Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det var dyrt å komme til Mysen for å føde. Jordmora tok seg ofte godt betalt. Hun tok vanligvis også betaling for å adoptere bort barna. Dette var en helt vanlig drift for jordmødre over hele landet, forteller Bjørn Steinar Meyer, forfatter av boka «Mødre uten barn – fra adopsjonens ukjente historie».

Han forteller at folk i Mysen og omegn synes det var flaut og at historien er blitt lagt lokk på i mange år.

– Mysen toppet statistikken i landet for fødte «lausunger». Derfor var jordmora upopulær, forteller han.

Kvinnene som kom i den såkalte «uløkka» før i tida hadde sjeldent noe annet valg enn å adoptere bort sine nyfødte barn – uten å vite hvor de ble sendt. Det lå ingen idealisme bak adopsjonsindustrien, mener Meyer. For jordmødrene handlet det om å drive business og tjene penger.

Barn ble systematisk kidnappet av den norske stat. Så startet marerittet

I neste sesong av «Ukjent arving» på NRK utforskes også historien om adopsjonsindustrien. Programleder Tarjei Strøm har fortalt Vi.no hvordan jordmødrene annonserte for virksomheten.

I annonser i blant annet Aftenposten og kvinneblader som Alle kvinners blad kunne det for eksempel stå å lese: «Damer som venter sin nedkomst kan få opphold i noen måneder hos enslige damer på bondegård».

I Mysen var det tre jordmødre som drev forretning på denne måten. Jordmor Magnhild Lunder drev større enn de fleste i Norge. Mellom 1931 og 1957 kom flere hundre kvinner fra hele landet til Lunder for å føde. Kvinnene var i alle aldrer selv om de fleste var unge.

– Jeg visste at det å få «lausunge» var skambelagt, men hadde ikke skjønt hvor ille det var. Dette var skammelig for den gravide, for barnet, for den gravides foreldre og søsken. Det var en slags forbannelse for hele familien, sier Meyer som også har hørt flere historier om ulykkelig gjenforening.

– Flere av historiene jeg hørt dreide seg om kjødelige mødre som ikke orket kontakt med sitt kjødelige barn. Mange adopterte fikk etter hvert kontakt med sin kjødelig mor. Det kunne være en forferdelig opplevelse for moren som hele livet hadde forsøkt å glemme det forferdelige hun hadde gjort, sier han.

Skjulte graviditeten

Da graviditeten begynte å synes, ble kvinnene først sendt til gårder hvor de arbeidet for kost og losji. I noen tilfeller måtte de også betale for å bo og jobbe på gården.

Da smertene meldte seg ble dette løsningen

Vi Pluss

– Gårdsopphold og fødsel hos jordmor kunne til sammen koste en normal årslønn for en offentlig ansatt. Kvinnene fikk lite respekt, forteller Meyer.

Det var mange grunner til at kvinnene hadde kommet i «uløkka». De kunne ha blitt utsatt for voldtekt, en sjarmerende kjæreste som ikke ville stille opp eller det kunne være at hun ikke var bra nok for kjærestens familie.

– Ofte ble de presset til adopsjon av barnefarens familie, fordi de ikke ville ha løsunger i familien eller ville forhindre at barnet skulle få arverett, forteller han.

Frem til midt på 1950-tallet var det liten kontroll på hvem som fikk adoptere.

– Hvis det viste seg at det var noe galt med barnet, kunne de byttes inn igjen. Det var en angrefrist. Noen fikk det bra og noen fikk det forferdelig, forteller han.

Susan kjøpte DNA-test på nettet. To måneder senere fikk hun sjokkresultatet

Vi Pluss

– Du kom med Bastøferja

«Du kom ikke med storken du jenta mi, du kom med Bastøferja», sa Christin Holms far da hun spurte foreldrene hvor hun kom fra. Adoptivforeldrene valgte å være åpne om at hun var adoptert.

– Oppveksten min i Horten var veldig bra. Jeg var enebarn og kom til fantastiske foreldre, men jeg følte hele tida at jeg ikke var bra nok, forteller Christin Holm (69) til Vi.no.

Holm er barnebokforfatter, og ble født på mødrehjemmet til jordmor Magnhild Lunder på Mysen. Her ble hun som mange andre spedbarn adoptert bort kort tid etter fødselen. Holm har tidligere blitt intervjuet av Dagens Perspektiv.

For unge Christin var det mange spørsmål som kvernet i hodet.

– Hvert år før jul pleide jeg og mamma og dra på julehandel i Oslo. Jeg gikk bare og kikket på kvinnene jeg så og lurte på om en av dem kunne være moren min. Jeg visste at hun hadde kommet fra Oslo for å føde, forteller hun.

Mens kusinene hennes liknet på sine foreldre, følte Holm at hun ikke hørte til.

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

– Det var veldig sårt. Mange sa at jeg liknet på pappa. Da ble jeg sint. Jeg ville så veldig gjerne være lik ham, men jeg visste at jeg ikke var det. Mamma og pappa var verdens nydeligste. Jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på dem.

Advart mot sine biologiske foreldre

Holm kaller sine adoptivforeldre for mamma og pappa. De biologiske foreldrene kaller hun mor og far.

