- Tapet av mine barn har forandret meg på den måten at jeg nesten bare ser muligheter i livet

Carina har mistet to av sine fire barn. Men det skulle ta flere år før hun kunne snakke om hvordan yngstemann døde.

Carina har alltid kald de fire barna for sin skatt og formue. - Jeg har halve formuen igjen, og den må jeg forvalte. Derfor har jeg valgt livet. Foto: Birgitta Lindwall Wiik
Carina har alltid kald de fire barna for sin skatt og formue. - Jeg har halve formuen igjen, og den må jeg forvalte. Derfor har jeg valgt livet. Foto: Birgitta Lindwall Wiik Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg har alltid sagt at det var en ulykke. Til og med i en sorggruppe med andre foreldre som har mistet barn i selvmord, sa jeg det. Jeg orket ikke oppfølgingsspørsmål, forteller Carina Pedersen (59).

Carina regner seg for alltid som firebarnsmor, og hun passer på å holde minnet om Johan og Jens levende. Hvert år i august feirer familien bursdagene deres.

- De ble født 16. og 19. august. Da samles vi og har piknik på graven med favorittene deres, sommerkake til Jens og gulrotkake til Johan.

- MS eller hjernesvulst

Johan var 17 år da han plutselig ble så irritabel og begynte å se dobbelt. Storebroren som alltid hadde lekt så tålmodig med søsknene sine, orket plutselig ikke lenger.

- Johan var veldig trøtt, men til å begynne med trodde jeg det handlet om lange skoledager. Han pendlet seks mil til og fra skolen hver dag, han trente mye og konkurrerte i både karate og svømming, forteller Carina.

Det var først da han gjentatte ganger snublet og mistet balansen, at hun tok ham med til legen. En rask konsultasjon var alt som skulle til før nevrologen ga dem sitt livs tøffeste beskjed:

– Symptomene var tydelige. Legen sa at han enten hadde MS eller hjernesvulst. Det var en fryktelig beskjed å få. Jeg ble fortvilet og gråt, men Johan lo. Han klappet meg trøstende på skulderen og sa at det kom til å ordne seg, husker Carina.

Men det ordnet seg ikke for Johan. Han var rammet av en svært aggressiv variant av primær progressiv MS, og etter diagnosen forverret tilstanden seg i rask takt. Seinere fortalte han selv at han hadde merket symptomer siden han var 15. Han forsto bare ikke hvorfor hendene hans ofte ristet, i stedet gjorde han alt for å skjule det for omgivelsene.

Johan ga aldri opp. Han kjempet mot trøtthet og dobbeltsyn og fikk både artium og førerkort. Men han ble raskt dårlig, og foreldrene fikk beskjed om at han ikke kom til å oppleve sin egen 30-årsdag. Carina beskriver det som et stadig pågående sorgarbeid. Han drømte om å en dag jobbe med å bygge datamaskiner, men snart kunne han ikke engang trykke på maskinens startknapp. Han begynte å gå med stokk, men endte snart med rullestol. Med tiden mistet han også evnen til å spise og prate.

- I begynnelsen var det Johan som trøstet oss, men da han ikke engang kunne spise selv lenger, mistet han livslysten. Det var ikke sånn han ville leve, da ville han heller dø.

Bildene av Johan og Jens står framme. I nakken har Carina tatovert navnene på sine fire barn. Hun vil alltid være firebarnsmor, selv om to av barna hennes ikke lenger lever. Foto: Birgitta Lindwall Wiik
Bildene av Johan og Jens står framme. I nakken har Carina tatovert navnene på sine fire barn. Hun vil alltid være firebarnsmor, selv om to av barna hennes ikke lenger lever. Foto: Birgitta Lindwall Wiik Vis mer

- Ikke ett barn til!

Johan ble 28 år. Han døde i sitt eget hjem, omgitt av sine kjære, elleve år etter at han fikk diagnosen. For Carina mistet livet mening. Hun orket ikke lenger å drive sitt eget firma, og gikk til samtale hos flere terapeuter. Men den aller største støtten fant hun hos sine barn. Johans sykdomsperiode hadde gjort familien mer sammensveiset enn noengang. Etter at Johan døde, ville lillebror Jens flytte nærmere familien. Han jobbet nærmere 45 mil hjemmefra, men ba om forflytning.

- I ettertid tenker jeg at han aldri skulle ha flyttet. Jens var en ambisiøs type som alltid ville gjøre sitt beste på jobben. Han hadde mange idéer om hvordan man kunne effektivisere og gjøre selskapet mer lønnsomt, forteller Carina.

