30 000 nordmenn rammes årlig av krystallsyke:

Anna har vært svimmel i tolv år

Hun trodde svimmelheten aldri ville gå over. Etter tolv år blir Anna endelig stadig bedre.

MÅ PRIORITERE: Før Anna ble syk, var hun en dame med mye energi. – Nå må jeg velge hva jeg prioriterer, sier hun. Foto: Ellen Jarli
MÅ PRIORITERE: Før Anna ble syk, var hun en dame med mye energi. – Nå må jeg velge hva jeg prioriterer, sier hun. Foto: Ellen Jarli Vis mer

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Desember 1998: Plutselig en morgen våkner 20 år gamle Anna Lejerstedt opp og er veldig svimmel. Alt går rundt, og det var vanskelig å stå oppreist. Den påfølgende uken må hun ha hjelp til å gå på do fordi rommet går rundt for henne så fort hun reiser seg.

Hun blir engstelig og kontakter faren, som er lege, og han slår raskt fast at datteren har virus på balansenerven. Han forteller Anna at dette vil gå over.

For å unngå å kaste opp ligger hun helt i ro i en ukes tid og stirrer på et punkt i taket. Når svimmelheten roer seg noe, klarer Anna å gå med støtte. Etter en måned går svimmelheten over av seg selv, og Anna kan gå tilbake til sitt normale liv som fysioterapistudent og treningsveileder på et treningssenter.

Det neste tiåret kjenner Anna at hun er litt svimmel og har litt tåkesyn innimellom, men føler at det er helt greit å leve med. I 2007, etter at Anna har fått jobb som fysioterapeut, våkner hun opp en morgen og føler seg ør. Når hun begynner å bevege på seg, er det som om hele rommet gynger. Hun oppsøker fastlegen som mener at hun har fått virus på balansenerven igjen. Det eneste som hjalp, var å starte dagen med å gå til jobben.

– Det varte en måned før det gikk over, sier svensk-norske Anna (42). Hun kommer fra Lund i Sverige, men har bodd i Oslo siden 2003.

TAKKNEMLIG: En periode gikk Anna rundt og misunte andre som var friske. Nå er hun "takknemlig for alt sykdommen har lært henne. – Jeg har blitt "et bedre menneske, sier hun. Foto: Ellen Jarli
TAKKNEMLIG: En periode gikk Anna rundt og misunte andre som var friske. Nå er hun "takknemlig for alt sykdommen har lært henne. – Jeg har blitt "et bedre menneske, sier hun. Foto: Ellen Jarli Vis mer

Nye anfall

Noen måneder seinere kommer symptomene tilbake og Anna får en kollega til å utrede henne. Han konstaterer at hun har benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV) som betyr godartet, anfallspreget svimmelhet utløst av stillingsendringer. På folkemunne kaller vi det krystallsyke. Etter å ha blitt behandlet med vibrator bak øret et par ganger blir Anna helt bra, men under ett år senere kommer symptomene tilbake. Anna blir behandlet og føler seg bedre i noen uker, men får stadig tilbakevendende anfall som hun blir behandlet for.

Etter hvert slutter behandlingen å virke. Det neste halvannet året er hun svimmel, kvalm og sliten hele tiden, men er på jobb. Hvis Anna legger seg nedpå for å hvile, eller for å sove om natten, føles det som hun har en bisverm i hodet. Til slutt klarer hun ikke å sove i det hele tatt, og ligger våken natt etter natt.

Hun fungerer på jobb, men så fort hun kommer hjem, er det som om deler av hjernen skrur seg av. Hun kan lese bøker, men husker ikke innholdet i dem. Hun kan se på filmer, men husker ikke hva hun har sett. Hun kan godt være med på sosiale tilstelninger, men husker ikke etterpå at hun har vært til stede. Ved siden av sine egne plager har Anna siden 2007 behandlet andre med tilsvarende symptomer. De fleste av pasientene hennes blir helt bra. Etter hvert begynner hun å eksperimentere på seg selv.

Prøvde nye metoder

Anna bruker sin egen erfaring med krystallsyke og utdanningen som fysioterapeut med å hjelpe pasienter med krystallsyke. Foto: Ellen Jarli
Anna bruker sin egen erfaring med krystallsyke og utdanningen som fysioterapeut med å hjelpe pasienter med krystallsyke. Foto: Ellen Jarli Vis mer

– Jeg ville bli bedre, og det er ikke sånn at én behandlings-metode funker for alle. Når det jeg hadde forsøkt ikke hadde effekt lenger, måtte jeg finne andre metoder for å bli bra.

Anna begynner å bruke andre vinkler for å få krystallene som har løsnet, på plass.

– Gradvis ble jeg bedre, og hvis anfallene kom tilbake, så hadde jeg lært meg noen teknikker til å stoppe dem.

Etter at Anna blir mor i 2015, kommer imidlertid svimmelheten kraftig tilbake.

– Det var vanskelig å bevege seg, og jeg mistet nesten balansen bare ved å snu på hodet, husker Anna.

Med svimmelheten kommer også søvnløsheten tilbake. Etter å ha gjort litt research på egen hånd, melder Anna seg som forsøkskanin på et prosjekt om søvnproblemer i regi av St. Olavs hospital i Trondheim. I de påfølgende månedene følger hun et bestemt opplegg for å lære seg å sove på nytt. En del av opplegget er at hun skal legge seg ved midnatt og stå opp klokka 05 hver dag, uansett hvor mye eller lite hun sover, i en bestemt periode. Etter hvert som hun klarer å sove i flere timer, kan hun begynne å legge seg tidligere.

Gradvis bedring

Da Anna ble med i studien, sov hun i gjennomsnitt tre timer hver natt. Etter noen måneder sov hun fem timer, og da hun var ferdig, sov hun sju.

– Dette prosjektet er det tøffeste jeg har vært med på, men det var verdt det, sier Anna som også fikk bukt med svimmelheten da hun klarte å begynne å sove igjen.

– De fire siste årene har svimmelheten gradvis blitt bedre, og det siste året har jeg bare hatt tre anfall.

I dag veileder Anna andre med søvnproblemer. Tidligere i år ble hun kjent med stressmestringscoach Rebekka Nøkling, som har vært rammet av borrelia og som Allers skrev om tidligere i høst. Sammen holder de kurs som inkluderer hormonyoga, styrking av nervesystemet og konkrete øvelser for å redusere svimmelhet og stress.

Før Anna ble syk, var hun en dame med mye energi. Hun var en av de siste som dro fra en fest. Nå er hun en av de første som går. Energinivået er ikke hva det en gang var, og hun prioriterer beinhardt.

Julebordet med venninnegjengen begynner kl. 13 på grunn av henne. Anna er opptatt av å lære seg å leve med det man har.

– Man må tilpasse livet til de plagene man har, konstaterer hun.

En periode følte Anna seg som et offer, og gikk rundt og misunte andre som var friske. Nå er hun takknemlig for alt sykdommen har lært henne.

– Jeg er blitt et bedre menneske, og vil bruke det jeg har lært til å hjelpe andre. Min egen historie har gitt meg en større forståelse for hvordan pasientene mine har det, sier Anna.