skal man gjøre? Vi snakket om det og bestemte oss for å stoppe cellegiftbehandlingen før tiden. Også på grunn av bivirkningene. Så jeg krysser fingrene. Og alt annet.

Anna (60) er aldersaktivist: - De sier det er feil og stygt å bli eldre

Vi Pluss

Forfengelighet

Ann Eleonora insisterte selv på å få brystet fjernet. Hun er ikke sentimental, når det kommer til det.

– Det var jeg helt likegyldig til. Brystene mine har aldri vært min store attributt, det er ikke der identiteten min har ligget. Så sånn sett var det ikke en så stor del av meg som måtte fjernes.

Men hun valgte rekonstruksjon.

- Jeg er nesten ferdig. Det hele er bare dritt, for det gjør vondt og det er operasjoner med lang tid i narkose – og det gikk galt første gang, så jeg måtte gjøre det om igjen. Noen ganger angrer jeg at jeg ikke bare tenkte at vel, jeg så har bare ett bryst, la det være med det. Jeg skal jo ikke ut på datingmarkedet – eller, det vet man selvfølgelig aldri, men i forhold til livet spiller det ingen rolle. Det er en bagatell.

- Men det er en slags livsenergi i å bevare seg selv så ... hvordan skal jeg forklare det... slik at man kjenner seg fin og trives i kroppen, i det «huset» man bor i. Og når man så får rekonstruksjonen, er det hele i en annen størrelse. Alt er annerledes. Pluss, som i mitt tilfelle, går du også litt opp i vekt av anti-østrogenet. Men bare for å ha sagt de: I virkeligheten plager forandringen meg noen dager – mens andre dager er jeg likeglad. Men det mentale betyr mer enn det fysiske. – Hundre prosent!

Privat AFP: Alders- og uføretabbene som kan koste deg over 1 million

Vi Pluss

Er det noe som preger deg, innerst inne?

– Hvor mye plass tanker om sykdom, døden og livet opptar? Jeg tenker på det, men det tror jeg nok jeg generelt har en hang til. Også før sykdommen. Jeg tenker på det flere ganger om dagen. Jeg tror ikke det vil forsvinne, og det tror jeg heller ikke nødvendigvis at det må. Jeg er en stor tilhenger av at man ... må stå i det som kommer. Jeg tenkte, hvorfor meg, jeg er jo sterk og sunn. Og det tror jeg gjelder alle kvinner som får den diagnosen. Men i realiteten kan man si at man blir kastet ut av kurs, man blir liksom minnet om sin egen sårbarhet. Og det å komme ut på den andre siden av det, tror jeg ikke handler om å skynde seg å bli så mye som mulig lik den du var før, men liksom å si at vel, men nå har jeg tydeligvis utvidet «huset» mitt med flere rom. Og det må være plass til alt. Også de store følelsene eller angsten eller hva det måtte være. Det handler ikke om å være trygg.

Superrot med dokumentert helseeffekt - men disse bør styre unna

Vi Pluss

Terapeutisk

Ann Eleonora har oppdaget at skriving gir henne et utløp for angsten.

– Jeg gråt ikke, men jeg begynte å skrive, og det har betydd mye. Jeg har aldri drevet med skriving før, men plutselig vare det bare slik det kom ut. Kanskje måtte det bare ut. Man går gjennom noe, og du må selv bearbeide det. Det må gjennom deg - og ut. Når du har vært på det stedet, hvor du ser ditt eget liv i et uønsket perspektiv, er det et før og et etter.

- Og det er morsomt fordi det er så sprøtt . Det er ting som blir mye større. For eksempel en solnedgang eller en kornåker. Og frykten får sitt eget monster. Den har faktisk plutselig et ansikt. Det er ikke noe vagt, det er faktisk ganske reelt: Dette er det vi er redde for skal skje. Det er ganske besynderlig. Livet er jammen et plutselig sted: Du kan gå ut døren og nedover gaten nå og bli påkjørt av en buss. Du kan motta en telefonsamtale: Noe har skjedd. Det er bare et plutselig sted. Og jeg tror at sykdom kanskje setter et forstørrelsesglass på det. For en periode. For hverdagen kommer tilbake. Heldigvis. Men hvis man er heldig, har man kanskje høstet litt visdom underveis.

Men de som sier at de ikke ville vært det foruten?

- Nei, det gidder jeg ikke høre på. Altså, la vær! Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Bare det å se ansiktene til barna mine da jeg måtte fortelle dem det. Det er det verste jeg har opplevd. Det ville jeg gjerne ha vært foruten. At de under hele pandemien har vært så redde på grunn av meg, det skulle jeg gjerne vært foruten. Og det er ingenting med, at jeg har blitt klokere. Det er en drittdiagnose. Vi må ikke romantisere det på noen måte. Det ødelegger familier. Det ødelegger fremtiden for mange. Det ødelegger drømmer. Det er dritt.

Hva drømmer du om?

– Åh, jeg er en veldig enten-/eller-person. Det fant jeg tydelig ut av da jeg på et tidspunkt flyttet til Hellerup – og tilbake igjen. Jeg er ikke laget for å bo i et villakvarter. Jeg er ment for å bo på Vesterbrogade, som jeg gjør. Eller å være i sommerhuset mitt på Orø, der det ikke er gatelykter - og ingen smarte ting og saker du kan kjøpe. Det er bare et jorder. Så jeg er laget for landsbygd, mørke og stjerneklar natt. Stillhet, å suge inn, å fordype meg. Og jeg er laget for byliv, bråk, fest og gater. Jeg drømmer nok om å få begge deler integrert enda mer i livet mitt. Kanskje vil jeg ha hendene i litt jord, og kanskje det vokser noe ut av den jorda. Jeg tror det er det jeg drømmer om. Å foredle begge deler mer. Ikke lenger være i tvil om jeg heller skulle det ene eller det andre.

Ufør før alderspensjon? Dette må du passe på

Vi Pluss

Kommunen kan ta av pensjonssparingen din

Vi Pluss