Barn ble kidnappet av den norske staten. Så startet marerittet

I 100 år ble vold og seksuelle overgrep på flere barnehjem i landet holdt skjult. – Hjerteskjærende å høre deres historier. De gråt og vi gråt, forteller Knut Vollebæk.

VOND HISTORIE: Innenfor disse veggene ble Askviknes barnehjem i Os i Hordaland drevet av Norsk Misjon Blant Hjemløse. Barna her fikk dårlig stell og ble utsatt for vold og seksuelle overgrep. Foto: Ingebjørg Engel Astrup
VOND HISTORIE: Innenfor disse veggene ble Askviknes barnehjem i Os i Hordaland drevet av Norsk Misjon Blant Hjemløse. Barna her fikk dårlig stell og ble utsatt for vold og seksuelle overgrep. Foto: Ingebjørg Engel Astrup Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det som gjør det så spesielt vanskelig og sårt var at misjonen sørget for at barna ikke fikk ha kontakt med foreldrene. Foreldrene fikk ikke vite hvor barna var, forteller Grethe Paulsen Vie, etnolog og konservator ved Haugalandmuseet.

Hun snakker om tida fra slutten av 1800-tallet da misjonsorganisasjonen Norsk misjon blant hjemløse, stiftet av sokneprest Jakob Walnum, fikk «carte blanche» fra regjeringen til å gjennomføre en omfattende og brutal assimileringspolitikk. Misjonen tok romanibarn fra sine foreldre og plasserte dem på barnehjem for at de skulle fornorskes. De skulle tas fra foreldrene så tidlig som mulig for at de skulle lære seg norsk språk og kultur. Målet var at de ikke skulle huske foreldrene eller noe av reisekulturen de var en del av.

Askviknes i Os i Hordaland var det første av seks barnehjem som ble etablert for romanibarn 27. juni 1900. Det var planlagt plass til 25 barn og opptaksalderen skulle være under fire år. Vie forteller om barn som rømte fra barnehjemmet fordi de savnet familien.

– De som ble tatt fra sine foreldre har levd med sårene det skapte hele livet. Land i hele Europa oppførte seg dårlig mot romanifolket, men Norge var verst. Det er ikke noe å være stolt av, understreker Vie.

TATT FRA FORELDRENE: Norsk Misjon Blant Hjemløse forsøkte å få tak i romanibarn før de var fylt fire år. Jo tidligere de ble tatt fra foreldrene, jo mindre fikk de vite om egen familie og kultur. Portrettet av tvillingpar i hver sin barnestol ble tatt på Askviknes barnehjem mellom 1925 og1927. Foto: Riksarkivet
TATT FRA FORELDRENE: Norsk Misjon Blant Hjemløse forsøkte å få tak i romanibarn før de var fylt fire år. Jo tidligere de ble tatt fra foreldrene, jo mindre fikk de vite om egen familie og kultur. Portrettet av tvillingpar i hver sin barnestol ble tatt på Askviknes barnehjem mellom 1925 og1927. Foto: Riksarkivet Vis mer

Sterilisert og lobotomert

Behandlingen av taterfamiliene strakte seg også lenger enn barnehjemsvirksomheten. Familier ble også tvunget til å bo på Svanviken arbeidsleir på Nordmøre hvor de skulle lære å jobbe på gård og bo i hus.

– Det er historier om kvinner som ble sterilisert etter fødsel uten å vite om det. De ble sterilisert og lobotomert fordi de ikke var norske nok, forteller Vie.

Romanifolket, også kalt tatere, har vært i Norge siden 1500-tallet. Misjonen mente romanifolkets omreisende livsstil var fordervende. De ble sett på som fattige og et problem. På 1800-tallet ble det mye verre.

– Det som skjedde var en del av fornorskingspolitikken. Jøder ble utestengt og samer og kvener skulle fornorskes, forteller Vie.

Arbeidet ble intensivert etter 2. verdenskrig og Norsk Misjon blant hjemløse ble ikke nedlagt før mot slutten av 1980-tallet.

– Til og med på 1980-tallet ble barn tatt fra foreldrene fordi de var reisende. Ingen stilte spørsmål ved hva som skjedde ved barnehjem og arbeidskolonier. Det finnes historier om at de skrev brev til barna sine som barna aldri fikk, forteller Vie.

IDYLL? Barn og ansatte fotografert på Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. Det ser ut som en lykkelig sommerdag, men mange av barna som misjonen tok fra foreldrene opplevde seksuelle overgrep og vannstell. Foto: Riksarkivet
IDYLL? Barn og ansatte fotografert på Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. Det ser ut som en lykkelig sommerdag, men mange av barna som misjonen tok fra foreldrene opplevde seksuelle overgrep og vannstell. Foto: Riksarkivet Vis mer

– Utsatt for seksuelle overgrep

Holger Gustavsen, leder for Taternes Landsforening, kjenner flere som opplevde å bli tatt vekk fra sine foreldre. De lever fortsatt og sliter fortsatt med det de opplevde.

