Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Utsira er med sine drøyt 200 innbyggere Norges minste kommune. Men selv om det ikke er så mange innbyggere, er Utsira et aktivt lokalsamfunn. Det er nesten en selvfølge at man deltar i sosiale aktiviteter; musikkorps, idrettslag, velforeninger og husflidslag. Da ideen om et gatekunstprosjekt på Utsira kom opp for noen år siden, stilte folk opp. Slik de har gjort under hver eneste TV-aksjon, ved andre innsamlinger og når det ellers er noe.

På to hjul gjennom tre nasjonalparker på fire dager

På mange måter er befolkningen på Utsira foran sin tid. Utsira ble egen kommune i 1924. Ved første kommunevalg i 1926 skjedde det utrolige at 11 av 12 innvalgte representanter var kvinner. Aasa Helgesen ble valgt til Norges første kvinnelige ordfører og ledet «skjørteregimet» på Utsira i to år.

Kvinnevalget på Utsira var en politisk sensasjon og ble lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Slik også gatekunst-prosjektet på Utsira vakte oppsikt ute i storsamfunnet.

Nord og sør

Det er to havner på Utsira, en i Nordvikvågen og en i Sørevågen. Ferga legger vanligvis til i Nordvikvågen, men under enkelte værforhold går den til havna i sør. Til fots er det 20 minutters spasertur mellom havnene (to kilometer).

Indre havn i Nordvikvågen er en av Utsiras perler. Molo- og kanalanlegget er fra ca. 1870. Her ligger serveringsstedet Dalanaustet. På veien sørover ligger Utsira kirke. Den ble oppført i 1785, men er flere ganger blitt modernisert og oppgradert. Våren 2002 sto det nye kirkeorgelet ferdig som resultat av mange års felles sparing blant sirabuene. Det er dagligvarebutikk i Sørevågen, mens det altså er pub og spisested i Dalanaustet i Nordvikvågen.

Det er normalt helt unødvendig å ta med seg bil om du skal besøke Utsira. Med sykkel kommer du deg fram overalt. Ikke minst for å oppleve den fantastiske gatekunsten som finnes over hele øyen. Det er som å dra på oppdagelsesferd og lete etter skatter.

Sørlandets ti beste sommeropp­levelser

Fugl, fyr og fargerike hytter

Utsira fyr er Norges høyest beliggende fyr. Det ligger 68 meter over havet på øyas høyeste punkt. Fyret så første gang lyset i 1844, og lyser fortsatt. Det har vært gjort værobservasjoner ved fyret siden 1867 og dette er Norges eldste værstasjon i sammenhengende drift.

Ved fyret kan du oppleve de fargerike kunsthyttene til Solveig Egeland, Nyperosa og Havsula, og Christian Sundes høyreiste plastmenn. Fra de små hyttene er det storslått utsikt over Nordsjøen. Ta med deg en termos med kaffe, nyt freden og kos deg med utsikten. På sommeren er det kunstutstilling i Fyrgalleriet, blant annet salgsutstilling med anerkjente gatekunstnere. Det er også mulig å overnatte i vokterboligen.

Mellom de to havnene i nord og sør strekker Siradalen seg. Mot øst og vest, lokalt kalt Austramarkje og Vestramarkje, er det utmark med fint turterreng og gode fiskemuligheter.

Utsira er også kjent som en meget god fuglelokalitet, og blir flittig besøkt av ornitologer, eller «fuglafolk» som sirabuene sier. I trekkperioden på høsten invaderes Utsira av fugleinteresserte, spesielt i «bombeuken» i slutten av september. Utsira har flest førstegangsobservasjoner av arter i Norge. Mer enn 300 arter er registrert her.

Alle våre beste tips til norgesferie 2020

Utsira-Art

Tove Grimsby er reiselivsansvarlig på Utsira og driver overnattingsstedet Sildaloftet i Sørevågen og Bølgen i Nordvikvågen. Hun har vært en av pådriverne i kunstprosjektet som har preget hele øya de siste årene, og som har satt Utsira på det store kunstkartet.

Man kan undres over hva som fikk et internasjonalt brorskap av gatekunstnere til å dra til Utsira for å skape gatekunst på en øy helt uten gater.

– Min venninne Borghild Marie Kvale, som har mange forbindelser i streetart-miljøet, spurte om Utsira kunne tenke seg besøk, forklarer Tove Grimsby.

Og Utsira tok i 2014 imot kunstnerne med åpne armer og åpent sinn. I løpet av noen hektiske uker skapte åtte kunstnere, fire engelskmenn, to spanjoler og to nordmenn, over femti «streetart-pieces», som det kalles. Det er alt fra bitte små, bortgjemte verk til store utsmykninger på siloer, vanntanker og låvevegger.

Den internasjonalt anerkjente gatekunstneren STIK har preget de to vindmøllene som gir strøm til ti husstander på øya. Prosjektet har på mange måter levd videre. Nye kunstverk er kommet til, mens andre er blitt borte – slik det skal være med gatekunst. Det har vært utstillinger både på Gamleskolen og i Fyrgalleriet. Det er utviklet et kart som viser hvor kunstverkene er plassert, samtidig som du får informasjon om kunstneren og verket.

Siden det ikke finnes gater på Utsira, så heter det ikke StreetArt, men UtsirArt. Du kan finne informasjon og bilder både på Facebook og Instagramkontoen UtsirArt.

Kø for kunst

Vi lurer på hvordan lokalbefolkningen har stilt seg til at øyen ble inntatt av en rufsete sprayboks-gjeng.

– Folk på Utsira er rause og åpne for nye inntrykk. Og de er vant til dugnad, sier Tove.

Hun forteller at folk stilte opp og hjalp til med alt fra maling til matlaging og gratis husrom. Selv huset ekteparet Atle og Tove Grimsby flere av kunstnerne. Artistene kunne dessuten bo i Kunstnerboligen ved det gamle fyret.

– Da folk her ute så hvor fine sjablong- eller frihåndstegningene med graffiti ble, sto de nærmest i kø for å få et kunstverk på eiendommen sin, sier Atle Grimsby.

Selv ble han spesielt imponert av de to spanske gatekunstnerne PichiAvo, som i løpet av en drøy dag malte et portrett av tidligere ordfører Aasa Helgesen på øyas store vanntank. Som fugleentusiast setter Atle dessuten pris på at to fuglemotiver av ATM har fått plass blant kunstverkene – en siland og en heilo. Disse står flott plassert i terrenget.

Har du et favorittreisemål i Norge? Del det her!

– Folk, både unge og eldre, kommer til Utsira for å oppleve gatekunst. Det er rett og slett blitt en turistattraksjon. Vi ser at bilder blir spredt i sosiale medier og får mange positive tilbakemeldinger. Selvsagt var vi litt spent før kunstnerne kom; hva var det for slags folk, hva ville de synes om samfunnet her? Men så viser det seg jo som så ofte før, at folk er folk. Uansett hvor de kommer fra, forteller Tove Grimsby.