Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Tyskerne beslagla deler av familiegården, og anla offisers- og fangeleire rett utenfor dørstokken. Det ble en spesiell barndom, tett på livet til krigsfangene.

Da krigen startet, var Astri Klomstad (86) sju år. Søstrene hennes var fem og ett. De bodde sammen med mor og far og besteforeldre på Øie-Gaarden på Øysand i Trøndelag.

Tyskerne bygde leir

Den ukjente krigshelten fra nord

Tyskerne inntok fort Øysand da krigen brøt ut.

– Hitler hadde nemlig en plan om å grunnlegge en svær by på området. Med alle slags fasiliteter og sykehus, samt masse leiligheter, som skulle bygges på solsiden av elva. Det skulle bli svære greier, forteller Astri.

- Først etablerte de en stor offisersleir. Siden offiserene ikke hadde noe sted å bo under byggingen, tok de inn i husene på gårdene.

Noen kom også til Øie-Gaarden, der det var to hovedbygninger. Besteforeldrene bodde i den ene.

Fanger dro toget

Det ble bygd en flyplass på Øysand, og fangeleir etter fangeleir. Organisation Todt, som sørget for bygging av tyskernes anlegg, etablerte seg også der.

Så kom det russiske krigsfanger til Øysand. De bodde i brakker, og hadde elendige forhold. Tyskerne benyttet dem som slaver.

- Med kun spader som hjelpemiddel grov de en rundt ti meter dyp grøft til en kloakk på området her. Grøfta var en kilometer lang, og lå i stiv leirjord, husker Astri.

- Det var også en jernbane her, med vogner for å frakte grus og annen masse. Vognene hadde ikke lokomotiv. Det var fangene som skjøv dem fram.

Ungene hadde alltid med dobbel matpakke når de skulle til skolen. Den ene kastet de over det høye piggtrådgjerdet til fangene.

Avhørt av Rinnan

Mormors brev fra Gestapos fangenskap

Når vintrene var kalde, døde mange av fangene. De hadde dårlige klær og lite mat, og de jobbet hardt.

– Vi ungene så følger der fanger bar lik mellom seg, forbi skolen vår og videre mot brua. Der, på den andre siden av elva, gravla de fangene. Det var fangene selv som gjorde gravearbeidet, mens tyskerne bevoktet. De gravla sine egne, beskriver Astri.

En dag ble faren hennes arrestert med ei hovtang i lomma. Tyskerne mistenkte kanskje at han var ute etter å sabotere, han ble i hvert fall satt i et fengsel tyskerne hadde bygd på Øysand. Så ble han sendt til Rinnan i Trondheim. Heldigvis hadde dyrlegen en forklaring på hvorfor han var ute og gikk med tang i lomma, han var på vei over jordet for å se til noen kyr på beite. Men han fortalte etterpå at han ikke misunte personer som kom til avhør hos folkene til Rinnan, og hadde noe å skjule. Det hadde visst vært en nervepirrende opplevelse.

Suppe til fangene

Det kom serbiske fanger til Øysand også. Moren og bestemoren til Astri kokte store mengder suppe på skanker og bein, og hadde i erter og grønnsaker.

Førjulsdramaet i Finnmark

– Serbia hadde underskrevet Genève-konvensjonene og kunne dermed motta hjelp fra Røde Kors, noe sovjeterne ikke hadde mulighet til. Det var stor forskjell på hvordan russer- og serberfangene hadde det på Øysand, forteller Astri.

Moren og bestemoren hennes sørget for å få tak i Røde Kors-emblemer som de festet på seg.

– Tyskerne kunne ikke nekte dem å gi serberne hjelp, når Røde Kors sto bak. De kjørte med hest og vogn inn i serberleiren med mat til fangene. Vi ungene var med, sier Astri.

– Jeg tror de kokte 200 liter suppe. Bestemor Klara var smart. Hun ba også de tyske vaktene inn på kaffe iblant, og sørget for å stå på god fot med dem.

Bøndene reddet faren

Midt i det hele vokste barna opp.

– Jeg kan ikke huske at vi var redde. Tyskerne var snille og ga oss godteri, og fangene var takknemlige når vi smuglet mat til dem. Jeg husker også at vi ungene kunne finne på å ha på oss røde toppluer og binders på jakkeslaget, bare for spenningens skyld. Dette var symboler som egentlig signaliserte motstand mot den tyske okkupasjonen. Men når vi ungene gikk med det, tok ikke tyskerne det så nøye.

I 1943 arresterte tyskerne norske offiserer. Astris far var veterinærkaptein , med ansvar for hester og slikt. Siden han var offiser, ble han også arrestert, og det ble bestemt at de skulle sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Etter 30 år i jungelen ble soldaten funnet. Han hadde ikke fått med seg at krigen var slutt.

– Det hele var fælt for oss, og jeg husker at mor, bestemor og vi barna smurte masse smørbrød som mennene skulle få ha med seg på toget sørover.

Dagen kom for avreisen fra Melhus stasjon.

– Vi var på plass for å overlevere maten, og for å si adjø til pappa. Men så skjedde noe uventet. En mann kom ut av toget igjen. Det var pappa. Det viste seg at bøndene i bygda hadde protestert. Dyrlegen på Melhus kunne ikke sendes vekk, da ville det bli krise. Hvem skulle da ta seg av dyr som ble syke?

Fikk medalje

Da krigen tok slutt, var det stor feiring blant de serbiske krigsfangene på Øysand.

– De spilte og sang, og bygda møtte opp. Rundt 1500 personer var med på festen.

I 1965 fikk Astris bestemor, Klara Øie, tildelt medalje med diplom fra Jugoslavias president Josip Tito, for heltemodig innsats for krigsfangene.

– To norske kvinner fikk Titos utmerkelse, Mamma Karasjok og Mamma Øysand. Jeg er veldig stolt av bestemor, sier Astri.

Ofte har det kommet besøk fra Jugoslavia til Øie-Gaarden. Folk vil takke, og snakke om tida som var. En av dem husker Astri aller best:

– En russisk kvinne hadde reist rundt i Europa for å lete etter spor av ektemannen, uten å finne ham. Hun fant ham her, ved Gaula-elva. På den andre siden av brua, der russerfangene ble gravlagt, så hun navnet hans på et monument. Hun klamret seg fast til det, ville ikke forlate det.

Artikkelen er først publisert i Allers.