STORT HJERTE: – Legen sier det er blitt for stort for kroppen, det pumper dårlig. Jeg har det for meg hver gang – siste besøk hjemme, sier Inger som er på julebesøk i gamlelandet.

Foto: Siv-Elin Nærø
STORT HJERTE: – Legen sier det er blitt for stort for kroppen, det pumper dårlig. Jeg har det for meg hver gang – siste besøk hjemme, sier Inger som er på julebesøk i gamlelandet. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Solgte alt, flyttet til gatebarn i Brasil

Da Inger dro ut for å redde gatebarn, reddet hun også seg selv. - Det var vanskelig å rette ryggen i en barndomsby der alle visste alt om deg, sier hun.

Publisert

Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): – Hvordan går det i Brasil, Inger?

Utenfor Coop, på kjøpesenteret på Moa i Ålesund, sitter en 72 år gammel dame med innsamlingsbøsse, loddbok og overdådig gevinstsamling. På bordet ligger albumet som bildelegger et ekstraordinært liv. Folk tar henne i hånda. En mann stryker henne over kinnet. Og Inger forteller.

– Jeg har fått åtte flotte barnebarn! Ungene jeg adopterte er blitt foreldre. Det er dem jeg kjemper for nå.

JULEKORTET: Sårbar og takknemlig familie i Brasil.
JULEKORTET: Sårbar og takknemlig familie i Brasil. Vis mer

Inger Berit Harrington er journalisten som i 1988 solgte alt hun eide for å bli gatebarnmamma i Brasil, adoptere fra nederste hylle. Barn som ingen ville ha. Unger som vil være avhengig av henne til hun stuper. Nå er hun på julebesøk i Ålesund, og kanskje er hun den stolteste bestemoren i vestlandsbyen.

– Sønnesønnen min, Markus, tar gastronomiutdanning, og Ingermary vil studere reiseliv. Analu (8) er født med ryggmargsbrokk og sitter i rullestol, men treneren ved idrettsprogrammet på skolen mener hun er et skyttertalent som kan nå langt. Til jul får hun sin egen konkurransebue.

Trøblete barndom

Grå skyer subber hustakene på Molja der Inger vokste opp. Her startet det tornefulle, såre, rotete og eventyrlige livet. Datteren til Mindor som drakk, og til Borghild som stengte verden ute med piller. Inger går bortover den velkjente piren mot fyret. Hver gang hun peker, folder den stripete ponchoen seg ut til en spinnaker. Inger er koloritten denne gråværsdagen, akkurat som hun var det i oppveksten.

– Jeg var helt gal. Ustyrlig. En gang hoppa jeg ut av vinduet på skolen og hang etter vindushaspa fra andre etasje. Jeg hadde tatt med en kattunge på skolen. Mattelærerinnen hadde skum i munnvikene, og hun lokaliserte mjauingen. Straffen var kontoret til helsesøster. Hun klapsa og slo. Jeg var gjenganger. Plutselig hang jeg utenfor vinduet. Jeg må ha tenkt at nå er det nok. Til helvete med alt!

UNG INGER: – Jeg hadde en galskap og en uro, jeg levde hippielivet lenge.
UNG INGER: – Jeg hadde en galskap og en uro, jeg levde hippielivet lenge. Vis mer

Seinere skulle et svingslag mot den samme lærerinnen sende henne til Statens Senter for Psykiatri og på anstalt for uregjerlige piker.

– Fattigunger ble ydmyket. Å gå på skole i umoderne klær sammen med søte frøkner og stadig høre «Faren din er fyllemann!» Det var en kamp mot fornedrelsen, beskriver hun.

– Samtidig elska jeg faren min. Du kan være det mest vanskjøtta barn, men likevel ha fått med deg noe ingen kan ta fra deg. Av ham lærte jeg å behandle alle likt. Han sa: «Inger, du kan aldri vite om mennesket foran deg er en lasaron i millionærdress, eller en millionær i filler.»

Mangslungent liv

Det lå ikke i kortene at Mindors jentunge ville bli landskjent som gatebarnas mor. Etter konfirmasjonen sprengte hun ut: Paris, Spania, London. Hun var kokk, sykepleier, nattklubbvertinne. Hver gang hun punkterte, utslitt av hardt liv og kjærlighetshistorier, fantes det bare én medisin: Ålesund, vestavind og foreldrene. Under ekteskapet med rikmannssønnen Mike Harrington, oppdaget hun at hun ikke kunne få barn. Inger gråt bøtter. Hun møtte ikke veggen før Mindor døde og moren begikk selvmord.

En vond julaften i Ålesund brakk hun beinet og havnet i rullestol. Hun hadde et alkoholproblem, orket ikke tyngden av sitt eget liv og beordret legen til å legge henne inn på psykiatrisk avdeling. Her åt hun i seg sine egne ord: At kristendom er for teite og mørkeredde folk.