Hun forteller at disse tankene ikke alltid var populære blant kolleger. Jens følte seg motarbeidet, og til slutt mistrivdes han så fælt at han sa opp jobben. Han sto midt i en krise etter å ha mistet broren, og orket ikke konflikter på jobb. I stedet flyttet han hjem til moren, samtidig som han søkte hjelp i psykiatrien. Først virket det som han ble sterkere. Så kom sommeren og ferieavvikling i samtaleterapien han fant støtte i. En dag dukket han ikke opp til middag. Han svarte heller ikke da Carina ringte ham.

- Noen timer seinere ringte min datter Julia til meg, husker Carina.

- Det var hun som fortalte at Jens var død. Jeg bare ropte ut: Ikke ett barn til! Det var bare to år etter at Johan forlot oss. Jens ble 26 år.

Det er bare noen måneder siden Carina bestemte seg for å fortelle sannheten om sønnens død. Det tok henne sju år å kunne omtale dødsfallet som selvmord, og ikke en ulykke.

- Nå er jeg også sterk nok til å støtte andre som har mistet et barn. Jeg vet hvilken fryktelig smerte foreldrene går gjennom, sier hun.

Svar på åtte vanlige spørsmål om sorg

Sorg er en naturlig del av livet. Hva er egentlig normalt og ikke i en sorgprosess? Psykoterapeut Lilian Pohlkamp, som har spesialistert seg på sorgarbeid, svarer på vanlige spørsmål:

Hvor lenge er det vanlig å sørge?

Det varierer, og avhenger av hvilken tap man er rammet av, samt personlighet og tidligere erfaringer. Men opptil et år er ikke uvanlig. For den som har mistet et barn kan det ta tre-fire år før de kan snakke om tapet uten å ha tårer i øynene og bli lei seg. Savnet etter barnet går aldri bort.

Kan man bli syk av sorg?

- Om det har gått mellom et halv og ett år og du fortsatt ikke fikser relasjoner, jobb og livet, kan det dreie seg om en komplisert sorg eller forlenget sorgreaksjon som det også kalles.

Finnes det ulike faser av sorg?

- Vi snakker iblant om ulike stadier av sorgbearbeidelse, hentet fra kriseteori. Det begynner med vansker med å forstå og akseptere det som har skjedd, fortsetter med at man reagerer med alle følelser og tanker tapet har vekket. Siden begynner vi å akseptere det som har skjedd og stille spørsmål ved fremtiden: Hvordan blir den? Og til slutt fasen der vi begynner å kunne leve et nytt liv, uten den vi har mistet. Ofte er vi i flere faser parallelt, det går litt fram og tilbake og følger ikke et gitt forløp.

Hvordan kan man gjennomleve sorgen på en bra måte?

- Spør seg selv: Hva trenger jeg for å fungere i mitt liv, hva gjør jeg når jeg har det vanskelig? Hva er bra for meg? Mange håndterer sorgens sterke følelser gjennom å ta pauser og gjøre noe praktisk: Gå en tur, planlegge begravelsen, rydde. Og det kan være bra. Men vi skal også tillate oss å føle og tenke, også om det er vanskelig. Være snill med seg selv og akseptere hvordan vi har det.

Får noen tap oss til å sørge mer?

- Et dødsfall som er plutselig og uventet, når et barn dør eller når noen begår selvmord, er ofte vanskeligere å ta inn og bearbeide. En annen faktor som gjør det vanskelig, er om du hadde et anstrengt forhold til den som er død. Det kompliserer det naturlige sorgforløpet.

Er det vanlig å kjenne på skyldfølelse?

- Det er særlig vanlig for foreldre som mister et barn. De fleste foreldre tenker jo at de skal gjøre alt for at barna deres skal leve og ha det bra. Uansett hvordan barnet dør, vil mange foreldre sitte igjen med en følelse av at de burde ha gjort mer. Aksepter at du ikke kan styre over sykdom og død. Det er virkelig ikke lett, men nødvendig for å komme gjennom sorgen.

Når skal man søke hjelp?

- Om du er så fylt av sorg og savn at du ikke kan gjøre de tingene du vil, kan det hende du trenger hjelp for å komme videre og skape en ny og annen mening i livet.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe den som sørger?

- Vær der, vis at du bryr deg og unngå å komme med gode råd. Vær konkret i hva du kan tilby og ta initiativ. Ikke si «gi beskjed om jeg kan gjøre noe for deg», det er ofte vanskelig for den som er i sorg. Si heller «jeg tenkte å komme innom med noe mat vi kan spise før vi går en tur, høres det bra ut?». Altså et konkret forslag. Alle vet jo at bra mat, søvn og mosjon er velgjørende. Inspirer gjerne til sånne aktiviteter.

Kilde: Lilian Pohlkamp

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer