Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Du har kanskje sett den på svart-hvitt bilder fra 20-, 30- og 40-tallet. Anledningen kan ha vært en sommerkveld på dansesletta, en fest i regi av husmorlaget, eller en vanlig arbeidsdag på stølen. Kvinnenes klesdrakt var ikke tilfeldig valgt, dette var norsk mote og en viktig del av 1900-tallets bunadshistorie: Hverdagsbunad, blåtøysbunad – eller sommerbunad, som den også ble kalt. Ull var erstattet med bomull i ulike farger, stakken stoppet gjerne på midten av leggen, og skjorta kunne være kortermet. Brystet var ikke nedlesset i sølv, en enkel brosje i halsen utgjorde ofte hele stasen.

Hvorfor ble denne lette og anvendelige bunaden så populær, hvorfor mistet den etter hvert statusen, og er den nå i ferd med å få en renessanse?

Se dronning Sonjas imponerende bunadssamling: Denne betyr noe helt spesielt

Vi Pluss

Feil pussemetode kan skade bunadssølvet

Hverdagsbruk

Vi kontakter Anne Kristin Moe, direktør for Nordfjord Folkemuseum. Moe er etnolog, tidligere konservator for eldre bygdekultur ved Norsk Folkemuseum, og tidligere daglig leder ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Hun har også skrevet boken Broderte bunader. Kort sagt: Moe vet en hel del om dette temaet.

- Hulda Garborgs misjon var å revitalisere gamle folkedrakter til bunader. Samtidig ville hun jo gjerne at man skulle ta opp disse klærne til hverdags. Selv om hun lyktes bedre med festbunadprosjektet, finnes det flere bilder i skriftene hennes av det hun kaller hverdagsbunad. Dette var ikke nødvendigvis hverdagsklær i utgangspunktet: Eksempelvis ble rutastakken fra Valdres eller Romsdal, og også råndastakken fra Gudbrandsdalen, i sin tid brukt til fest. Med intensjon om å ha noen enklere antrekk til hverdagsbruk, degraderte Hulda Garborg disse bunadene et hakk og gjorde dem til hverdagsklær.

- «Bunad» er ikke en beskyttet tittel

Foreningsuniform

Oppfordringen om å gjøre hverdagsklær av gamle, enkle folkedrakter kom i Garborgs bok Norsk Klædebunad, som ble utgitt i 1917. Tiden da bunaden ble ansett som et kulturradikalt plagg, et opprør mot samfunnseliten og unionen med Sverige, var forbi. På 1920-tallet ble hverdagsbunaden et trendy plagg det var lett å sy selv.

- Det var en enklere men også mindre stedsbunden drakt, som tok to ulike retninger: Den kunne være en forenklet variant av festbunaden, den andre varianten var et «minste felles multiplum», inspirert av rutaliv eller råndastakk, for eksempel. Denne ble brukt enten man bodde i Gudbrandsdalen eller ei. Livet var ensfarget eller rutete, og man brukte mindre eller andre smykker enn de man brukte til fest. I mellomkrigstiden var særlig brosjer populært.

Dette var også tiden da organisasjonslivet begynte å bre om seg, påpeker Moe:

- Det oppsto husmorlag, bondekvinnelag, sangkor og så videre. For enkelte foreninger ble hverdagsbunaden nærmest en uniform som ble brukt på fester og andre tilstelninger. I Norge foregikk jo slike arrangement ofte på sommeren, og kanskje er det her begrepet sommerbunad kommer inn i bildet.

Bomull var åpenbart mer behagelig i varmen enn ull, og kortermet bluse var lov selv om det ikke var tradisjon for det i Norge, bekrefter Moe.

- Dette var vanlige bluser som ble brukt av praktiske grunner, ikke bunadsskjorter.

Statusfallet

I 1929 fikk blåtøysbunaden sitt gjennomslag i Vest-Telemark etter at en jentegjeng i Vinje ungdomslag satte i gang med å sy dem. Bunaden ble lagd med både rødt, grønt og blått bomullsstoff. Fasongen tok utgangspunkt i festbunaden, og hadde opprinnelig ikke broderi. Etterhvert fikk imidlertid både livet, forkleet og i enkelte tilfeller stakken broderi.

I Valdres tok man utgangspunkt i rutastakken. I likhet med den hadde også sommerbunaden lokale variasjoner i farge og mønster fra kommune til kommune.

