Coronavirus i Norge:

«Vi kan ikke samles for å begrave mormoren vår»

KOMMENTAR: Så snart vi kan møtes igjen, skal vi minnes og feire livet hennes.

Publisert
Sist oppdatert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Døden tar ikke hensyn til et virus fra Wuhan. Den kommer når den må. Denne uken hentet den mormoren vår. Den kom verken uventet eller ubedt, tida var inne. Men omstendighetene kunne knapt ha vært verre for hele familien.

For mormor tilbragte sine siste uker på et sykehjem. Og på sykehjem bor de av oss som er aller mest utsatt for viruset som herjer verden, derfor er det strenge restriksjoner for hvem som kan få besøk. Mormor lå for døden, og fikk lov til å ha én besøkende. Det er ett av mange umenneskelige valg vi stilles overfor i disse tider: Hvem skal være hos mor i hennes siste timer og dager?

Ung mormor og enda yngre meg på båttur. Vi gikk i land på en holme og ble der hele dagen. Det er bare ett av utallige gode minner.
Ung mormor og enda yngre meg på båttur. Vi gikk i land på en holme og ble der hele dagen. Det er bare ett av utallige gode minner. Vis mer

Ulovlig å klemme

Jeg vet ikke hvem som har det tyngst: Den som tilbringer dager og uker aleine på sin mors dødsleie, eller de som ikke slipper inn. Heldigvis forsto mormor. Vår kloke, rasjonelle mormor - bestemt og klar til det siste.

I dag skulle vi alle sammen stått skulder ved skulder i Møllendal kapell i Bergen. Vi skulle ha grått sammen ved kisten, og vi skulle ha ledd sammen etterpå. Den forløsende latteren vi vet at vi hadde lokket fram når vi snakket om de gode minnene vi deler.

Men vi kan ikke reise, og vi kan ikke samles. Alle vi som er barnebarn og oldebarn må holde oss hjemme i byene vi har flyttet til. Begravelsesbyrået har satt en begrensning på ti mennesker i det lille kapellet. Ingen får ta hverandre i hånden eller gi hverandre den varme klemmen. Det føles direkte naturstridig i sorgens stund, men er en helt nødvendig regel.

Det føles absurd å ikke kunne møtes for å ta farvel. Men denne setningen er nå å se i de fleste dødsannonser, inkludert mormors.
Det føles absurd å ikke kunne møtes for å ta farvel. Men denne setningen er nå å se i de fleste dødsannonser, inkludert mormors. Vis mer

Vi kunne ha utsatt hele bisettelsen, som vi har utsatt oldebarnets konfirmasjon. Men livet går sin gang, og det må sorgen også gjøre. Mormors tre barn må få ta farvel med sin siste forelder. Vi vil ikke utsette sorgprosessen. Selv om jeg har et uavklart forhold til tro, klarer jeg ikke å fri meg fra følelsen om at denne avskjeden må skje nå, så mormor kan reise videre til et etterlengtet gjensyn med morfar. Jeg sier ikke at tanken er rasjonell, men sorg er ikke alltid det.

Vi skal feire mormors liv

Mormoren vår skal få den bisettelsen hun selv har planlagt, med den presten hun har valgt og de blomstene hun elsket. Hun skal få trompetspill av nevøen som har spilt i alle sine onkler og tanters begravelser. Hun skal få taler og sanger. Vi som ikke får vært til stede, er med i ånden. Og stoler på at familiens sju lokale medlemmer skaper en verdig ramme for den offisielle avskjeden i kapellet.

Vi kan ikke samles for å begrave mormor og markere hennes død. Men når restriksjonene letter og vi igjen kan møtes uten smittefrykt, skal vi komme sammen for å minnes og feire mormors liv. Da skal vi gjøre det mormor og morfar elsket: Vi skal samle alle deres etterkommere rundt et langbord. Der skal vi spise og drikke, le og gråte, over et uendelig hav av gode minner.

Av historiene som kommer til å dukke opp da, er den om familiens matriark som likte å ha oversikt, som aldri gikk glipp av en nyhet eller en Brann-kamp, og som hadde hyllemetere med årbøker der hun sirlig noterte alt fra bursdager til andre små og store begivenheter.

Midt oppe i alt må jeg le litt ved tanken. Det er så typisk mormor: Selvsagt kunne hun ikke forlate denne jorden før hun fikk med seg en historisk pandemi.

Begravelsesbyråer melder om at flere familier velger å livestreame sine kjæres begravelser og bisettelser fordi det er begrenset for mange som kan samles i kirken. I Madrid er ishallen inne i et kjøpesenter tatt i bruk som likhus fordi begravelser ikke kan gjennomføres som før.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer