Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Hvis du ikke har en «Marius»-genser selv, kjenner du garantert noen som har en. I skrivende stund ligger det 77 000 innlegg med bilder av hjemmestrikkede «Marius»-gensere på bildedelingstjenesten Instagram under emneknaggen #mariusgenser, i en stor mengde fargekombinasjoner – selv om de tradisjonelle fargene i blått, hvitt og rødt aldri går av moten.
Vi kler oss i det populære plagget både på skiferie, på kontoret og på kjølige sommerkvelder år etter år og mønsteret er så populært at det brukes på alt fra sengetøy og mobildeksler til kaffekopper, men i dag vet få hvem som egentlig sto bak mønsteret og det utrolige strikkeeventyret plagget er en del av.
Kvinnen bak «Marius»-mønsteret, Unn Søiland Dale, lærte å strikke sokker av bestefaren før hun kunne lese. Han ante neppe at den strikkende, lille jenta i framtida skulle oppnå internasjonal suksess.
Ifølge Unn Søiland Dales eldste datter Vigdis Yran Dale, som overtok morens bedrift Lillunn AS da moren døde i 2002, benytter over 20 norske bedrifter seg av det norske ikonet på sine produkter i dag. 13. april ville Søiland Dale ha fylt 95 år.
«Alle» ville ha Sonjas trend-jakke. Men hvor ble den av?
– Hun var et organisasjonstalent som bare det. Få kvinner i hennes generasjon var så selvstendige som hun var. Jeg synes det er kult at hun var sånn. Jeg ble veldig inspirert av henne og hun er grunnen til at jeg ble feminist som lita jente, forteller Yran Dale til Vi.no.
– Hun hadde et veldig spennende liv. Hun var forut for sin tid og var veldig engasjert og kreativ, forteller yngste datter Caroline Dale Ditlev-Simonsen til Vi.no.
Hun beskriver moren som en gründer som så muligheter og som ikke minst hadde tatt utradisjonelle valg opp gjennom livet.
Da Unn Søiland Dale allerede som 26-åring opprettet firmaet Lillunn Sport AS, var det starten på et strikkeeventyr. Hun skulle bli en pioner innen norsk strikkedesign både i Norge og i utlandet, ifølge Nasjonalmuseet.
Hennes første nye mønstre med moderne snitt var inspirert av norske, tradisjonelle strikkemønstre.
Presidentfrue i Marius-genser
Etter at de kjente alpinistene Stein og Marius Eriksen ble sett i Unn Søiland Dales gensere, var det starten på en strikkebølge i Norge. Marius Eriksen var avbildet i den ikoniske genseren vi kjenner som «Marius»-genseren. Ikke minst bidro den norske filmen «Troll i ord» fra 1954 til strikkefeberen. I filmen fra et høyfjellshotell i den norske fjellheimen var skuespillerne kledd i gensere designet av henne. Blant dem «Marius»-genseren, «Eskimo» og «Geilo».
Samme år ble Unn Søiland Dales «Eskimo» og «Geilo» avbildet i engelske Vogue og begrepet «Norwegian sweaters» oppstod.
Morten Harket, Ingrid Bergman, Prins Andrew, Billy Joel, Keiserinne Soraya i Iran og presidentfrue Rosalynn Carter, Gro Harlem Brundtland og den norske kongefamilien var blant dem som ble avbildet i hennes produksjon av håndstrikk.
Flyvertinne og mannekeng
Vigdis Yran Dale beskriver moren som et internasjonalt anlagt menneske.
– Hun var en av de første som reiste til utlandet etter krigen. Hun var flyvertinne og reiste til Østen og jobbet deretter som mannekeng i Paris. Hun var veldig vakker og flott. Hun ble lagt merke til, sier hun.
Unn Søiland Dale hadde likevel en fot festet i hjemlandet. Å dyrke tradisjonelt, norsk design var viktig for henne. Allerede 26 år gammel sa hun opp modell-jobben i Paris for å etablere håndstrikk-bedriften Lillunn Sport AS i Norge.
