Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Alarmen gikk like før midnatt: Innbyggere i den sveitsiske byen Cheiry hadde sett flammer mot den svarte nattehimmelen og slo alarm. Redningsarbeiderne slåss mot flammene i et par timer før de fikk tatt seg inn i de rykende restene av huset for å lete etter eventuelle ofre.

Det de fant rystet en hel verden.

Har du slike liggende? Sjekk verdien på dine gamle mynter her

Vi Pluss

Rødmalt kapell i kjelleren

Brannmannskapet søkte først gjennom første etasje, uten resultat. Så fant de en trapp og innså at kjelleren var intakt under kjellerlemmene. Bak en igjenspikret dør fant de et slags kapell, helt rødmalt med alter og en stor stjerne malt på gulvet.

Midt i rommet lå 23 livløse kropper, iført hvite kjortler og plassert i ring med beina mot midten. Noen av dem hadde plastposer over hodene, flere hadde skuddsår i hode eller ansikt. Alle var døde.

Og det makabre funnet var bare begynnelsen.

I byen Granges-sur-Salvan ti mil lenger sør utspant lignende scener seg: I de tidlige morgentimene begynte tre mindre hytter å brenne. I asken lå 25 livløse kropper, obduksjonene skulle senere vise at samtlige var forgiftet.

En av de døde var den 70 år gamle franskmannen Jo Di Mambro. Han var født i 1924, og ble tidlig trukket mot mystisisme, spiritualisme og nyreligiøsitet. I 50-årsalderen dannet han et new-age-selskap i Sveits, Den Gylne Veien. I 1984 slo han seg sammen med den tjue år yngre legen Luc Jouret, og karrieren som sektleder skjøt fart for alvor.

Hun tok livet av alle sine pasienter

Stor følgerskare

Jo Di Mambro var overvektig, hadde tykke brilleglass og tupé. Luc Jouret var hans rake motsetning: En ung, utadvendt og veltalende sjarmør med utstrakte evner til å overbevise folk i sin nærhet. I ungdomstida var han overbevist marxist, nå jobbet han mest som foreleser og konsulent med forkjærlighet for homøopati og det okkulte. Han var akkurat det Jo Di Mambro trengte: En person med tilstrekkelig tiltrekningskraft for å lokke med seg folk, få dem til å dedikere sine liv til bevegelsen og følge Di Mambros forkynnelser.

Det umake paret bestemte seg for å danne sin egen sekt. Under navnet Soltempelordenen begynte de å forkynne sin egenkonstruerte lære bestående av new age-mystikk, kristen symbolikk, ufo-fantasier og astrologi. Begge påsto at de i tidligere liv hadde tilhørt Tempelherreordenen, at deres barn var resultat av jomfrufødsel, og at medlemmene i ordenen kunne vente seg evig liv på en ukjent planet som kretset rundt stjernen Sirius.

Framfor alt innprentet de sine følgere at døden bare var en transformasjon inn i en annen dimensjon. Verdens undergang var uunngåelig og dessuten nært forestående, men Soltempelordenens følgere skulle overvinne alt.

Åpenbart likte følgerne det de ble fortalt: Sekten vokste fort, og på slutten av 1980-tallet besto den av 400 medlemmer spredd på filialer i Australia, Frankrike, Sveits og Canada.

Reinkarnerte dronninger

Jouret og Di Mambro hadde følgerne i sin hule hånd: Uansett hva de fant på, aksepterte sekten sine ledere. Sa Di Mambro at de skulle donere penger, så donerte de penger. Gjennom årene var det snakk om flere millioner dollar. Sektlederne levde i luksuriøs overflod. Di Mambro reiste på kryss og tvers, bodde på luksushotell, kjøpte flere eiendommer og kjørte de dyreste Jaguarer og Mercedeser.

De nøyde seg heller ikke med inntektene fra følgerne: Ifølge politiet startet de også med hvitvasking av penger og narkotikahandel.

Etterforskningen etter dødsfallene avslørte at Soltempelordenen ikke bare var en sekt, men et velorganisert forbrytersyndikat.

Sektens møter var selve kjernen i virksomheten. De ble holdt i mørke kammere med sverd, ild, riter og besvergelser. Di Mambro hevdet å stå i kontakt med åndeverdenen, fikk syner og fortalte medlemmene at de var reinkarnasjoner av egyptiske dronninger og middelalder-riddere.

Med tiden begynte det imidlertid å skurre. Stadig flere medlemmer stilte spørsmål ved lederne sine. Det ble snakket om Di Mambros luksuriøse livsstil, og rykter skulle ha det til at «åpenbaringene» og «synene» de alle var vitne til under møtene var iscenesatt av skjulte lyd- og lysinnretninger. Flere hoppet av, og samtidig begynte myndighetene å stille stadig mer pågående spørsmål om sekten.

Slutten nærmet seg.

5.oktober 1994 kalte de medlemmene inn til møte og forklarte at stunden var kommet. Det var på tide å foreta reisen de var blitt forespeilet. De skulle ofre seg for å redde verden, og sammen reise til en ny og bedre verden. Om kvelden kledde de seg i sine hvite kjortler, la seg i ring på kapellgulvet, og skred til verket.

Til sammen 53 mennesker døde i Cheiry og Granges-sur-Salvan. Noen av forgiftning, andre ble skutt eller kvalt.

I desember 1995 ble ytterligere 16 sektmedlemmer funnet døde i en skog i sørvest-Frankrike, og i 1997 ytterligere fem i Canada.

Totalt 74 personer døde i Soltempelordenens navn. Blant dem var lederne Luc Jouret, Joseph Di Mambro og Robert Falardeau.