Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Som 4-åring lærte strikkedesigner Sidsel J. Høivik å strikke. Tidlig, syns du? Men slik var det, og siden den gang har hun bare fortsatt.

– Etter at jeg lærte å strikke, har jeg ikke kjedet meg en dag, sier hun.

Har du tenkt over at det du elsket som barn kan ha relevans – og gi glede – for deg som voksen? Sidsel J. Høivik kunne ikke lære seg å strikke fort nok, og allerede fra tenårene drømte hun om å leve av å være strikkedesigner. Langt om lenge gikk drømmen i oppfyllelse. Hadde hun møtt seg selv som ungjente i dag, hadde hun smilt og sagt: «Veien er kronglete, men det du virkelig vil – det får du til».

Tidlig krøkes

Det hele startet da Sidsels to år yngre søster ble alvorlig syk med lungebetennelse. Sidsel var bare fire år, og mens foreldrene var på sykehuset hos lillesøster, passet leieboer Arna fra Nord-Norge på henne hjemme.

– Jeg hadde mast på mor og mormor, som begge strikket, heklet og sydde, om at de måtte lære meg å strikke, men de syntes nok jeg var for ung, erindrer hun.

Selges for titusener: Sjekk om du har gull i vinduskarmen

Men heldigvis for Sidsel lærte Arna villig vekk, og da Sidsels søster var blitt bedre, oppdaget familien at størstejenta plutselig kunne strikke. I alle fall litt.

– Jeg pleide å ligge med lommelykt under dyna slik at jeg kunne strikke, fordi jeg syntes det var så spennende å holde på med. Jeg fikk ikke lov til å holde på med sånt om natta, men jeg har alltid vært et nattmenneske, forteller hun.

En kveld før Sidsel hadde begynt på skolen, kom moren hennes inn for å se til henne. Der lå hun med en halvferdig strikkelue i mønsterstrikk, strikket på rundpinner. Siden ble det klær til Tjorven-dokka og Barbie – og etter hvert til seg selv.

«Hun som strikker»

På barneskolen lå det en garnbutikk skrått over veien for skolen. Når de andre ungene gikk i kiosken, ruslet Sidsel rundt i sin egen «godtebutikk» og drømte seg bort med garn i fantastiske farger og kvaliteter.

– Iblant fikk jeg med meg moren min, slik at jeg faktisk kunne kjøpe noe ordentlig også, ikke bare smårusk som jeg ellers hadde råd til, ler hun.

Det finnes menn som strikker. Du ser dem bare ikke så ofte

Mange fra ungdomsskole- og gymnastiden husker nok Sidsel som «hun som satt og strikka». På gymnaset fikk hun lov av lærerne å strikke i timen, så lenge pinnene ikke klirret eller falt i gulvet.

– Jeg husker jeg heklet små hylstre i gull- og glittergarn til å ha lighter oppi og solgte dem for ti kroner på skolen, sier Sidsel, som etter hvert ble drivende god til å gjøre mange ting på en gang. Lett som en lek kunne hun sitte å strikke, gjøre lekser og se på tv – samtidig.

Som meditasjon

Sidsels far og farfar var urmakere, og noen ganger lurer hun på om hun kanskje kan ha arvet tålmodigheten og fingerferdigheten av dem:

– Kanskje det er derfor jeg liker å holde på med sånne pusle-ting. Jeg er egentlig ganske rolig som person, og strikking gir meg både indre tilfredshet og mestringsfølelse, i tillegg til at jeg får utfolde kreativiteten min.

Så oppslukt av strikking ble hun, at hun ofte glemte å gå av trikken der hun satt og strikket seg nedover fra Nordstrand mot Oslo sentrum, ofte med et håp om at det måtte være mange flere stasjoner igjen før hun måtte gå av.

– Strikking er egentlig litt meditasjon for meg. Jeg får ro i sjelen og jeg stresser sjelden når jeg strikker, sier hun.

Skape noe eget

Siden Sidsel aldri fant oppskrifter hun ønsket å lage i oppskriftshefter hun kjøpte, fant hun raskt ut at hun måtte lage sine egne modeller.

– Jeg syntes ofte at de oppskriftene man fikk kjøpt i garnbutikkene var litt «kjerring og kjedelig». I stedet så jeg for meg hvordan jeg ønsket å gjøre dem mer moteriktig, erindrer Sidsel.

- Ullklær er historier om nød, fattigdom, nøysomhet, skaperkraft og kjærlighet

Det kunne være å bytte ut farger, endre lengde og fasong eller lage ekstra border for å sprite opp plagget litt. Med tiden har det blitt Sidsels signatur å mikse forskjellige teknikker sammen, som broderi, strikking og hekling.

– Da jeg på 80-tallet oppdaget at det gikk an å brodere på strikk, åpnet det seg en ny verden for meg, sier hun.

Smaken av Italia

Det var da hun fløy ut av redet, at denne nye verdenen åpnet seg. Etter utveksling til Venezuela som 18-åring og au pair-jobb i California som 21-åring, reiste Sidsel til Roma. Og der ble hun – i nærmere sju år.

– Jeg ble veldig inspirert av italiensk mote, og lærte raskt at konfeksjon og detaljer ofte kan overføres til strikk. Jeg fikk mange ideer og nye måter å tenke på, forteller Sidsel.

Etter et år begynte hun å studere på Accademia di Costume di Moda (kostyme- og designstudiet) i den evige by, et studium som varte i fire år. Det var dessverre lite praktisk arbeid på dette studiet, men derimot lærte Sidsel mye om teater-, kunst- og kostymehistorie, i tillegg til at hun ble god til å tegne. 28 år gammel kom hun hjem til gamlelandet – flytende i italiensk, men uten verken nettverk eller en eneste relevant kontakt for videre designkarriere her på berget. Derfor tok hun flere ulike jobber, blant annet i bank og på sykehjem.

