Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Jeg ser henne for meg, i elegante drag på ski i Isdalen i Bergen, garantert velstelt og velkledd i anorakk og nikkers.

Her jeg står, helg ut og helg inn, i en hall et sted på Østlandet og drikker sur kaffe fra pappkrus, er det ikke mye som minner om den velstelte, velkledde egentida fra mormors år som småbarnsmor. Nå er riktignok ikke mine barn så små lenger heller, ett av dem har sant og si vokst meg over hodet. Og likevel sitter jeg her og heier dem fram til seier, trøster etter tap, og tilbyr mat, drikke og sårstell.

Farmor sa det med kjøttkaker

Den tidsklemma folk snakker om, er i mitt tilfelle høyst selvpåført. Men den er helt reell.

Annonsørinnhold

Slik refinansierer du dyre lån

Tenk om de trenger meg?

Mormor bare gikk. Ut på tur, helt aleine eller sammen med venninner. Det falt henne ikke inn å ta med vogna, ungen skulle jo bare sove likevel.

Min generasjons mødre har ikke bare tatt med oss babyene våre over alt, vi har vist dem fram og forventet applaus. Helt til de er blitt så store at de har tatt med oss. For vi henger på, selv om de vokser oss over hodet. Tenk om de skulle trenge oss, og vi ikke var der? Tenk om de spilte sin livs kamp, og vi ikke så den? Tenk om ...

- Vi så aldri en eneste av dine bortekamper om det ikke var vår tur å kjøre, konstaterer mamma. Hun hadde tre aktive barn, som meg, og blir helt svett av å høre min families timeplan. De siste helgene har vi snittet på sju kamper i fire ulike haller i to fylker - fordelt på tre barn. For enkelthets skyld er jeg både trener og lagleder for to av barnas lag.

Som sagt: Tidsklemma mi er høyst selvpåført.

Først har jeg valgt å få disse barna. Så har jeg oppfordret dem til å finne en lagidrett de elsker, før jeg deretter har påtatt meg oppdrag som trener og lagleder og sjåfør og hallvakt og vaffelsteiker og heiagjeng.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, så elsker jeg det jo.

Omsorg for eldre

Derfor er det så sabla irriterende at jeg kjenner på denne utskjelte tidsklemma. Det er en helt faktisk følelse av en spagat der jeg aldri strekker helt til på alle fronter. Fordi regnestykket er så enkelt som at man ikke kan være to-tre steder samtidig, for to-tre egne barn og i tillegg gjerne naboens barn og for arbeidsgiver og familiens eldste og for venner.

Mammaen som forsvant

Og likevel er jeg ikke så sikker på at det er min generasjon som kjenner på den verste tidsklemma.

For rundtomkring i landet sitter besteforeldre som fortsatt trår til for å hjelpe sine voksne barn, både økonomisk og praktisk. Jeg kjenner besteforeldre som er drittlei av å bli tatt for gitt av egne barn, og jeg kjenner bestemødre som har dårlig samvittighet for at de fortsatt er så fokusert på egen karriere at de føler at de ikke helt lever opp til forventningene knyttet til den tradisjonelle bestemora som strikker sokker og steiker vafler og alltid har tid.

Jeg vet om besteforeldre som passer barnebarn som venter på barnehageplass og gamle foreldre som venter på sykehjemsplass - gjerne samtidig. Er de ekstra heldige, slår dette inn før de selv er ferdige i arbeidslivet. En ny undersøkelse fra Opinion for Norske Kvinners Sanitetsforening, viser at pårørende til eldre over 65 år i snitt bidrar med 7,6 timer hver uke. Det tilsvarer en hel arbeidsdag i uka.

Da Eva og Jan giftet seg bar han på en hemmelighet

Hvis vi skal måle tidsklemmer, er min ingenting målt mot disse.

Egotripp

Jeg lo høyt da jeg hørte om mormors skiturer uten barnevogn. Det er morsomt fordi det virker så fjernt, i dag hadde vi tilkalt barnevernet. Men mormor forsikrer at babyen, min tante, sov tungt i flere timer hver dag og var forsvarlig sikret med sovesele.

Og likevel tenker jeg at mormor hadde et poeng der hun sneik seg litt unna og skapte seg et eget rom, midt i alle forventningene som følger med om du er forelder eller besteforelder eller bruker tid og bekymring på eldre familiemedlemmer.

Trodde magesmertene var scenenerver. – Skulle ønske jeg gikk til legen før

Pappa gikk hakket lenger: Nøyaktig 1 600 km gjennom to land på pilegrimsturen til Santiago de Compostela. Han kom hjem som et nytt menneske, og mener alle burde unne seg en egotripp av et slag.

Jeg sliter meg ikke helt løs ennå. Vi har tross alt sju kamper å rekke over denne helgen også. Og jeg er topp motivert etter gårsdagens pilegrimstur i miniatyr: Kveldsturen med en venninne som startet i frisk marsj - og endte med en øl på nabolagspuben.

Det er alt jeg rekker i denne tidsklemmas tidsalder, men det er en strålende fin begynnelse.

- Uttrykket «alt som ikkje tar livet av deg, gjer deg sterkare», kan du skrive på ein lapp og tørke deg bak med