Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hva gjør det med deg når du forteller andre at du er for tykk, for tynn, for slapp, for gammel, for rynkete eller en for dårlig mor? Og hva gjør det med de mennesker som er rundt deg? Dette forteller psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt, som også råder oss til å tie stille – i hvert fall noen ganger.

Jeg har for tykke bein til å bruke kjole.

Jeg har for tynne bein til å bruke kjole.

Magen er for stor.

Rumpa er for liten.

Jeg er for kjedelig.

Jeg er for høylytt.

Ja, man kan fortsette. Listen over hva noen av oss kan finne på å kritisere oss selv for i selskap med andre, er nesten uendelig.

Men hvorfor? Hva får vi ut av det? Og hva gjør det med de som må lytte til selvkritikken?

Opphold utenfor Norge kan gi nei til uføretrygd

Vi Pluss

Julie (54) ble skilt etter 20 år: - Savner hverdagssamtalene

Vi Pluss

Starten på selvkritikken

Psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt starter med å svare på det første spørsmålet: Hvorfor kritiserer vi oss selv høylytt?

– For mange er det ofte en stemme som kverner inni oss. Den har oppstått på et tidligere tidspunkt, da det skjedde noe som fikk oss til å sette et alvorlig spørsmålstegn ved oss selv, vår identitet og vår eksistens. Stemmen sier at du ikke er god nok i andres øyne, at du for eksempel er tykk, dum, stygg, sa noe pinlig på et møte - og så videre og så videre. Og på et tidspunkt, når stemmen har kvernet rundt inni oss lenge nok, får den så mye kraft at den også må ut; den må ytres i selskap med andre, sier hun.

Hun påpeker imidlertid at når det kommer til høylytt selvkritikk så handler det også om balanse - som det også gjør for mye annet. For litt selvkritikk kan faktisk være greit nok.

– Det kommer an på hvordan og hvor mye man kritiserer seg selv. Selvkritikk kan være sjarmerende og morsomt hvis det for eksempel er en slags selverkjennelse og sannhet i det. Hvis man har blitt eldre og sier : «Ja, bakenden min har sunket en etasje», så er det noe som skjer med oss alle i større eller mindre grad, og derfor er det noe både gjenkjennelig og - for de fleste av oss - sant, og hvor mange av oss kan le med, sier hun - og påpeker at det er relativt enkelt å se forskjell på selvkritikk på den morsomme eller den triste måten.

– Vi kan høre det på stemmen til den som snakker. Det er noe med tonen, styrken og melodien i det som sies. Folk som er selvkritiske for moro skyld og med selvinnsikt har humor og kraft i stemmen – også selv om de snakker om mindre attraktive sider ved seg selv, og man kan føle at de står ved sine «feil ». Mens de som er selvkritiske på den mer destruktive måten har en helt annen tone – det er mer bedende og klagende, og man kan nesten høre den tvungne latteren eller offerrollen i stemmen, forklarer psykoterapeuten.

Det blir en «sannhet» etter hvert

Selv om det kanskje er innlysende, må vi bare spørre: Hvorfor er det i det hele tatt problematisk å kritisere seg selv – altså på den dårlige måten – foran andre?

– Det er fordi jo mer vi sier noe, jo mer blir det en sannhet, og har du sagt noe et tilstrekkelig antall ganger, kan det bli en del av identiteten din, sier hun og påpeker at det selvfølgelig er like problematisk å gå rundt og si stygge ting til seg selv inni hodet.

- Det er ikke en oppbyggelig måte å snakke til seg selv på. Det bryter ned og degraderer, og gjør det ikke lettere å være menneske - tvert imot, sier Maria Holkenfeldt Behrendt.

Avslører hersketeknikker i parforhold: - Da er vi over i psykisk mishandling

Vi Pluss

Matbutikken med den beste rabatten

Vi Pluss

Vil at andre skal si at det ikke stemmer

Men hva håper vi å få ut av det når vi uttaler kritikken mot oss selv høylytt?

- En åpenbar ting er ønsket om å bli motsagt. Altså at personen overfor skal si «Det stemmer ikke i det hele tatt!».

