Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Skånske Sven Engholm (67) har bygd opp lodge-konseptet ved elva i Karasjok siden midten av åttitallet. Nå har han seks hytter, har fylt sekstisyv og kaller seg selv pensjonist, en sannhet med modifikasjoner.

Sven har vunnet Finnmarksløpet elleve ganger og bodd på Nordkalotten i tretti år. I hundekjører-miljøet vet alle hvem han er, Sven lever og ånder for hundene og villmarkslivet på Finnmarksvidda.

En mer spesiell, nord-norsk opplevelse skal du lete lenge etter

Søkte eventyret i Finnmark

For tretti år siden jobbet Sven Engholm på Stockholm Universitet med isbre–målinger og hadde så smått begynt med hunder på hobbybasis. En venn fortalte at han hadde fått drømmejobben i Kiruna med å padle kano og gå i fjellet. Sven ønsket det samme, og søkte og fikk jobben som lærer i friluftsliv i Kiruna i Nord-Sverige og ble et år.

For 30 år siden var hundekjøring en kuriositet de færreste holdt på med. Sven var den første i Kiruna med åtte sledehunder. Han undersøkte hvordan han kunne tjene penger på hundekjøring og tok seg over grensen til Norge.

Da han ankom Karasjok var det ingen andre som hadde sledehunder der heller. Ideen hans var å få tak i et nedlagt gårdsbruk og skape egen virksomhet med hundekjøring. Han merket av alle hus på kartet der det ikke kom røyk fra pipa. En kald januardag dro han opp til det første huset han så det var liv i og banket på.

– Der stod jeg, en hippie fra Skåne i bitende kulde ikledd en samisk reinsdyrpels med åtte hunder på slep og spurte om et sted å bo.

- Å reise alene er veldig sosialt

Skeptiske til hundekjøring

Sven måtte pent stå på trappa mens dampen sto innenfra. «Kunne han sette opp telt på gårdsplassen»?

«Ja, ja, ja», svarte den skjeggete mannen vennlig.

Da Sven kom tilbake dagen etter, ble han heller ikke sluppet inn i varmen.

– Jeg viste ham kartet og sa jeg trengte en bil for å finne ut hvem som eide husene.

«Kan jeg leie bilen din»?

«Ja, ja, ja», svarte mannen igjen.

Det beste av Norge? Du trenger bare fire dager

Tålmodigheten lenge leve

Det viste seg at den skjeggete mannen var skogmester i Karasjok. Først i 1985 gikk tomtesøknaden til Sven gjennom nåløyet, da hadde det gått fem år. Sven opplevde massiv motstand fra kommunen, underskriftskampanjer og trettiseks personer definert som naboer, sa han var uønsket. De argumenterte med at de ikke kom til å få sove på natten på grunn av bjeffing, at hundene kom til å bite ungene og dessuten var han utlending. Alle instanser skulle uttale seg i saken. Museumsdirektøren skrev sågar under på en uttalelse som omhandlet fortidsminner, dokumentet eksisterer i et lokalt arkiv. «Gudene på Haldde liker ikke barneskrik og hunder som bjeffer». (Red.anm. Halddetoppen ligger rett over veien for Engholms sted.)

Begynte å bygge hytter

Til slutt skar fylkesmannen i Finnmark gjennom. Sven valgte selv ut en tomt på sandgrunn, der blir det tørt med en gang. Han kunne få så mye land han bare ville, og det kostet ham bare én krone per kvadratmeter. Sven staket opp tomten selv, så kom teknisk etat fra Karasjok kommune med faktura. Å bygge den første hytta var som å bygge med lego, forteller han. Året etter satt han opp en hytte til i samme stil.

– Så tenkte jeg, dette må jeg lære meg på en ordentlig måte. Jeg begynte med håndlaft.

Slik løser du familiens hytteutfordringer

Vi Pluss

Selvgjort er velgjort

Stilen i hytta er avslappet, litt cowboy, litt hippie og svært lite tradisjonell. Ideen til taklampen med sorte naturfjær fikk Sven da han besøkte et kunstmuseum i København.

Lodgeieren viser meg hvor jeg finner av-på knappen til sengelampen, gjester før meg har strevd så voldsomt.

Etter at han har gått, oppdager jeg en liten glasshylle høyt oppå veggen over sengen. Min første tanke er at jeg kommer til å skalle i den i løpet av natten, men det skjer merkelig nok ikke. Sven har nemlig tegnet innredningen med millimeterpresisjon.

