Familiehemmeligheter:

- Pappa tok med seg sin største hemmelighet i grava

I løpet av en ettermiddag ble livet slik hun kjente det snudd på hodet for Sølvi. - Kjell er ikke faren din. Det er en som heter Per, fortalte moren.

FAMILIEHEMMELIGHET: -Det er litt rart at han tok med seg hemmeligheten i graven, tenker Sølvi om faren Kjell - som aldri røpet at han ikke var hennes biologiske far, men som alltid var der for henne likevel. FOTO: Astrid Waller
FAMILIEHEMMELIGHET: -Det er litt rart at han tok med seg hemmeligheten i graven, tenker Sølvi om faren Kjell - som aldri røpet at han ikke var hennes biologiske far, men som alltid var der for henne likevel. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

I dag skulle pappa blitt 82. Han var en stor mann. I dag vet jeg at han var en enda større mann enn jeg visste om. Han tok med seg sin største hemmelighet i graven. En hemmelighet han bevarte så godt at jeg aldri har visst at jeg aldri var hans ekte datter. Han lot meg vite at jeg var elsket. Minst like høyt som hans ekte barn. (...)

Slik startet Sølvi Strifeldt (53) et innlegg på Facebook i november 2020. Til daglig er det sminkevideoer og vakre bilder den prisbelønnede makeupartisten pleier å dele her, men denne gangen var innholdet av en helt annen art. Når vi ringer henne for bakomhistorien, er hun fortsatt lettere overveldet, men mest av alt glad og lattermild.

- Det er fascinerende. Mest av alt fascinerende. Jeg har ledd så mye av denne historien. Det er som om noen har diktet opp en helt usannsynlig historie, og gitt den til meg.

To år er gått siden den forunderlige dagen Sølvi dro for å besøke moren sin, og syntes hun virket så rar.

«Hva er det?» spurte hun henne.« Ingenting,» svarte moren. Men Sølvi insisterte. «Jo - nå er det noe!»

- Da begynte hun å fortelle. At min far Kjell, ikke var min far.

- Hvordan var det å høre det?

- Jeg lo det bort. Jeg tenkte at nå har det rabla for mamma, hun er blitt senil. «Nei, det er sant», sa hun. Jeg bare lo og lo, og klarte ikke å ta det seriøst.

- Det var et sjokk. Jeg klarte ikke å ta det inn. Der og da var alt både overveldende og litt skummelt, jeg turte ikke å spørre om detaljer.

Fikk to nye brødre

Etter å ha sovet på den store nyheten en natt, forstod hun at hun måtte ta moren på ordet. Da hadde nysgjerrigheten også våknet i henne, og hun begynte å stille noen spørsmål. Det var da hun fikk vite at hun også hadde to brødre. At hennes biologiske far Per, hadde to sønner som var Sølvis halvbrødre. Sølvi var allerede storesøster til to - nå fikk hun to til rett opp i fanget.

Per skal heller aldri ha blitt fortalt at han hadde en datter. Men moren hennes var helt sikker på, at han visste at Sølvi var datteren hans - og at de til og med hadde møtt hverandre ...

Setning for setning, ble et helt nytt lys kastet over det som til nå hadde vært noen fundamentale sannheter i Sølvis liv. Det var i 1966 moren hennes hadde vært kjæreste med Per. Da hun fikk jobb i annen by, flere timer unna, flyttet hun dit. At hun ble gravid, oppdaget hun først etter å flyttet - men da var det for sent å snu.

Noen måneder senere møtte hun Kjell. Han falt pladask for Sølvis mamma. Å få barn utenfor ekteskap var fortsatt skambelagt på 1960-tallet. Da Sølvis mamma fortalte Kjell at hun var gravid med en annen, kom svaret momentant.

«Ja, men da kan vi gifte oss», sa han.

Bare en måned før Sølvi ble født, giftet de to seg. Til alle rundt, fortalte de at de hadde møttes noen måneder tidligere enn de egentlig hadde. Ingen andre enn de to visste om hemmeligheten - før Sølvis mamma fortalte det til henne, 51 år senere.

PAPPA: Kjell var der for Sølvi helt fra hun var nyfødt og til han gikk bort. FOTO: Privat
PAPPA: Kjell var der for Sølvi helt fra hun var nyfødt og til han gikk bort. FOTO: Privat Vis mer

Da moren delte sitt livs store hemmelighet med Sølvi, var både Kjell og Per døde. Å forstå at han hun hele sitt liv hadde kalt pappa, ikke var faren hennes, har tatt tid å fordøye. Mye av det han har sagt og gjort, har nå fått en helt annen klangbunn. Som at han skjemte henne bort på helt lik linje med de tre småsøsknene hennes. Som at da foreldrene hennes skilte seg da hun var tolv, og han insisterte på at alle de tre barna skulle bo hos ham.

- Det var møter på møter om hvor vi barna skulle være. Der var det han som trakk det lengste strået. Det var viktig at barna ikke skulle skilles. Det stod han hardt på. Han fikk oss alle.

Sølvi blir stille i noen sekunder.

FAMILIEHISTORIE: -Det er verken tragedie eller drama i denne historien. Det er bare en gladhistorie. En fascinerende, morsom historie, mener Sølvi. FOTO: Astrid Waller
FAMILIEHISTORIE: -Det er verken tragedie eller drama i denne historien. Det er bare en gladhistorie. En fascinerende, morsom historie, mener Sølvi. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Egenrådig ungdom

Skilsmissen var vanskelig for Sølvi. Hun var et følsomt og egenrådig barn, og kom nå i opposisjon.

- Jeg ville ikke være hjemme. Faren min var overbeskyttende - men jeg er en kunstnersjel som må være fri. Så forholdet vårt ble fryktelig dårlig. Ofte fordi jeg ikke fikk lov til å være lenge ute.

- Jeg tenker at jeg helt sikkert har ropt: «Jeg hater deg!» Det var mange år vi ikke gikk så godt sammen. Jeg har tenkt mange ganger på om han hadde lyst til å si «du er ikke barnet mitt!» Å vite nå, at han bare har prøvd å beskytte meg - også var jeg stygg mot ham... Det er det som er tyngst i dag.

Da hun flyttet hjemmefra ble relasjonen en helt annen - den ble god, slik den hadde vært helt siden Sølvi ble født, og Kjell tok sitt valg om å være faren hennes.

- Jeg har alltid vært kjempeglad i faren min. Han ga meg kake før han reiste på jobb hver morgen. Jeg gråt, og dagen var ødelagt om jeg ikke fikk sagt «ha-det» til han før han dro.

- Han har stilt opp som barnevakt, hjulpet til økonomisk når det har trengtes som verst, og vært med på å pusse opp hus. Han har vært verdens søteste og greieste pappa, sier Sølvi, og stopper litt opp før hun fortsetter.

- Hans mantra var at ingen skulle forskjellsbehandles. Jeg forstod ikke at det hadde en dypere mening. Når jeg tenker på det nå, ser jeg hvor stor han var. Ting man tenker på som småting, blir så enormt stort.

Glad for å få vite det som voksen

Noen andre som også har fått et helt nytt lys på seg, er Kjells foreldre - som hun alltid har sett på som sine besteforeldre. De fikk trolig heller aldri vite at Sølvi ikke var deres biologiske barnebarn - men det var dem hun dro til nesten hver eneste helg og ferie. Med søsknene kunne hun krangle så inventar ble ødelagt. Hos besteforeldrene fikk hun ro.

- Jeg har trengt mye ro. De har betydd enormt mye for meg. Der hentet jeg meg inn.

Å forstå at de ikke var hennes biologiske besteforeldre, har også vært helt forunderlig å skulle ta innover seg. Spesielt bestemoren - de to som var så like! Med samme kroppsfasong og de samme hendene. Ja til og med sykehistorien har vært lik - begge har slitt med hofter og ledd.

Da bestemoren døde, ville Kjell gjerne at Sølvi skulle arve noen av smykkene hennes.

- Han visste nok hvor mye de betydde for meg.

At hun ikke rakk å bli kjent med sin biologiske far mens han levde, har Sølvi det helt fint med.

- Jeg er glad jeg fikk vite det først i voksen alder. Som barn eller ungdom, tror jeg det ville ha blitt vanskeligere. Da kan kanskje identiteten føles mer splittet. Jeg har jo levd et kjempegodt liv. Jeg tror det har gjort dette til en gladhistorie. Jeg har ingenting jeg klandrer noen for.

Og ifølge moren hennes, så skal de to ha møttes en gang …

«Her er en morsom greie», humrer Sølvi, og forteller om den gangen hun som ung og fattig illustratør lånte plass på et kjøpesenter og tegnet portretter basert både på møter og på bilder kundene ga henne. Først nå kunne moren hennes fortelle, at et av bildene datteren tok med hjem for å tegne, var av brødrene. Moren hadde opprettholdt en viss dialog med Per, og visste derfor godt hvem de to sønnene var. Det ble nemlig skrevet om Sølvi i lokalavisen den gangen

- Per må ha lest om henne der, og oppsøkt henne på kjøpesenteret, mener Sølvis mamma.

Sølvi husker godt at det var et par eldre karer som tok kontakt mens hun satt der og tegnet.

- Det er litt rart å tenke på at en av dem trolig var ham. Jeg ser for meg en hyggelig mann som gjerne ville interagere med meg. Jeg kan godt forestille meg at en av dem var Per.

- Hva tenker du om at du kanskje møtte den biologiske faren din?

- Jeg er veldig glad på hans vegne, over at han fikk møte meg. Jeg aner jo ikke om han har hatt et behov for å bli kjent med meg, men jeg synes det er veldig hyggelig å tenke på at han mest sannsynlig har tatt kontakt for å møte meg. Det er mye hyggeligere å tenke på det, enn at han aldri fikk møtt meg.

Møte med broren

Så var det sønnene til Per da, henne to ukjente brødre. Skulle hun ta kontakt med dem? Sølvi gikk mange runder med seg selv.

- Du vet ikke hva du kan ødelegge. Det angår så mange liv. Det var fryktelig skummelt. Men av og til må man bare ta en sjanse.

Etter å ha konkludert for seg selv med at de begge var voksne, og at få andre ville berøres av historien, satte hun seg ned og skrev et langt brev til hver av dem. Hun pinte seg selv med tanken på om hun kanskje kom til å bli avvist - eller kanskje ikke få et svar i det hele tatt. Eller om hun hadde ødelagt noe i livet deres med dette? Men kort tid etter lå det en epost fra brødrene.

- Jeg fikk to veldig hyggelig brev tilbake. Jeg ble så lettet!

De ble enige om å møtes, hun og broren som bor nærmest. Et møte hun beskriver som både veldig hyggelig og veldig rart.

- Han var så lik sønnen min! «Der falt det en brikke på plass! »sa datteren min, som også var med en gang senere, og som synes broren lignet veldig mye på sin «nye» onkel.

- Lignet dere to på hverandre?

- Jeg kunne fint se at det var store familielikheter. Og jeg fikk helt bakoversveis da jeg forstod at vi hadde hatt både samme yrker og hobbyer. Ingen av de andre søsknene mine har hatt samme hobbyer eller interesser som meg.

Ikke lenge etter møtte hun den andre broren sin, et ordentlig hyggelig møte det også, beskriver Sølvi - som velger å tro at de også synes det er hyggelig å få en storesøster. Ikke at de har sagt noe direkte, men da de var sammen på en konsert, og møtte noen av brorens venner - og Sølvi ikke turte å si noe om hvem hun var - var det broren som introduserte henne som søsteren sin.

- Jeg kjente jeg ble supersmigret. Jeg ble så stolt!

Siden har de møttes flere ganger og har nå jevnlig kontakt. Men når ble de egentlig brødrene hennes? Kjennes de som brødre?