I Romsdal hadde Hulda Garborg festet seg ved en livkjole i rutet stoff, som hun lånte med seg og kledde opp forfatteren Tilla Valstad i. Bildet av henne ble presentert i boka Norsk Klædebunad. Garborgs oppfordring om å gjøre hverdagstøy av drakten fikk et ekstra dytt da Konrad Nerheims og Maria Øvstedals bok Romsdalsbunaden kom ut i 1926. Der fremholdt de at rutastakken ikke var en festbunad, men at den passet godt til serveringsantrekk på kaffistover og lignende.

Antakelig var det nettopp assosiasjonen til serveringssteder som etterhvert senket sommerbunadens status og dyttet den ut av trendbildet. I Oslo ble råndastakken brukt i bomullsversjon på flere slike steder, noe som førte til at mange stolte brukere av denne tradisjonelle bunaden skaffet seg brodert bunad, kan vi lese i Store norske leksikon. Sommerbunadens synkende status høynet med andre ord festbunadens.

- Kvinner over 40 kan ikke være dritings på bar

Videreført i barnebunader

At mange gikk bort fra bomullsversjonen hadde også den effekten at den opprinnelige råndastakken ble mer vanlig blant voksne. Den lokale tilknytningen ble også tydeligere. Rutastakken fra Romsdal fikk tilsvarende statusoppdatering på 80-tallet, da Romsdalsmuseet tok fatt på et registreringsarbeid av gamle rutastakker. Målet var å dokumentere det som fantes bevart, og å skape nye bunader som var mer i tråd med de gamle draktene.

Sommerbunadens popularitet holdt seg likevel fram til 60-tallet. Så sent som i 1967 slo Asker til med en egen bunad av dette slaget, offisielt definert som sommerbunad. Stakkstoffet ble kopiert av et funn fra Asker prestegård, livet var rødt eller grønt, og alt var i bomull. Den samme bunaden ble, og blir, også kalt pikebunad - retningsgivende for veien slike bunader til slutt tok:

- De har overlevd i barnebunader, påpeker Moe.

Senere fikk de sin avart i såkalte fantasibunader for voksne, et konsept som ifølge Moe har fått en oppsving i det siste. Men noe har rørt på seg også for sommerbunadens del, i hvert fall for blåtøysbunaden fra Vest-Telemark. I 2018 kunne bunad-magasinet.no rapportere at den hadde fått en ny giv, en tendens som også bekreftes av Store norske leksikon.

Bærum husflidsforening tilbyr på sin side både materialpakker og kurs i sying av den lokale bomullsbunaden. Bunaden promoteres ofte overfor konfirmanter, og ifølge daglig leder Hanne Fridz Prydz Aspelund er etterspørselen jevn.

Utover dette har ikke Moe registrert noen økt interesse for sommerbunader, eller hverdagsbunader, om du vil.

- Jeg ser foreløpig ingen markante tendenser i den retning, men jeg håper å se det. Istedet for å kjøpe drakter av dårlig kvalitet som er produsert under dårlige forhold, kunne man laget noe enklere og rimeligere for de som ikke vil eller kan investere i en festbunad. Hverdagsbunad er også et forholdsvis enkelt prosjekt for folk som vil lære å sy.

Her ligger det en skjult hilsen fra dronning Sonja

Konfirmasjon: Alkohol eller ikke?

Gjenopplivning

Hvor skal man i tilfelle lete for å finne gode eksempler? Både litteratur og bildebaser er temmelig fattige når det kommer til slike bunader. Camilla Rossing, leder ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt, bekrefter at sommerbunader i liten grad har vært gjenstand for bevaring og forskning.

- Grunnen er nok at disse bunadene har hatt en mer uformell karakter, de har blant annet vært brukt som arbeidsantrekk og som rimeligere bunader til barn. Dermed har de ofte ikke hatt like lang levetid som festbunaden.

Står vi dermed igjen med fri fantasi? Spørsmålet går til Anne Kristin Moe.

- Hvis man lager en drakt av fri fantasi, defineres det som en fantasidrakt. Det kan man selvsagt gjøre, men det hadde vært gøy å gjenopplive de gamle. Visse element må beholdes for at det skal være det det var. Det er selvsagt ikke forbudt å gjøre noe annet, men da blir det også noe annet.