Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
En båttur på Oslofjorden endte i et skjebnemøte ingen kunne forutsett. Den tilbaketrukne og ensomme Synnøve hadde falt pladask. Som godt voksen bydame sto gårdsjenta fra Finden foran sitt livs kjærlighet. Siste brikke hadde falt på plass.
Da enkefru Pernille Holmen tok henne inn i varmen en søndag i 1926, var det ingenting som kunne stoppe dem. Gjennom Pernille fikk Synnøve motet til å realisere drømmen om å lage landets beste ost.
Fortalte aldri barna om sine egne bragder
Ost til Guds ære
Pernille Holmen hadde kommet til hovedstaden som 20-åring, og hadde allerede rukket å leve et helt liv før hun traff Synnøve. Hun giftet seg, fikk datteren Evy og sønnen Håkon. Gutten levde bare to korte uker, og da spanskesyken kom til landet tok den med seg mannen hennes. Etter dette sverget hun på at hun aldri skulle ta noen ny mann inn i livet sitt.
Synnøve derimot kunne ikke vise til verken barn eller giftermål. For henne var det bare kunnskap om ost som var interessant. Men da de to damene møttes, likte de hverandre umiddelbart, og Synnøve flyttet inn på flekken. I en liten vaktmesterleilighet endte Synnøve, Pernille og Evy opp med å dele på det ene soverommet. Evy i én seng og Synnøve og Pernille i den andre.
Både Pernille og Synnøve var sterkt religiøse, og etter hvert som osteforretningene begynte å rulle, nøt de stor respekt i menigheten. Pernille hadde gjort det klart fra starten av at osteproduksjonen skulle være til Guds ære. Alle som jobbet for de to damene, måtte være frelst. Men til tross for at de var gudfryktige, likte de å omgi seg med dyre og flotte ting. Alkohol var forbudt, men de hadde likevel både champagneglass og vinglass. Og på visittkortet satte de Øvre Grefsen – selv om de to villaene de hadde kjøpt seg lå på Kjelsås.
Alle kjente til henne, men ingen visste hvem hun egentlig var
Utfylte hverandre
Både Pernille og Synnøve framsto som to svært sterke, bestemte og uredde kvinner. Synnøve med sine 90 kilo, og styrke som en okse, brydde seg lite om hvordan hun så ut. Om noen spurte etter forklaringen på den bløte «boksernesa» og den manglende neglen, bare lo hun. Pernille, som var ti år yngre, var den rake motsetningen. Hun var forfengelig, likte å ta seg godt ut og i hjemmet hadde hun et sterkt behov for kontroll. Alt og alle ble holdt under oppsyn. Det var ikke få ganger fabrikkjentene kom gråtende ut fra kontoret etter et forhør, og møtte de Synnøve på veien ut, kunne også det bli et ublidt møte.
Tanken på at noen av ungjentene hadde et godt øye til hennes store, og eneste kjærlighet, var ikke til å holde ut.
«Alle» bruker den, men få vet hvor den kommer fra
Man kan undre seg over hvorfor deres nære samboerskap ikke ble slått hardere ned på i de kretser de beveget seg. Men innen menigheten hadde rukket å tenke seg om, satt allerede damene godt i det. Osteeventyret hadde skutt fart i ei tid da børsen i New York kollapset, industrien i Norge stupte og arbeidsløsheten økte. De to damene hadde gjort suksess i en vanskelig tid, og mange var imponert over hva Synnøve hadde tryllet fram fra det som begynte i en nedlagt stall på Vålerenga.
«Det er et rent eventyr. (...) hva en kvinne har maktet, fordi hun er dyktig og kan sine ting», skrev en begeistret journalist fra Tidens Tegn. De var blitt velgjørere, som solte seg i glansen fra all oppmerksomheten.
Jackie Kennedys vakre kusine: «De må ha hørt skriket mitt»
Likevel var det noen fra menigheten som valgte å ta bladet fra munnen om at de to delte seng. Responsen ble til at de hørte etter med et halvt øre. I stede for å flytte sengene på hvert sitt rom, løste de det enkelt med å sette en kommode imellom – det fikk være bra nok.
Da krigen kom, fikk ostegiganten sitt første skudd for baugen. Det ble vanskelig å skaffe nok råstoff til produksjonen. Fabrikken gikk inn i en sakte død, og det samme gjorde Synnøve. Hun nærmet seg 60 år og styrken i kroppen var på retrett. Hun hadde fått diabetes og var etter hvert sterkt preget av sykdommen, som også tok synet hennes.
Tidens tann hadde tatt de to damene, som ikke lenger klarte å henge med i tiden. De hadde slitt seg ut, men hadde fortsatt behov for kontroll. Fra soverommet innkalte de til møter og tok imot besøk helt fram til Synnøve døde en januardag 1957. Med Pernille ved sin side hadde Synnøve Finden skrevet seg inn i historiebøkene som en av Norges mest kjente kvinnelige gründere.
Da ekteparet fra Hamar kledde opp dronning Sonja, tok det helt av
Pernille og Synnøve hadde satt hverandre opp som enearvinger. Dermed gikk alt videre til Pernille. Synnøve hadde følt seg mer som en del av Pernilles familie enn hennes egen. Seinere gikk likevel fabrikken ut av familien, og var lenge ukjent for de fleste. Men på slutten av 1980-tallet tok Dag Swanstrøm, dronning Sonjas nevø, opp stafettpinnen. Nesten et halvt århundre seinere skulle bragden og navnet til en kvinne, med en drøm om å lage ost, få leve videre. Dag Swanstrøm forlot fabrikken i 2006, og ble seinere dømt for grovt bedrageri og økonomisk utroskap.
Kilder:
«Min mor elsket Synnøve Finden. Familien og ostefabrikken» av Tor Edvin Dahl, Kagge Forlag, 2010
«En verden av kvinner … og andre sannferdige historier» av Tor Edvin Dahl, Cappelen Forlag, 2007
«Kvinnelige pionerer i menns verden» av Gunnar Jerman, Kolon Forlag 2009
«Romantiske vennskap. Sjelevenner i norsk kultur» av Jan Olav Gatland, Det Norske Samlaget, 2016 Norsk biografisk leksikon
Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.