- Jeg ser ikke på de helt som mine egne brødre ennå, på linje med mine andre søsken - som nå faktisk er blitt mine halvsøsken.

Sølvi må le litt over alt som er blitt rokket ved.

- Rasjonelt vet jeg at de er brødrene mine - jeg trykket dem til hjertet mitt med en gang. Men de er fortsatt litt fremmede - det er annerledes med søsknene jeg har vokst opp med og har kjent hele livet.

- Det jobber litt i deg enda?

- Ja, det er så rart. Det slår meg like hardt hver gang - de er er jo onklene til mine barn! Det er så mange ting som ikke er fordøyd. Men plutselig faller det sakte men sikkert på plass.

MISTET OG FÅTT: - Jeg tenkte på det seneste i går, at selv om jeg har mistet to fedre, har jeg fått to brødre. Nå er familien så stor den kan være, mener Sølvi. FOTO: Astrid Waller
MISTET OG FÅTT: - Jeg tenkte på det seneste i går, at selv om jeg har mistet to fedre, har jeg fått to brødre. Nå er familien så stor den kan være, mener Sølvi. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Ren lykke

Med moren sin, føler Sølvi at hun har kommet enda nærmere.

- Hun har delt en hemmelighet med meg. Når man deler hemmeligheter, blir man mer knyttet sammen.

- Om hun ikke hadde tatt mot til seg, hadde jo dette fortsatt forblitt en hemmelighet for oss. Hun var veldig redd for å fortelle meg det. Hun kunne ikke vite hva det kom til å gjøre med meg. Hun er kjempeglad, i dag, for at hun fortalte det.

- Jeg er bare glad for å få en større familie. Det har vært en ren lykke. Jeg er ekstremt glad for å ha fått to brødre til. Det føles som en eneste stor julegave. Hver gang jeg tenker på det, er det som å pakke opp den største julegaven. Det gjør meg så glad.

Kanskje er det også en pakke hun aldri vil bli helt ferdig med å pakke opp? Stadig dukker nemlig nye, små forundringspakker opp. Senest dagen før vi ringer henne, gikk det opp for henne at hun var adoptert. Og hos legen en dag, kom hun på at hun måtte oppdatere ham også.

«Jeg har arvet helsen etter faren min»; hadde Sølvi fortalt ham tidligere - som Kjell, har også hun slitt med betennelser i kroppen. Nå måtte hun si som sant var, at faren hennes ikke var faren hennes, og at hun derfor visste lite om nedarvet helse fra den delen av familien. Svaret han ga overrasket henne. Hun kunne ha arvet hans helse likevel, mente han. Om han for eksempel hadde slikket på smokken hennes da hun var liten, slik foreldre gjerne gjør når de rengjør smokken, kan bakterier fra hans arveanlegg, påvirke hennes helse.

Hun som har vært opptatt av foreldrenes sykehistorie, og som gjerne vil ha noen svar klare til sine barn når de begynner å stille helserelaterte spørsmål, tenker likevel at det meste av farens sykehistorie ikke gjelder for henne lenger.

- De arkene kan jeg kaste i søpla. Nå sitter jeg med blanke ark - der har jeg en liten jobb å gjøre med å kartlegge.

Midt i alt dette overveldende, forunderlige og gledesfylte, er det likevel én ting som står fast. Det er Kjell som var faren hennes. Og han var så mye større enn hun visste at han var. På Facebook oppsummerte Sølvi det slik:

Takk for at du ville være min pappa!! Det er stort det du gjorde for min mor og meg. Å ta oss i mot og ta ansvar. Et ansvar som ikke var ditt. Et ansvar du tok med deg resten av ditt liv. Hemmeligheten som bare dere to visste om. Som du aldri røpet. Jeg er heldig. Fordi jeg har arveanlegg fra tre mennesker, som på hver sin måte har preget den jeg er i dag. Takk pappa. Takk Kjell. Jeg er glad i deg. Jeg er stolt over å være datteren din!

Både Sølvis mor og de to nye brødrene hennes har godkjent teksten.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer