Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hva gjør det med deg når du forteller andre at du er for tykk, for tynn, for slapp, for gammel, for rynkete eller en for dårlig mor? Og hva gjør det med de mennesker som er rundt deg? Dette forteller psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt, som også råder oss til å tie stille – i hvert fall noen ganger.

Jeg har for tykke bein til å bruke kjole.

Jeg har for tynne bein til å bruke kjole.

Magen er for stor.

Rumpa er for liten.

Jeg er for kjedelig.

Jeg er for høylytt.

Ja, man kan fortsette. Listen over hva noen av oss kan finne på å kritisere oss selv for i selskap med andre, er nesten uendelig.

Men hvorfor? Hva får vi ut av det? Og hva gjør det med de som må lytte til selvkritikken?

Starten på selvkritikken

Psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt starter med å svare på det første spørsmålet: Hvorfor kritiserer vi oss selv høylytt?

– For mange er det ofte en stemme som kverner inni oss. Den har oppstått på et tidligere tidspunkt, da det skjedde noe som fikk oss til å sette et alvorlig spørsmålstegn ved oss selv, vår identitet og vår eksistens. Stemmen sier at du ikke er god nok i andres øyne, at du for eksempel er tykk, dum, stygg, sa noe pinlig på et møte - og så videre og så videre. Og på et tidspunkt, når stemmen har kvernet rundt inni oss lenge nok, får den så mye kraft at den også må ut; den må ytres i selskap med andre, sier hun.