Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er snart jul og ifølge prognosene skal vi bruke 27,6 milliarder kroner på mat og drikke inn mot julefeiringen: Vi skal bruke 5120 kroner per person i desember. Men hvordan velger du maten i butikken? Velger du den fineste påleggspakken? Den mest kjente merkevaren? Eller går du for den du alltid har kjøpt - bare fordi du alltid har kjøpt den?

Det kan selvsagt føles trygt å holde seg til det kjente. Da vet du i alle fall hva du får?

Men jeg vil påstå at du går glipp av mange fantastiske opplevelser i matveien dersom du kun velger kjent og trygt.

- Dette er ingen spøk!

Forleden hadde jeg en helt magisk opplevelse med en ganske så uskjønn og trist pose med poteter.

Du lurer kanskje på hvor magisk det egentlig kan være, når det bare er snakk om en pose poteter? Men akkurat denne posen viste seg å være en lykkepose.

Mandelpoteter. Asterix. Beate. Amandine. Det mangler ikke på utvalget av poteter i frukt- og grøntavdelingen. Blant merkevareprodusentenes fargerike poser velger jeg den kjedeligste. En litt grå papirpose som lett kan skli ut av synsfeltet i konkurransen om oppmerksomheten i grønnsakdisken.

Men over en pinnekjøttmiddag i førjulstida, skal denne ellers grå andungen vise seg å være en fantastisk svane.

Allerede når kniven glir gjennom poteten er det merkbart; Ja, for kniven glir som gjennom smør - og det er ikke fordi poteten er overkokt. Det er fordi poteten er kremete. Den har en fantastisk farge. Og smaken: Olala! Den smaker virkelig helt himmelsk. Og jeg er egentlig ingen stor fan av poteter …

Jeg dykker ned i resirkuleringsbøtta: Jeg må ha svar på hva dette egentlig er for poteter? I liten skrift under papirposen står det: Celandine.

Den grå papirposen reklamerer ikke for hva slags poteter den inneholder, som de øvrige potetposene i grønnsaksdisken gjør. Dette er bare «poteter». Men om du kjenner din potethistorie så vet du at Celandine-poteter faktisk er en delikatessepotet.

Delikatessepoteter som altså er gjemt i en ellers grå papirpose blant skinnende merkevarer i butikken. Den er den billigste varen blant konkurrentene i potethylla.

Og den er en representant av det som gjerne omtales som «billigvarer» - butikkenes «egne merkevarer».

Kun én står til 6

Vi Pluss

Er du blant dem som automatisk velger bort det billigste alternativet i butikkhylla? Som tror at den må være dårligere enn merkevaren - fordi den jo tross alt er så mye billigere? Og en kjent merkevare må jo bare være bedre?

Jeg mener du går glipp av veldig mye dersom du fullstendig utelukker de billigste varene i butikkhyllene - som det faktisk er mange som gjør.

Matsnobberi, vil jeg kalle det.

Og du tar så innmari feil: Om du leser avisenes blindtester av mat innimellom, vil du se at det ofte er butikkenes egne merkevarer som vinner.

Varsko om fordelsklubber: - Forbrukerne som betaler for moroa

Jeg kjøper som oftest butikkenes egne merkevarer dersom det er et alternativ. Leverpostei. Skinke. Ost. Laks.

Noen ganger er ikke billigproduktene helt i tet når det kommer til smak. Men som oftest synes jeg faktisk disse produktene smaker like bra - og ofte bedre - enn mange av merkevarene.

Det interessante er at varene selges inn som billige, merkeløse produkter - men det er jo faktisk en merkevareprodusent som lager dem. Synnøve Finden produserer for eksempel billig-ost for en av butikkjedene. Eller leverpostei produsert av Grilstad eller Finsbråten. Du kan finne fantastiske lavprisprodukter, også fra mindre lokalprodusenter, i hyllene.

Noen butikkjeder oppgir produsenten på pakken, i liten skrift, mens andre bare oppgir opprinnelsesland.

For noen år siden kom jeg i snakk med en norsk kjøttprodusent over en pall med pinnekjøtt i en av de største svenske matbutikkene på svenskegrensa. Han la opp pakke etter pakke med norsk pinnekjøtt - men merket var ukjent for meg - og pakningene var ganske så uinspirerende.

Én bestemt matvare kan gi færre plager i overgangsalderen

Vi Pluss

- Hvilket merke er dette, spør jeg? Og dermed er praten i gang.

- I Norge selges det under et helt annet merkenavn, sier han, og forteller om produsenten vi jo har sett i norske butikker - og som er en ganske kjent, i alle fall i noen områder i landet. Og han forteller at det «svenske» merkenavnet er godt kjent for norske svenskehandlere.

- Det er de norske dagligvarekjedene som krever det, om de skal selge våre varer i butikkene sine. Da får vi ikke bruke samme navn på varer vi selger til Sverige, forteller produsenten.

Et høykvalitets norsk merkevareprodukt selges altså til lav pris under et annet merkenavn på den andre siden av grensa. Pakket i en ganske grå og beskjeden emballasje som verken roper prisbelønt, fest eller glitter - men som smaker som gull.

Enkle grep mer enn halverer matvarebudsjettet

Vi Pluss

Nå er det ikke så mange som tar turen over grensa for å harryhandle i disse dager - men det er heller ikke poenget.

Poenget er at uansett hvor du handler, uansett hvilken dagligvarekjede du velger:

Legg av deg matsnobberiet. Du kan ende opp med å betale mye mer enn du trenger, bare for merkenavnet.

Se heller ut av merkevareboksen: Det er jo faktisk en matprodusent som står bak produksjonen av det som selges inn som butikkenes «billigvarer» også - som kan være kvalitetsprodusenter du ellers ville betalt skyhøye priser for om de hadde blitt markedsført som eksklusiv lokalmat.

Ta en sjans på en lykkepose - kan hende du finner gull.