– Etter hvert begynte jeg å designe strikk for garnleverandører og ukeblader som frilanser ved siden av jobbene, forteller Sidsel, som etter hvert leverte flere strikkedesign til Allers.

Nå begynte Sidsel å innse at det gikk an å ha dette som arbeid.

Bruk tannkrem når du henger opp bilder

På bøljan blå

De neste åtte årene ble imidlertid annerledes enn hun kanskje hadde sett for seg. Sidsel fikk nemlig fast jobb på Color Lines «Prinsesse Ragnhild», der hun jobbet to uker på og to uker av.

– Jeg tenkte at jeg kunne reise en del og drive med strikkedesign når jeg ikke var på jobb. Jeg skrev oppskrifter på skrivemaskin med kopipapir hjemme, og om bord fikk jeg låne skrivemaskin av telegrafisten, erindrer hun.

Se henne for deg, sittende i senga i den lille lugaren sin, skrivende på telegrafistens skrivemaskin, mens båten duver gjennom dønningene over Nordsjøen mot Kiel.

– Det var ikke rettetast på skrivemaskinen, så jeg måtte bruke korrekturlakk. Jeg må le litt, for når jeg tenker på det nå, var det litt som å være i steinalderen, smiler Sidsel.

Selv om jobben var gøy, ble hun etter hvert lei av til stadighet å måtte leve i en koffert. Det som først hadde føltes så fritt, ble mer og mer en tvangstrøye. Derfor sluttet hun, og i stedet fikk hun jobb i Familien, der hun jobbet med håndarbeidsstoffet i nærmere ni år. Det var også der hun møtte ham som etter hvert skulle bli samboeren hennes, Knut.

Gratis oppskrift: Strikk sommerkofte til bestemor og mini

Jobben forsvant

I 2009 mistet både Sidsel og Knut jobbene sine i ukebladet, etter en stor nedbemanningsprosess i hele magasinbransjen.

– Det var kjempetøft. Det var like før jeg ble 50, og jeg tenkte «hva skal jeg bli når jeg blir stor?»

I ettertid ser Sidsel likevel at det at hun mistet jobben, ble en mulighet for å ta enda ett skritt nærmere å leve ut strikkedesign-drømmen. Nå satte hun en fot foran den andre, og begynte å gå. For denne gangen var nettverket stort, og raskt fikk hun mange oppdrag. Hun designet «Allers-genseren», og flere ønsket å ha en annen av designene hennes med i samlebøker om norsk strikk.

– Det var det sparket jeg trengte for å skrive min egen strikkebok. I 2012 kontaktet jeg Gyldendal forlag og spurte om de var interessert. Det var de.

Året etter kom boka «Lekre masker og lekne sting» ut – en bok som, til tross for at den er skrevet på norsk, har blitt solgt over hele verden.

Bok nummer to

Det ble raskt snakk om en ny bok, og Sidsel begynte så vidt med skrivingen før hun fikk jobb som strikkedesigner for garn-leverandøren Du store alpakka i ett år. Boka ble lagt på is til året var omme, men så var hun klar. Vips var bok nummer to, «Vakker strikk: til alle årstider», klar for å se dagens lys i 2015.

– Lansering av boka gjorde vi i samarbeid med Allers. Allers sine lesere fikk førsterett til billetter, og det var kø langt ut på gaten rundt hjørnet før vi åpnet. Det var ganske heftig, sier Sidsel engasjert.

Dette skal du aldri gjøre med planter som dør

Samme år lanserte Sidsel sin egen nettbutikk med salg av garnpakker til egne design. Hun jublet og hoppet rundt seg selv da de første bestillingene kom inn. Med koften «Morgendis» et par måneder senere eksploderte det. Med ett ønsket folk fra hele verden å strikke Sidsels design. Det rant inn med likes og beskjeder på den nye Facebook-siden hennes, og Sidsel pakket garn-ordre langt ut i de små timer.

Nattmenneske

Men det er når nettene blir lange at Sidsel faktisk koser seg mest. For, som sagt, hun er et utpreget nattmenneske. Når skyggene legger seg over landet, glemmer Sidsel tid og sted og nyter å få pusle med nye detaljer og ideer.

– Knut er B-menneske, men kaller meg XL–B. Til tross for at jeg ofte sitter oppe lenge og står opp relativt tidlig, syns jeg døgnet har for få timer, sier Sidsel og smiler.

Nå står en ny bok på trappene, med både gammelt og nytt. Denne gangen kommer den ut både på norsk og engelsk:

– Boka «Mine strikkede favoritter» inneholder noen av mine mest populære modeller fra tidligere bøker og nettbutikk, pluss en del nye modeller, sier hun.

Lever drømmen

Det har vært en lang og kronglete vei mot målet, men nå er faktisk Sidsel der hun alltid drømte om å være. I oppstartprosessen av nettbutikken i 2015 måtte hun være nøysom for å få det til å gå rundt, for i likhet med mange andre gründere, tok det tid før hun kunne ta ut en beskjeden lønn. Nå er skuldrene senket til et mer behagelig nivå, og Sidsel kan se tilbake på årene som har gått og se at det har vært en lærerik reise.

– Det har ikke alltid vært lett å bli stemplet som «hun som strikker», og til tider har det nesten vært et kompleks for meg. Da hjelper det å se hva jeg har prestert og at jeg nå klarer å leve av dette, sier Sidsel.

Hun gleder seg over at hun aldri, aldri ga opp håpet. For – så lenge det er håp, er det liv.