– Mye havner i søppelposer fordi folk ikke tror det er ekte
Vi PlussSøsknene ble fra barndommen involvert i bedriften, og jobbet mot ukelønn. Ifølge datter Vigdis Yran Dale var det gode penger å tjene på å hjelpe til. Etter skoletid hentet de pakker med ferdigstrikkede gensere på postkontoret. Genserne ble strikket av nærmere tusen kvinner over hele landet før de ble montert i Oslo. Barna pakket også strikkepakker med garn i alle farger og garntyper som skulle sendes tilbake.
– Hun gjorde mye for distrikts-Norge. Det var mange kvinner som øynet en mulighet for å få jobb. Strikkingen var den eneste inntekten de hadde. Jeg husker at de la ved gaver som nyplukkede multer, godt innpakket, mellom plaggene som kom i pakkene. De var så takknemlige, sier Ditlev-Simonsen.
Da Unn Søiland giftet seg med Torstein Dale i 1962, la hun til navnet Dale. Foruten håndstrikkere over hele landet hadde hun mange ansatte i Lillunn Sport AS i Oslo. I huset der familien bodde hadde hun hjemmekontor og lager.
Ditlev-Simonsen forteller at moren ga henne og søsknene en fin oppvekst gjennom businessen hun drev.
Brukt-Rolex dobbelt så dyr som ny
Vi Pluss– Hun var også veldig effektiv. Jeg husker hun strikket på rødt lys før hun kjørte videre.
– Hva tenker du når du ser folk går rundt i «Marius»-genser i dag?
– Det er kjempehyggelig. Jeg er glad for at den lever videre. Jeg er kjempestolt og mamma hadde vært kjempeglad over å se interessen.
Ikke en tradisjonell mamma
Ifølge datteren Vigdis Yran Dale var ikke Unn Søyland Dale en tradisjonell mamma som bakte boller og laget vafler. På kvelden etter at barna hadde lagt seg, kunne de høre moren skrive på skrivemaskinen på hjemmekontoret.
Unn Søiland Dale hadde også et sosialt engasjement og satt i styret til det feministiske bladet Sirene som kom i 1973. Hun var også Norges første kvinnelige medlem i Norges Industriforbund fordi hun drev det som ble kalt hjemmeindustri ved å organisere «hjemmestrikkersker»
Luksusplagg
Kvinnene som strikket for Unn Søiland Dale kom seg etter hvert ut i arbeidslivet, og det ble færre som håndstrikket som jobb. På 70- og 80-tallet jobbet hun med å videreutvikle de etablerte genserne med blant annet nye garntyper som silke, mohair, metalltråd og nye farger. Det var viktig at genserne fortsatt skulle være strikket av dyktige håndstrikkere. Nyskapingen ble lagt merke til, og snart designet og leverte hun kjoler, drakter og kåper til franske motehus som Hubert de Givenchy, Christian Dior og Madame Paulette.
– Unn Søiland Dale hadde en naturlig god sans for mønsterutvikling og var teknisk utrolig dyktig. Blant annet det at hun strikket plagg helt uten sømmer viste seg å imponere og vekke interesse internasjonalt, sier Anne Sommerin Simonnæs, kurator ved Nasjonalmuseet, i et intervju om hennes strikkedesign på Nasjonalmuseets hjemmesider.
Ifølge Simonnæs ble de håndstrikkede luksusplaggene tatt god imot internasjonalt.
– Hun ble en norsk designer med påvirkning på internasjonale motetrender.
Da ekteparet fra Hamar kledde opp dronning Sonja, tok det helt av
Til de store, franske motehusene
Vigdis Yran Dale var som ung jente med til Paris der moren besøkte ulike motehus som Givenchy og Dior.
– Mamma var et driftig og uredd menneske med masse jern i ilden. Hun var engasjerende og morsom å snakke med og hun møtte mange spennende mennesker gjennom dette. Det var alltid mennesker på besøk hos oss, forteller Yran Dale.