Hun forteller at vissheten om adopsjonen har preget hvem hun er. På 20-årsdagen fikk hun vite navnet på sine biologiske foreldre.

– Jeg ble ærbødig overrakt fødselsattesten min som pappa hadde hentet ut fra bankboksen. Jeg hadde en norsklærer som hjalp meg å komme i kontakt med fylkesmannen slik at jeg kunne få svar. Jeg fikk advarsler om at jeg ikke burde kontakte dem, forteller hun.

Likevel tok hun valget om å oppsøke foreldrene.

– Det var ikke som i «Tore på sporet» eller i andre programmer der møtene er kjempefantastiske. Jeg ble avvist av faren min og moren min var spesiell. Hun var en evnerik og flott dame som hadde hatt det vanskelig i livet.

Holms biologiske foreldre hadde hatt et forhold som varte noen måneder. Faren, som hadde vært gift da han traff Holms mor, hadde gått fra sin kone. Da han seinere gikk tilbake igjen til kona, ble Holms mor alene. Hun bodde så dårlig at hun følte seg tvunget til å adoptere bort barnet hun ventet.

– Det har jeg takket henne for mange ganger, forteller Holm.

444 fødsler

I voksen alder har Holm besøkt huset der hun ble født.

– Jeg gråt. Det var som om jeg hørte skrikene og jamringen som hadde vært der. Her måtte 444 kvinner gi fra seg barna av ulike årsaker. Det var ingen sosialhjelp å få, forteller Holm.

Hun forteller at mange av de adopterte barna også ble utnyttet seksuelt og som arbeidskraft.

Kari reddet livet til ektemannen: - Det har styrket forholdet

Mens Holm vokste opp med vissheten om at hun var adoptert, har andre fått vite om sin egen historie i forbindelse med konfirmasjon eller bryllup. Ofte har de fått vite det etter at deres biologiske foreldre har gått bort. Mange har ikke fått svar på hvem deres biologiske foreldre er.

Etter at forfatter Meyer skrev en reportasje om Holm i Smaalenenes Avis, ble han kontaktet av mange som ville fortelle om adopsjonshistorien på Mysen.

Gjennom Meyer er Holm blitt kjent med flere som ble adoptert vekk. Sammen har de startet den landsdekkende medlemsorganisasjonen Adopterte for alle over 18 år. Her får medlemmene blant annet et sted hvor tanker og erfaringer kan deles og hjelp til å framskaffe dokumenter i adopsjonssaker. I foreningen jobbes det også med problemer adopterte kan slite med som psykiske problemer, alkoholisme og risiko for selvmord. Ifølge Holm har medlemmene også blitt som en liten familie som har årsmøter og som møtes i hyggelig lag før hver jul.

– Grøsser på ryggen

I møte med andre adopterte er Holm også blitt klar over marginene som bestemte hvor hun skulle vokse opp.

– Jeg har møtt en kvinne som ble født på samme sted og nesten på samme tid som meg. Mamma og pappa ventet på ei jente. Jeg kom til dem fordi jeg ble født før henne. Hadde jeg kommet da jeg skulle, hadde jeg fått hennes foreldre og hun hadde fått mine. Det er så jeg grøsser på ryggen.

Slik kan du unngå å arve gjeld

Vi Pluss

Gjennom sitt virke som teaterpedagog, manusforfatter og barnebokforfatter har Holm kunstnernavnet «Tante Propell». Hun har jobbet med barn siden 80-tallet.

– Å bli gitt bort i adopsjon av mine biologiske foreldre, har føltes som en avvisning. Det har gitt meg lav selvfølelse, og det er noe av grunnen til at jeg selv har valgt bort å få barn. Rollen som «Tante Propell» har reddet meg. Gjennom den har jeg bevist at jeg duger og ikke er her forgjeves.

Mystiske Johannes ble en mann uten land

Brikken som falt på plass

Selv om møtet med de biologiske foreldrene ikke var spesielt hyggelig, falt en viktig brikke på plass med møtet.

– Det var godt å se at jeg endelig liknet noen. Min mors hender var det første jeg la merke til. Vi hadde helt like hender og vi var like i måten å være på. Hun var utadvendt og glad sånn som meg. Utseendet mitt ellers har jeg fra farssida.

Etter det første møtet orket ikke Holm å ha kontakt med mora. Mora kontaktet henne igjen på 80-tallet. De siste åra hadde de tett kontakt før mora døde i 1994.

Hege (56) valgte bort familielivet. - Det er det mange som har reagert på

– Da mor døde, kjente jeg ikke sorg. Det var bare veldig rart og veldig underlig. Det var mange følelser. Hun skrev meg inn i testamentet sitt som en gest. Jeg tok meg av bisettelsen og ryddet ut av leiligheten hennes. Jeg har gode minner og angret aldri på at jeg oppsøkte henne. Jeg måtte finne røttene mine.

Holm hadde også en halvbror på morssida som ikke lever lenger.

– Jeg har nieser som jeg i dag har kontakt med. Og de har til sammen seks barn. Da det yngste grandtantebarnet kom i 2011, begynte jeg å skrive barnebøker med henne som inspirasjon for en av hovedrollene. Jeg har også kontakt med noen kusiner, forteller hun.