Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Jeg ser henne for meg, i elegante drag på ski i Isdalen i Bergen, garantert velstelt og velkledd i anorakk og nikkers.

Her jeg står, helg ut og helg inn, i en hall et sted på Østlandet og drikker sur kaffe fra pappkrus, er det ikke mye som minner om den velstelte, velkledde egentida fra mormors år som småbarnsmor. Nå er riktignok ikke mine barn så små lenger heller, ett av dem har sant og si vokst meg over hodet. Og likevel sitter jeg her og heier dem fram til seier, trøster etter tap, og tilbyr mat, drikke og sårstell.

Den tidsklemma folk snakker om, er i mitt tilfelle høyst selvpåført. Men den er helt reell.

Tenk om de trenger meg?

Mormor bare gikk. Ut på tur, helt aleine eller sammen med venninner. Det falt henne ikke inn å ta med vogna, ungen skulle jo bare sove likevel.

Min generasjons mødre har ikke bare tatt med oss babyene våre over alt, vi har vist dem fram og forventet applaus. Helt til de er blitt så store at de har tatt med oss. For vi henger på, selv om de vokser oss over hodet. Tenk om de skulle trenge oss, og vi ikke var der? Tenk om de spilte sin livs kamp, og vi ikke så den? Tenk om ...