Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hun lukket øynene og pekte tilfeldig på en «stilling ledig»-annonse i avisen. Slik startet 40 år med offentlige, private og profilerte lederjobber. Innimellom har det stormet, men pensjonert Nav-direktør Sigrun Vågeng ville ikke vært noen av lederjobbene foruten.

Sigrun Vågeng har alltid likt å jobbe, likt å gjøre en innsats, likt å være leder – og vært forberedt på at på toppene kan det blåse hardt. Perioden fra senhøsten 2019 til hun valgte å avslutte som Nav-sjef et knapt år senere, ble likevel langt mer intens og travel enn hun kunne sett for seg. For i slutten av oktober 2019 gikk alarmen: Det ble kjent at Nav i alle fall siden 2012 hadde feiltolket et EU-regelverk som gir rett til å ta med arbeidsavklaringspenger, sykepenger og pleiepenger til andre EØS-land. På grunn av dette hadde mange blitt urettmessig dømt for trygdesvindel og fått store krav om tilbakebetaling. Sigrun Vågeng var blant dem som måtte tåle hard kritikk.

Da det i januar 2020 ble sendt ut pressemelding om at hun kom til å slutte som Nav-sjef 1. august, nesten tre måneder før åremålstiden var over, fikk det enkelte til å lure på om avgjørelsen hadde sammenheng med trygdesaken. Det hadde det absolutt ikke, understreker hun.

Stor pristest av apotekvarer: Slik får du handlekurven billigere enn halv pris

Vi Pluss

Coronaen var en tsunami

– Nei, det var planlagt, og helt udramatisk. Åremålskontrakten skulle opprinnelig gå ut da jeg fylte 70 år 29. oktober, men jeg sa hele tiden at ønsket var å slutte sommeren 2020. Det var rett og slett mest praktisk slik. Nav skulle inn i nye lokaler. Selv skulle jeg starte med sommerferie og hadde gjort det jeg sa jeg skulle gjøre i EØS-saken. Arbeidet med å finne etterfølgeren min var i gang. Å komme tilbake bare for noen måneder var det ikke noe særlig poeng i.

Etter å ha blitt pensjonist, vil hun gjerne bruke tiden til flere egne og personlige ting. Ikke så rart, kanskje, etter et langt yrkesliv preget av givende, men også arbeidsomme og tidvis utfordrende lederposisjoner. Men «rolig» er et relativt begrep: Etter at hun gikk av med pensjon, er Sigrun blitt styreleder i konsulentselskapet Agenda Kaupang. Fra før sitter hun i styret i Helse Sør-Øst. Så dagene blir ikke stille, selv om tempoet er noe annet nå enn innspurten som yrkesaktiv.

– Det ble et veldig travelt sisteår ja, men akkurat det var mest tilfeldig. Jeg har alltid likt å være leder, og slike posisjoner kan mange ganger være veldig krevende. Så du må virkelig ville det, sier Vågeng, og legger ikke skjul på at en leder må være forberedt på tøffe tak.

– Når du går inn i en lederjobb, vet du at det er noe du kan og at det er noe du ikke vet. Men så kan det oppstå situasjoner der du må forholde deg til det du ikke vet at du ikke vet. Og det skjedde både med EØS-saken og den store arbeidsledigheten som slo inn på grunn av coronapandemien.

For coronaen kom med kolossale krefter og kastet seg tidlig i fjor over et uforberedt samfunn. Oljeprisen sank, verdensøkonomien ble urolig, etterspørselen etter mange varer og tjenester stoppet mer eller mindre opp; alt skjedde samtidig. I løpet av noen få uker fikk Norge den største arbeidsledigheten siden krigen, og på to måneder mottok Nav 450.000 søknader om dagpenger – tre ganger så mange som i hele 2019. «En tsunami av søknader» har Vågeng beskrevet mengden som det var umulig å håndtere innenfor normal saksbehandlingstid. Det ble jobbet på spreng for at folk skulle få pengene så fort som mulig. Blant annet utviklet Nav-ansatte på hjemmekontor på tre dager en forskuddsordning for dem som ventet på dagpenger.