Pleddkåpene Unn Søiland Dale designet for sitt eget merke Lillunn ble populære blant stjernene og ble brukt av blant andre Bo Derek, Raquel Welch, Julie Andrews og Jane Fonda.
– Hun var ofte litt lei seg fordi hun aldri fikk ordentlig anerkjennelse som designer i Norge, men hun trøstet seg med at hun ble anerkjent i Paris. Det hun lagde for Givenchy og Dior er ren ingeniørkunst. Hun fikk mønster til å gå opp med håndstrikkproduktet uten sømmer. Hun hadde et sånt hode. I Paris hadde de ikke sett maken, forteller Yran Dale.
Gratis strikkeoppskrift fra trendskaperne i Klompelompe
Ifølge Yran Dale ble moren først og fremst sett på som en forretningskvinne, ikke designer. I Norge ble ikke strikkemønster ansett som design.
– Men hun var også designer. Hun var en pioner for å utvikle norsk håndstrikk og ulldesign. Hennes utradisjonelle bruk av farger var også unik, men i Norge er ikke det blitt forstått før i dag, sier datteren Vigdis.
– Nordmenn burde være stolte
Det mener også datter Ditlev-Simonsen.
– Hun var en av de ledende innen strikkedesign i verden, men i Norge ble strikking sett på som noe vi gjorde hvis vi ikke hadde råd til å kjøpe klærne selv. Nordmenn burde være stolte av å få dette fram. Design innen håndstrikk ble ikke sett på som en kunstform slik som for eksempel et veggteppe eller et maleri, sier Ditlev-Simonsen.
At Unn Søiland Dale ikke fikk den anerkjennelsen hun fortjente, er også blitt påpekt av Anne Simonnæs ved Nasjonalmuseet.
– At mønstrene hennes ble solgt til hjemmestrikk og ble allemannseie, gjorde henne litt usynlig historisk. Det er viktig å synliggjøre hennes unike pionerarbeid, sier hun.
Ikke før kort tid før hun døde ble hun hedret for sitt arbeid. Hun fikk Da Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt pionérarbeid for å utvikle norsk håndstrikk og ulldesign og for å gjøre den kjent internasjonalt.
Krangel om «Marius»-genseren
Unn Søiland Dale designet «Marius»-oppskriften til SandnesGarn. Mønsteret ble senere overtatt av Dale garn & trikotasje. I 1998 endte en rettsak om bruk av «Marius»-mønsteret i forlik mellom Dalefabrikker og Søiland Dale. Unn Søiland Dale fikk retten til å bli kreditert for sitt designarbeid og Dalefabrikker måtte slutte å produsere «Marius»-gensere. Det ble etablert at Unn Søiland Dales mønstre og modeller tilhørte hennes selskap Lillun Sport AS.
Strikk sommerkofte til bestemor og mini
Genseren var også omdiskutert fordi den hadde likhetstrekk med en genser Marius Eriksens mor Birgit Eriksen laget mot slutten av 1920-tallet. Begge genserne hadde tatt utgangspunkt i setesdalskofta. Men mønstrene var ikke like. Bitten Eriksen designet senere Cortina-genseren til OL i 1958, fire år etter at «Marius»-genseren til Unn Søiland var brukt i filmen «Troll i Ord».
De tradisjonelle strikkemønstrene som Setesdal, Fana og Sælbu som Unn Søiland Dale og senere mange flere med henne bygger sitt design på, er ikke beskyttet av opphavsrett. En ny versjon som har markante endringer, men som bygger på tradisjonelle mønstre, kan kvalifisere til opphavsrett - slik som «Marius»-genseren. Da skal designet ha «individualitet, verkshøyde og preg av skapende åndsinnsats». Verkshøyde betyr at hvis du for eksempel sammenligner Setesdalkofta og «Marius»-genseren vil de to mønstrene gjenkjennes som to forskjellige mønstre.
Kilder: Unnfromnorway.no, Nasjonalmuseet.
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.