– Jeg bodde på Molja, hadde skaffet meg en ordentlig utdanning og jobbet som journalist. Troen hadde gitt meg større ro. Men livet var tomt. Jeg lette etter noe større å forsvinne inn i, og gatebarn berørte meg dypt. Da hørte jeg Guds kjemperøst: «Ta det første steget i tro, og du skal aldri mangle noe!»

Vindkastene på piren har dyttet oss innendørs, til Theaterfabrikkens lune stuer. Inger forteller at hun i overmot signerte gudsavtalen med et løfte. «Heretter skal jeg leve uten partner og vie livet til å hjelpe gatebarn.» Inger kalte organisasjonen Casa Emanuel.

– Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli mor. Jeg ville drive et stort hus der gatebarn kunne få mat og sove trygt. Casa Emanuel etablerte og støttet større prosjekter, men samtidig vokste flokken under mitt eget tak. Noen var helt forsteinet og kunne ikke engang gråte da sosialtjenesten kom med dem. Til slutt hadde jeg adoptert 14.

Sterke skjebner

Da vi besøkte henne i kystbyen Itanhaem på nittitallet, møtte vi unger som ble verdsatt og elsket. Det var gategutten Renato, som hadde sett moren sette fyr på faren, de foreldreløse søsknene Vittor, Ramses og Samira. Ramses var tilbakestående, som det het. Det samme var Erika. Jaime kjente alle motellene i Santos horestrøk. Gleiciane hadde krøpet rundt i søppel etter å ha mistet moren i aids.

Inger fortalte om dødsskvadronene, som på oppdrag av forretningsstanden skjøt gatebarn når gatene skulle rengjøres.

– For meg er kjærlighet å gå en ekstra kilometer for et menneske, når du er dødstrøtt og tror at du ikke har flere krefter igjen. Det har jeg vist og formidlet til ungene mine.

HARRINGTON-ER: Diogo (f.v.), Jamie, Ingers transseksuelle sønn, som tok navnet Jane. Ramses, Analu, Ingermary, venninnen Sinei, Felipe og Raony.
HARRINGTON-ER: Diogo (f.v.), Jamie, Ingers transseksuelle sønn, som tok navnet Jane. Ramses, Analu, Ingermary, venninnen Sinei, Felipe og Raony. Vis mer

Ingers stemme blir ruglete når hun forteller om barna hun mistet. En av dem var Erika. Det var noe med lungene. Erika spyttet blod.

– Lucias sykdom kom like brått. Det hjalp ikke at jeg fikk henne innlagt på byens beste hospital. Jeg griner over henne fortsatt.

Kjæresten drept

Mørket pakker seg over Molja. Inger befinner seg i Brasil. Hun snakker ikke om hendelsene som skapte avisoverskrifter her hjemme. Ranerne som kapret Casa Emanuels blå pickup, truet henne med pistoler og kjørte henne ut i jungelen. Eller hvordan hun gråt ned i kjæresten Grillos blodige genser da han ble knivdrept. Grillo var Ingers store kjærlighet. I stedet snakker hun om stjernehimmelen over Brasil.

PUSTEHULLET ÅLESUND: – Jeg har venner som er glad i meg. Der det er kaldt i luften, er hjertene varme.

Foto: Siv-Elin Nærø
PUSTEHULLET ÅLESUND: – Jeg har venner som er glad i meg. Der det er kaldt i luften, er hjertene varme. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

– Vi hadde aldri mye penger. Men vi kunne bygge bål på stranda. Så lå vi der, kikket på stjernene og snakket sammen. Skulle vi skeie ut, kjøpte vi pølser, tredde dem på kjepper og rulla deig rundt.

Økonomien til Casa Emanuel har svingt. Det første tiåret fikk hun priser og pengegaver, også fra offentlige myndigheter. Noen ildsjeler har aldri sluppet taket. Men tiden kom da spotlighten, som holdt henne i folks bevissthet, dreide. Inger har manglet penger til fyring og det nødvendigste.

– Vi tilpasser oss. Folk er fantastiske til å gi. Og så hadde jeg denne avtalen med Gud, den har vi stort sett holdt, både Gud og jeg.

Nå lever hun i en stille gate i Ubatuba, 100 meter fra havet. Hun er minstepensjonist og bor sammen med sønnen Ramses, som er konkurranseløper. Han står på elleveårsstadiet mentalt. Gleiciane og familien bor i hytter på eiendommen. I tillegg til ansvar for ungene som ble varig skadd, og finansieringen av barnebarnas utdanning, støtter hun et lokalt regnskogprosjekt samt et uteliggerhjem og fattige i favelaen.

– Barnebarna er på en måte avlingen min, de er uskadde og resultatet av frøene jeg sådde for 30 år siden. Jeg har tilfredsstillelsen av å vite at jeg gjorde en forskjell. Til og med for dem som døde.

– Livet i Brasil har vært rikt. Jeg har det godt. Hvis jeg skulle stupe i morgen, er det helt greit. Jeg har fanken brenne meg levd fem fullverdige liv.

Artikkelen er først publisert i Allers.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.