Ingen kunne egentlig forestille seg det som skjedde, og Vågeng er stolt over hvordan kollegene kastet seg rundt for å møte de voldsomme utfordringene. Tiden i Nav er noe hun ikke ville vært foruten.

Har du valgt et av disse yrkene, lever du 11-12 år lengre

- Det ble gjort mange feil

– Der hadde jeg fine år med vekst og veldig fine medarbeidere. De har virkelig levert. Slikt gir kraft og motivasjon, sier hun om årene som øverste sjef for en etat med 19.000 ansatte og som forvalter rundt 430 milliarder kroner årlig.

– Det ble en voldsom mediestorm og knallhard kritikk mot deg på grunn av det som ble kjent som både «Nav-skandalen» og «trygdeskandalen», eller «EØS-saken» som du selv konsekvent kaller den. Hvordan går slik kritikk inn på deg?

– For å ta det første først: Nei, dette er ikke «Nav-skandalen», dette er EØS-saken. Og jeg har ikke problemer med å si at Nav selvsagt er medskyldig, men det var også mange andre aktører. Det ble gjort mange feil. Vi som land hadde en «blindsone» da. Mange har ansvar, Nav inkludert, og vi gikk tidlig ut og fortalte det vi visste.

ANNONSE: Bli abonnent på VI OVER 60

– Men hva med kravet om at du måtte gå av?

– Nå var det vel bare én person – lederen i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Erlend Wiborg fra Frp – som krevde det. Det viktigste var hva mine overordnede mente. Jeg var Nav-direktør under to statsråder, og begge ga meg full støtte.

– Kritikk er noe en må regne med som sjef?

– Ja, på et vis må en det. Du er ansatt for å lede, og da må du være tydelig, men også ydmyk. Samtidig må ikke ydmykheten brukes til å tenke mindre om deg selv.

Får ikke refusjon: «Beskyttelsen» gjelder ikke

Oppvekst i Frelsesarmeen

Fra hun var personalsjef på Grand Hotel på 1980-tallet fram til hun gikk av med pensjon i 2020 etter fem år som Nav-sjef, er det en tydelig linje: CV-en til Sigrun Vågeng er en lang og sammenhengende rekke av sjefsjobber, styreverv og profilerte posisjoner. Men det startet på en måte mye tidligere, for allerede på søndagsskolen skjønte unge Sigrun at hun likte å lede.

– I Frelsesarmeen var jeg tidlig med på ting. Ledet kor og søndags-skolegrupper, så det var vel på en måte der det startet.

Hun ble født i Kristiansund, men selv om hun har nordmørsbunad, er det ikke mye spor av nordmørsdialekt i stemmen. Foreldrene var offiserer i Frelsesarmeen, og barndomstiden for henne og de to yngre søsknene var preget av stadig flytting, både i Norge og Danmark.

– Mor og far ble beordret rundt om til tjenestesteder. Hver vår kom det et brev om at de enten skulle fortsette på stedet de var i ett år til, eller så sto det «Gjør dere klar». Ikke noe mer. Først i neste brev, noen uker senere, sto det hvor vi skulle dra. Vi flyttet alltid til ferdig utstyrte hus, det gjorde i alle fall selve flyttingen lettvint og praktisk.

– Jeg har lest at du som 19-åring hadde flyttet 14 ganger. Hva gjør slike stadige oppbrudd og møter med nye plasser med ei ung jente?

– Nei … det var bare slik det var, vi måtte jo bare forholde oss til det. Det var om å gjøre å lære seg dialekten og ballspill så fort som mulig … men det er klart: å gå på fem barneskoler i løpet av sju år, er ikke bra.

Da faren ble syk mens de var offiserer i Mandal, flyttet familien tilbake til Kristiansund. Der bodde Sigrun fra hun var tolv til hun var ferdig med videregående og dro til Oslo for å studere.

– Det er klart du blir litt rotløs av så mye flytting. Så de ungdomsvennene jeg har, setter jeg pris på.

– Skulle du ønske du hadde hatt en oppvekst uten så mye flytting?

– Det var ikke noe alternativ, så det tenker jeg ikke på. Dessuten er folk flest hyggelige. Jeg har truffet så mange trivelige personer opp gjennom årene, og det er jeg takknemlig for.