Selv vasken på badet har han designet, skåret ut i stein etter alle kunstens regler, slipt og slipt helt til den ble silkemyk på overflaten. Han kan ikke fatte hvordan kineserne klarer å levere steinvasker til fem-seks-tusen kroner som det tar så lang tid å lage.

Petter Smart-løsninger

Sven slår seg ned ved kjøkkenbordet etter at gjestene har fortært middagen, elggryte med tyttebær. Kjøkkenet er designet for maks ti personer og har en rekke finurlige innretninger. Du må se deg godt rundt om skal du finne glass, tallerkener, skjeer også videre. Noe er under benken, andre ting må du løfte blikket for å oppdage.

Vinglassene henger faretruende høyt oppunder taket, i solid tau og opp ned. Når hundene har gnaget av alt kjøttet på beinet, lager Sven likegodt tannpirkerholdere av resten. De står som hvite designikoner på bordene!

Hundekjøring og husbygging

Konseptet har vært det samme i alle år, hundekjøring på vinteren, bygging av hytter og design av interiør om sommeren. Sven planlegger møblement før hyttene er satt opp og lagrer alt. Tar trærne tidlig på sommeren, har ikke traktor og jobber på den tungvinte måten.

Sven holdt lodgen stengt om sommeren i flere år før han besluttet seg for å åpne for turister. Nå sitter vi her og kan nyte sensommerkvelden med vin i glasset og ild på peisen mens Sven forteller sin historie.

Stadig nye ideer

Huset jeg er innlosjert i er av betong kledd i stein med store vinduer i fronten. Nok en idé fra kreative Sven? Ikke helt, det var hans eks-samboer som ville ha et mer privat hus. Hva med betong?

«Hva med å grave inn et hus i bakken»?, tenkte Sven.

Så begynte han å tegne et hus med store vinduer som slipper lyset inn. Men entreprenørene sa de ville ha tegninger fra en ordentlig arkitekt. Skissene til Sven var ubrukelige som arbeidstegninger. Sven hadde aldri vært borti arkitekter før, da han liker å gjøre alt selv, men forsto at en arkitekt måtte til for å komme i mål med prosjektet.

- Vi vil være til nytte så lenge vi kan

Tusenkunstner med hindre i veien

Da arkitekttegningene var klare, satte entreprenøren opp betongveggene, etterpå kunne Sven sette steinene utenpå kledningen slik han ønsket. Bærekraftig materialbruk er viktig for selvbyggeren i Karasjok.

– Jeg trodde selvfølgelig jeg kunne få steinene gratis, det var jo kapp som ble kastet. Jeg ba leverandøren legge av til meg istedenfor å knuse dem. Det endte med at jeg måtte betale det samme for kappet som for ny stein.

– Du må være glad i å skape?

– Ja, det er morsomt. Når behovet melder seg går jeg i gang.

Sven påstår at prosjektene han setter i gang er enkle. En gang fryktet noen mannlige gjester at konene ønsket seg en «handyman» av hans kaliber.

«Hit skal jeg ihvertfall ikke ta med kona mi».

«Hvorfor ikke»? spurte Sven.

«Hun kommer bare til å mase på meg, kan du ikke gjøre ditt og datt».

Samtalen vår fortsetter rundt blafrende stearinlys i tømmerkoia;

– Bruker du røttene på veggen til noe, eller er de bare til pynt? spør fotografen.

– Røttene på veggen er tyrived som jeg bruker til å tenne bål med i stedet for å kjøpe tennbriketter.

Sven ønsker ikke at lodgen skal bli større enn den er i dag. Han tar med maks fem gjester på sledetur om gangen, og vil selv være ute i frontlinjen på turer med gjestene. Han vil ikke sitte med stor mage og administrere, som han sier. Sven er offisielt pensjonert, men jobber fulltid og har tre ansatte. Om vinteren kommer det to ansatte til. Sven arrangerer overnattingsturer hver uke fra midten av desember til midten av mai.

Sven er alene nå. Han er ikke flyttbar og ikke byttbar. Han skal dø med støvlene på, sier han. Hundene er hans største lidenskap, de gir så mye tilbake. De er glade sjeler.

– Hundene lever så gode liv her, ingenting er tilfeldig, avslutter Sven fra villmarksparadiset ved elva i Karasjok.