- Men det kan også være at man bare kritiserer seg selv uten at man egentlig merker det, fordi det har blitt den måten man snakker om seg selv på, sier hun - og erkjenner at det kan være vanskelig å være den som må låne ører til selvkritikken.

– Det er selvsagt forskjellig hva andres selvkritikk gjør med folk. Det kommer an på hvem man er. Men noen vil reagere med å motsi personen ved for eksempel å si «nei, du er da ikke en dårlig mor» fordi de vil beholde den gode stemningen, kanskje fordi de er redde for hva som vil skje dersom de ikke gjør det, eller fordi de ikke vil at den andre skal sitte og føle seg utilpass, sier hun.

I tillegg til at man på den måten kan komme til å føle seg manipulert til å rose den man sitter overfor, kan en annens selvkritikk også gjøre deg ukomfortabel på andre måter.

- Det vil være noen som opplever selvkritikken som falsk. Det vil også være de som blir flaue og kan føle at de må sitte og lyve for ikke å gjøre den andre opprørt. Og det kan også skje at lytteren kan føle seg latterliggjort. Hvis han eller hun må sitte og høre på at noen kritiserer seg selv for å være dårlige i lønnsforhandlinger, og man vet at den personen tjener dobbelt så mye som deg, så kan du ende opp med å sitte og føle deg indirekte kritisert av den andres selvkritikk. Selv om det ofte ikke er selvkritikerens intensjon, sier Maria Holkenfeldt Behrendt.

Ekteskap: - Vurder hvilke grep dere kan ta

Vi Pluss

Jobbe som ufør? Slik påvirker yrkesinntekt hva du får i uføretrygd og uførepensjon

Vi Pluss

Spør: - Er det noe jeg kan gjøre?

Hvordan reagerer man best når en annen person kritiserer seg selv?

- Hvis det er en person du kjenner godt og som du har hørt kritisere seg selv gjennom flere år, kan du gripe det an ved å gå litt dypere ved for eksempel å si: «Nå har jeg hørt deg snakke sånn lenge. Det kan ikke være noe hyggelig å ha det slik. Er det noe jeg kan gjøre?».

- Altså ta det seriøst at personen er lei seg for noe - framfor å si at det ikke stemmer. For det hjelper ikke. Det kan godt hende at personen i øyeblikket vil synes at det er fint å bli fortalt at hun «ser bra ut» eller «er en god mor», men det går bare rett igjennom henne hvis hun ikke tror på det selv. Så det er bare en kortsiktig løsning. Det er selvfølgelig fint å få en bekreftelse fra andre, men det hjelper ikke i lengden hvis man ikke egentlig kan akseptere det, sier Maria Holkenfeldt Behrendt - og forklarer at man som selvkritiker må begynne å jobbe med sitt eget selvbilde, selvfølelse og -verdi og å behandle seg selv som sin egen beste venn framfor sin egen verste fiende.

Noe hun også jobber mye med sammen med sine klienter. For som hun også sier:

– Det vanskeligste er å være sin egen aller beste venn, men det er faktisk det aller beste man kan være.

Behandlingsreiser til utlandet: Alt om helseopphold i sola på statens regning

Vi Pluss

Håper ung trend brer om seg

I tillegg tror hun også at den høylytte selvkritikken kanskje vil stilne litt i framtida i takt med utviklingen i samfunnet.

– Jeg tror ikke vi kommer til å fortsette å snakke så dårlig om oss selv offentlig i samme grad som nå. Jeg opplever, spesielt blant den unge generasjonen, at det er mye høyere toleranse i dag overfor alt som gjelder utseende og ulike måter å være på, samtidig som det er en kodeks om at man ikke må snakke ned noen – heller ikke seg selv. Det er en fantastisk trend, og jeg håper den sprer seg.

Vanskelig økonomi eller gjeld? Dette skal Nav gi deg

Vi Pluss

– Fra det øyeblikket Tomas ble skadet, ble arbeidslivet lyset - og familielivet ble mørkere

Vi Pluss

Fant kjærligheten fra ungdommen

Vi Pluss