Prissjokk på briller: Fra 1493 til 12 258 kroner

Vi Pluss

Levde under fattigdomsgrensen

Familien levde nøysomt. Foreldrene sang inn inntekten. Det de fikk inn på den måten, var det de tjente.

– Vi levde nok under fattigdomsgrensen. Det var et enkelt liv, men ikke noe vi gikk rundt og tenkte på, for mange hadde det slik. Og jeg hadde en trygg og god familie.

Fra 16-17-årsalderen var hun soldat i Frelsesarmeen, men da hun nærmet seg 30, brøt Sigrun med det kristne kirkesamfunnet.

– Jeg hadde vært gift i fem år. Forholdet tok slutt, men det å skille seg var uforenlig med Frelsesarmeens holdninger. Så de sendte brev om at jeg var satt på sensur.

I ett år skulle hun få lov til å sitte i salen og høre på, men ikke være aktiv eller gå med uniform, var beskjeden i brevet. Dét aksepterte ikke Sigrun.

– Det var selvsagt vanskelig å bryte med Frelsesarmeen, for det var i det miljøet jeg var vokst opp. Valget står jeg på … men det var en annen tid da. De ville nok ha håndtert det annerledes nå.

– Hvordan er forholdet ditt til Frelsesarmeen nå?

– Helt greit, men jeg går sjelden dit. Men mor holdt Krigsropet, og jeg arvet abonnementet, sier Sigrun med en latter, og legger til at barnetroen alltid har vært viktig for henne.

– Velsignelsen i kirken … og troen på det gode, å bry seg om andre, være et skikkelig menneske; ja, det er viktig.

– Synger og spiller du gitar fremdeles?

– Jeg har en gitar ennå, men synger veldig sjelden sangene, selv om jeg tror jeg kan alle tekstene på rams.

Matbutikken med den beste medlemsrabatten

Vi Pluss

Fra jesussandaler til Grand hotel

Hennes første jobb var i Studentsamskipnaden. Den startet ganske tilfeldig fordi hun trengte penger til en ny frakk, men varte i fem år. Like tilfeldig var det at hun etterpå begynte å arbeide på Grand Hotel i Oslo.

– Ja, jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Så jeg lukket øynene og pekte tilfeldig på en annonse i Aftenposten. Det var Grand som søkte etter en opplæringsleder. Jeg søkte, men tenkte at den jobben kom jeg ikke til å få. Men så ringte de til sjefen min, Fritz Huitfeldt, som forresten ikke visste at jeg hadde søkt, og han la inn et godt ord. Så dermed fikk jeg jobben, og måtte gå fra jesussandaler og dongeri til penere antrekk.

Etter ti år på Grand ble hun direktør i Norsk hotell- og restaurantforbund. Senere fortsatte Vågeng i sentrale lederstillinger i blant annet Prosessindustriens Landsforening, NHO og KS. Ikke fordi det var viktig å samle på posisjoner og fine titler, men fordi hun ble spurt. Og fordi hun likte utfordringene.

– Du må gjøre en best mulig jobb der du er. Har noen spurt om jeg er interessert i en jobb, har de allerede tenkt at jeg passer til den. Generelt liker jeg å jobbe med utvikling, og det har jeg vært så heldig å få muligheten til.

Hun har kjempet kamper og gått av som KS-direktør etter uenighet med styrelederen. Hun har motivert medarbeidere og sanket suksess. Hun har hatt styreverv som har variert fra Det Norske Kammerorkester via Oslo Lufthavn Gardermoen og Norges forskningsråd til Norsk Design- og Arkitektursenter. Dagene har fått et annet tempo nå. Og det passer henne godt.

– I fjor høst kjente jeg virkelig på behovet for å «lande» litt etter et svært hektisk år. Nå kan jeg se slekt og venner oftere, og rett og slett velge innholdet i dagene mer selv. Livet er verdifullt, hver dag er verdifull, og jeg har mye å glede meg til.

«Det er masse sorg forbundet med å miste arbeidsevnen og ikke få til det man fikk til før»