– De har fortalt mye om hvordan det var på barnehjemmene. Mange fikk juling, ble utsatt for seksuelle overgrep og fikk lite mat. En fortalte at han bare fikk kål å spise tre ganger om dagen, ble kastet i kullkjellere og måtte gjøre hardt arbeid, sier han.

Ifølge Gustavsen har disse opplevelsene skapt et traume som går ut over barnehjemsbarnas etterkommere i dag.

Sliter fortsatt

– Mange av barnehjemsbarna er trygdet. Flere sliter med nerver og angst, alkohol- og pillemisbruk. Problemene videreføres til barna deres, sier han.

I 14–15 års alderen endte også mange taterbarn på gata.

– Den eneste levemåten var å ty til kriminelle handlinger. De hadde stort sett bare opplevd vonde ting hele sitt liv. Det er mange triste historier, men det er også eksempler på de som greide seg. Det gikk for eksempel bedre for dem som fikk mønstre på en båt.

Gustavsen peker på at vi kanskje tenker at folk ikke visste bedre den gangen. Han synes det er vanskelig å tenke sånn.

– Det skremmer meg at Norge hadde skrevet under på menneskerettskonvensjoner like etter andre verdenskrig. De burde jo visst bedre, men etter krigen økte forfølgelsen av oss. De drev i stor skala med lobotomering og sterilisering. Løsgjengerloven ble flittig brukt, sier han.

– Hjerteskjærende

– Det å høre historier om hvordan de ble behandlet på barnehjemmene og på Svanviken arbeidskoloni var hjerteskjærende. De gråt og vi gråt, sier Knut Vollebæk til Vi.no. Den tidligere utenriksministeren ledet tater-/romaniutvalget som kartla assimileringspolitikken som ble ført overfor folkegruppa.

- Det var så tragisk og sørgelig. Det var nesten så vi ikke skjønte at det var mulig. Vi som jobbet med dette ble berørt og preget av det.

BORTE FRA FORELDRENE: To romanibarn fotografert på Askviknes barnehjem i Os i 1933. Foreldrene skulle ikke vite hvor de var. Foto: Riksarkivet
BORTE FRA FORELDRENE: To romanibarn fotografert på Askviknes barnehjem i Os i 1933. Foreldrene skulle ikke vite hvor de var. Foto: Riksarkivet Vis mer

– På 30-tallet mente enkelte norske medisinere med støtte i tyske forskere at assimileringspolitikken var kristelig naivitet. De mente at måten taterne levde på lå i genene og at å ta barna vekk fra foreldrene ikke ville hjelpe. Derfor kom steriliseringsloven i 1934 som skulle forhindre at de formerte seg. Det er forferdelig, sier han.

– Ble ikke trodd

Vollebæk forteller at enkelte opplevde at det var første gang de ble lyttet til, da de fikk lov til å fortelle sin historie til utvalget.

– Mange av dem vi snakket med, hadde traumer etter opphold på barnehjem. Noen var blitt utsatt for seksuelle overgrep, men ble ikke trodd. Kontrollen fra myndighetene var dårlig og når inspektørene kom på besøk var barna vasket og hadde pene klær, sier han.

Vollebæk forteller at flere utvalget snakket med, opplevde at behandlingen av taterne ble verre etter andre verdenskrig.

– Nazistene hadde nok planer om å fjerne tatere og romanifolk slik de hadde gjort med sigøynere. Det ser ut som om det var planlagt leire ved Askim hvor de da skulle plasseres. De rakk ikke å fullføre planene, men romanifolket fikk nesten tøffere behandling etter krigen. Landet skulle bygges opp igjen og vi skulle ikke ha folk som drev på landeveien, sier Vollebæk.

Mener det også kunne ha skjedd i dag

Vollebæk mener vi skal passe oss for å være bedrevitere og si at det samme ikke kunne ha skjedd i dag.

– I dag er vi heller ikke glad i folk som ikke tilpasser seg samfunnet vårt. Enten det gjelder ulike funksjonshemninger eller andre kulturer og religioner. Det hjelper ikke bare å fordømme det som skjedde den gangen, vi må være klar over våre holdninger i dag.

Vollebæk mener også vi må ta lærdom av at myndighetene forsømte å kontrollere misjonens virksomhet.

– De bevilget penger uten å kontrollere. Vi må huske på at det også er behov for kontroll på institusjoner i dag, sier han.

– Ble ikke trodd

Ifølge Vollebæk var utgangspunktet for assimileringen at barna skulle få en utdannelse og komme seg unna livet på landeveien. De skulle få en plass i samfunnet som vanlige norske borgere, men:

– Å oppleve som barn å bli frarøvet foreldre, språk og kultur må være så nedverdigende og ydmykende. De skulle lære å lese, skrive og grave i jorda. Men samtidig opplevde de at myndighetene ikke tok dem på alvor og Norge var heller ikke et jordbrukssamfunn lenger så det var vanskelig for dem å forstå hvorfor.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer